Et (u)demokratisk tankekors

 
Foto: Flickr
Rundt 2,6 milliarder mennesker lever i dag under et totalitært styre, og bare 11 prosent lever under et "fullverdig demokratisk styre", ifølge en ny EIU-rapport. 
0Shares

Verden blir stadig mindre demokratisk, ifølge The Economist Intelligence Unit. Frafallet har vært tydelig over en lengre periode og har bare økt under den globale økonomiske krisen i 2008-2009, heter det. 

EIU har katalogisert landene etter kategoriene “fullverdige demokratier”, “mangelfulle demokratier”, “hybridregimer” og “autoritære regimer”. Landene får poeng på bakgrunn av valgordning, pluralisme, sivile rettigheter, hvordan staten fungerer, samt politisk deltakelse og kultur.

Skremmende europeisk utvikling

Ikke overraskende er det land i Afrika sør for Sahara og Midtøsten som scorer lavest på alle kategorier, spesielt når man tenker på at flere av disse landene er konstruert i et post-kolonialt sammenheng, hvor man har innprentet en kultur for ulikhet og autoritarisme. Arabervåren til tross, så ser Nord-Afrika ut til å slite med etterveksten, nå som ulike islamistbevegelser prøve å kappe revolusjonene som har foregått der siden 2011.  

Likevel er det nettopp i Europa statistikken viser seg fra sin mest skremmende side. Finanskrisen og den påfølgende sosiale uroen utgjør en økt trussel, og fem land som mistet merkbart med “demokratipoeng” siden forrige måling ligger i eurosonen: Hellas, Italia, Portugal, Spania og Irland.

Tankegods en trodde lå og råtnet i søpla siden annen verdenskrig har fått nytt liv igjen. Et godt bevis på dette er de gode valgresultatene til blant annet Golder Dawn i Hellas og Jobbik i Ungarn. Men også kommunister, anarkister og andre “anti-systemgrupper” har profittert på krisen. Og selv om de for mange er langt mer spiselig enn brunt grums, så er det klart at målet også for disse sistnevnte er ensretting fremfor pluralisme og mangfold. 

Toppkarakter med bismak

Rapporten gir Norge toppkarakter, 22. juli og anklager om dårlig kriseledelse i en ekstrem situasjon til tross. Jens Stoltenberg leder et land og et AS som er våre dagers svar på 1800-tallets Amerika: en øy av velstand og muligheter. En øy som virker forlokkende for de stadig økende massene som lever i fattigdom, ekskludering og demokratisk underskudd. 

Når man likevel sitter i en så god posisjon så er det rart å tenke på hvor lite man fra den norske regjeringens side gjør for “demokratiutbyggingen”. Statoil bygger i stor skala i Aserbajdsjan, og vender blikket til en annen side når demokratiforkjemepere fengsles og tortureres. Etiopere og iranere sendes hjem igjen til undertrykkelse, fordi “historiene deres ikke er troverdige nok”. Ulike Ap-regjeringer har et ukritisk forhold til regimet i Cuba, tross for at den humanitære og politiske situasjonen i landet blir verre år for år, og til Israel, som i de seneste årene har lovmessig begynt å behandle sine arabiske minoriteter som annenrangsborgere. En får nesten følelse av at det er viktigere med butikk enn med frihet- likhets- og brorskapsretorikk.

Fra selvgodhet til handling

Vi som sitter her på dette flotte, og til tider selvgode bjerget, kan vise regjeringer av alle farger det gule og røde kortet hvert fjerde år, når vi ikke er fornøyd med tingenes tilstand. Men for stadig holder dette på å bli et privilegium. Og det er ikke akseptabelt.

Utviklingen vi ser nå, også i den såkalte “siviliserte verden” må få oss til mer enn å gruble. Historien har vist at når man ønsker seg en sterk mann, så får man som regel det, med de svært ugunstige konsekvensene som påfølger. Og det i seg selv bør være mer enn nok som motivasjon.