Kan 70 års historieløshet medisineres?

Jøder i Norge og resten av Europa, som ikke er representative for staten Israel og dens politikk, hetses igjen med en retorikk som minnet om nazismen på 30- og 40-tallet, og tidligere epokers jødeforfølgelser. Et tankekors i disse dager, hvor man i Norge minnes 70 år for jødedeportasjonene under annen verdenskrig, mener kommentarforfatteren. Bildet viser en litografi fra en jødemassakre i middelalderen.
Foto:Wikimedia Commons
I disse dager er det 70 år siden starten på Norges aktive medvirkning til Holocaust. Og likevel lærer enkelte aldri.
0Shares

Fangeskipet Donaus ferd til Tyskland med norske jøder om bord 26. november 1942 var den første uttransporteringen av uskyldige ofre fra det okkuperte Norge til det som skulle bli historiens verste folkemord. Tysklands “Endlösung” tok livet av flere millioner jødiske og andre ofre.

Her hjemme bodde i overkant av 2100 jøder. I Oslo, natten før “innsamlingen”, var det hektisk varslingsvirksomhet. Folk ringte på dører og ga jødiske familier beskjed om at de måtte komme seg vekk så fort som mulig. Rykter hadde på forhånd gått om en stor, forestående aksjon. En god del rakk å komme seg i skjul, før de senere tok seg over grensen til Sverige. Andre var ikke like heldige. Og av de 532 deporterte på Donau kom kun ni tilbake i live fra Holocaust-helvetet.

“Tåles ikke i Norge”

En slik grov mangel på innsikt viser ikke bare at skolesystemet kan ha feilet for enkelte, men også evnen til empati og til å kunne skille menneske fra ideologi.

I det okkuperte Norge var marionettregimet til Vidkun Quisling og Nasjonal Samling (NS) mikrofonstativet til rikskommisær Joseph Terboven, Hitler og Berlins ordre. Og for de få tusen norske jøder innebar dette radikalt negative endringer. Antisemittisme ble lov i Norge. “Palestina kaller. Jøder tåles ikke i Norge”, stod skrevet i vinduene på butikkene.

Quisling og Hitler tapte krigen. Men jødehatet ser ut til å ha bestått, flere tiår etter at nazistenes Holocaust fant sted. Grunnanledningen for dette nye jødehatet er det faktum at jødene i kjølvannet av krigen fikk sin stat i det som var det daværende britiske mandatområdet Palestina. I denne prosessen ble den fra før av bofaste arabiske befolkningen fordrevet. I enkeltes syn har jøder gjennomgått en forvandling, fra ofre til skyldige, for det som blir sett som et “holocaust” mot det arabiske folk.

Gjenferd

I disse dager, der den verdslige staten Israel har slaktet og bombardert uskyldige ofre i Gaza, preges naturlig nok denne 70-årsmarkeringen av symboltyngde. Harald Stanghelle, politisk redaktør i Aftenposten argumenterer for at antisemittisme vokser, også i Norge.

– En synlig jødisk identitet betyr for første gang på syv tiår et selvstendig risikomoment for den enkelte. Gamle understrømmer i Europas kollektive bevissthet blomstrer i en uhellig allianse med en “ny” form for jødehat, representert ved yngre innvandrere med bakgrunn fra land der jødehat og jødeforakt er en helt naturlig del av måten å forstå verden på, er hans kompromissløse dom over situasjonen.

Facebook i Hitlers ånd

Historieløsheten og idiotien enkelte har vist i denne sammenhengen er alvorligere enn en fjespalme over noe skrekkelig som står skrevet på sosiale medier. En slik grov mangel på innsikt viser ikke bare at skolesystemet kan ha feilet for enkelte, men også evnen til empati og til å kunne skille menneske fra ideologi.

Raseriet mot staten Israel fra norske palestinavenner og norske muslimer mot nedslaktingen som foregikk i over en uke i Gaza er forståelig. Å be om at Hitler skal komme tilbake fra det hinsidige “og dusje de jævla jødene på nytt” er noe helt, helt annet.

Glemsel som fiende

Heldigvis ser jeg noen få glimt av håp. Blant annet leste jeg for noen dager siden nettprofilen til en samfunnsdebattant med innvandrerbakgrunn fra et muslimsk land. Vedkommende var lei av kommentarene skrevet i sinne, affekt og usaklighet, og sa klart ifra at alle på sin venneliste på Facebook som kom med jødehatske kommentarer ville bli slettet. 

I jungelen av moralsk nedrighet på begge sider av Gaza-konflikten finnes det heldigvis også de som jobber utrettelig for fred og forståelse. Heller ikke alle jøder føler seg representert av den sekulære staten Israel og dens politikk overfor palestinerne og andre arabiske naboland. Noen av dem har sikkert vært på den sorgtunge markeringen på Vippetangkaia. Likevel opplever de sin identitet truet og spyttet på.

70 år er lang tid. Men her viser avstanden seg kort mellom det som sto skrevet på et butikkvindu i det tyskokkuperte Oslo og det en guttunges øyeblikk av hjerneløshet ga seg utslag i på et offentlig forum på Internett.

Kan flere tiår med historieløshet og hat medisineres? Så lenge glemselen er den største fienden, har Norge, og alle land i som påberoper seg å tilhøre “den siviliserte verden”, intet annet valg.