- Har en løgn ulik valør avhengig av hvem som uttaler den? - 02.05.2024
- Id mubarak! - 10.04.2024
- Ny undersøkelse avslører urovekkende trend: Jeg foreslår at vi våkner - 06.04.2024
Jeg leser med en viss uro i VG den 15. april at Fremskrittspartiets (FrP) Tor Mikkel Wara ønsker seg comeback som stortingsrepresentant. Vi kjenner han blant annet fra den etter hvert voksende rekken av politikere – ikke bare fra hans parti – som hver og en har tvilsomme måter de har forholdt seg til i ulike situasjoner.
Den ultimate sannheten
Wara fikk sitt pass påskrevet, blant annet i 2018, mye grunnet sin tidligere samboer, Laila Bertheussen, som ble dømt for å ha utført hærverk mot parets eiendeler for så å beskylde antirasister for å stå bak. I samme håndbevegelse gikk paret også i strupen på Black Box teater som i stykket Ways of Seing hadde brukt en video som viste huset til Wara og Bertheussen.
Kort oppsummert drev Wara og Bertheussen, om enn med ulike verktøy, en kamp for å sverte krefter som jobber for et mer inkluderende samfunn. I kjølvannet av disse tildragelsene fratrådte Wara sin rolle som justisminister. Det er derfor med en viss lettelse når jeg leser at Wara har forklart at han nå vil beskjeftige seg med spørsmål rundt næringsliv og skatt hvis han får en ny sjans på Stortinget.
Av andre gamle kjenninger som kan komme til å få roller i rikspolitikken igjen, er Arbeiderpartiets Trond Giske. Aftenposten skriver den 16. mars at Giske, etter en tid i trondheimspolitikken, også kan komme til å havne på Stortinget igjen. Riktig nok er ikke saken avgjort enda, og selv har han sagt at han «tenker på det». Giske ble, omtrent samtidig med at Wara, anklaget for seksuell trakassering. Han benektet anklagene, men tok selvkritikk for å oppført seg upassende mot enkelte unge kvinner i partiet.
Jeg er ingen grinebiter, og ville egentlig ikke ha heftet meg nevneverdig ved verken Waras eller Giskes eskapader – hvis det ikke hadde vært for at partiene de tilhører har brukt enorme ressurser på å forklare befolkningen om viktigheten av alltid å la seg lede av den ultimate sannheten, spesielt i utlendingsfeltet.
Kunnskapsløshet om verden utenfor Norge
Ovennevnte har især kommet frem i debatten rundt asylsøkere som oppgir feilaktige opplysninger til myndighetene ved ankomst til Norge. Et tema Utrops har gått i kjøttet på i forbindelse med at Simon Roland Birkvad, master i sosiologi, disputerte med omfattende forskning på traumene mange mennesker er påført når de, etter mange år i Norge, konfronteres med norske myndigheters anklager om løgn.
Birkvads forskning overrasker ikke – i Utrop er vi godt kjent med de tusenvis av nordmenn som lever i frykt for å bli deportert av ulike grunner – men det er allikevel grusomt å lese uttalelsene fra menneskene Birkvad har møtt. Mennesker som har bodd i Norge i 20 år og fortsatt får hjertet i halsen ved synet av en politibil fordi de lever i angsten for at denne politibilen en dag kommer for å hente dem, rive dem vekk fra kone og barn og ta dem med til flyplassen – med en enveisbillett til Mogadishu i lomma, og et norsk pass revet i to biter. Alt fordi de skal ha gitt feil informasjon om seg selv ved ankomst til Norge for flere tiår siden.
Så på den måten er det snakk om mer enn bare en litt ubetenksom dobbeltmoral når representanter for Wara og Giskes partier gang på gang synger på refrenget om hvordan vi til enhver tid skal snakke sant, eller at makterpersoner skal bli tilgitt. Og at de som ikke er “sanne” ikke har plass i det norske samfunnet. Og nei, Arbeiderpartiets asylpolitikk skiller seg ikke nevneverdig fra FrPs. Ap har, for eksempel, foreslått – om enn med de beste hensikter – at asylsøkere skal iføres fotlenker «for å komme seg mer ut». Dét er ikke en særlig nobel politikk.
Arbeiderpartiets asylpolitikk skiller seg ikke nevneverdig fra FrPs.
Jeg tolker det altså dit hen at politikere i Norge forventer å unntas i regelen om til enhver tid å måtte styres av sannhet. Dét er urett i praksis. En asylsøkers løgn skal ikke veie tyngre enn en politikers løgn. Hvis Wara og Giske kan slippe unna med å be om unnskyldninger for tåpelig oppførsel, skal ikke andre mennesker straffes med å fratas statsborgerskapet sitt. Især ikke med tanke på den desperate situasjonen de har vært i da de såkalte løgnene ble uttalt.
Her er det også verdt å minne om at hele debatten bygger på det grovt forenklede og kunnskapsløse premisset om at disse nordmennene skal fratas statsborgerskapene sine fordi de «har løyet». I store deler av verden har ikke mennesker dokumentasjon på egen fødsel, og er følgelig ikke kjent med egen alder. Har man ikke papirer på egen fødsel, vil stavemåte på eget navn, enn si navnet i seg selv, også være diskutabelt. I tillegg kommer mange mennesker fra land der de gjennom generasjoner er blitt skremt fra å snakke sant til myndigheter og autoritetspersoner – for å redde sine egne liv. Dette vet alle oss som har vår bakgrunn fra Asia, Afrika eller Sør-Amerika. Det er regelen, ikke unntaket, i en lang rekke land.
Mange mennesker kommer fra land der de gjennom generasjoner er blitt skremt fra å snakke sant til myndigheter og autoritetspersoner
En menneskebehandling som ikke kan rosemales
Så hvis Wara og Giske skal behandles annerledes enn Ayub fra Somalia, må det i tilfelle være ved at Ayubs usikkerhet på egen identitet møtes med større forståelse enn Wara og Giskes feiltrinn.
En endring av lovverket rundt tilbaketrekking av statsborgerskap ble riktig nok vedtatt av Stortinget i januar 2020. Barn av personer som hadde oppgitt «feil» personopplysninger ved sin ankomst til Norge skulle ikke lenger kunne miste sine statsborgerskap – er det her vi skal gratulere politikerne? – og i tillegg skulle personlige og familiære hensyn tas høyde for.
UNE skulle i sakens sammenheng bidra med å vurdere grad av integrering, der blant annet norskkunnskaper og engasjement i lokalsamfunnet kan bidra til at den aktuelle nordmannen er så heldig å få lov til å beholde statsborgerskapet, selv om opplysningene vedkommende for flere tiår siden oppga om egen identitet nærer myndighetenes tvil. Pussig nok har, så vidt meg bekjent, verken Wara eller Giske noen gang måttet forsvare sine statsborgerskap, og jeg er genuint nysgjerrig på hva som skiller dem fra en nordmann med somalisk familiebakgrunn, eller en nordmann med pakistansk familiebakgrunn.
Og ingen «vurdering av grad av integrering», kan rosemale det faktum at horder av nordmenn, vår nasjons egne borgere, fortsatt lever i et vakuum der de når som helst kan fratas eget statsborgerskap. Altså hvis de ikke er «godt nok integrert», vel å merke. Og/eller hvis de i en alder av to dager ikke evnet å stille seg i kø i ruinene av det somaliske folkeregisteret for å skaffe seg en digital fødselsattest som er kompatibel med datasystemet på Gardermoen. De har det litt som jødene under andre verdenskrig. Frykten de kjenner på når politiet/nazistene parkerer utenfor oppgangen er antakelig ganske identisk.
Fy faan.
