Vaksiner og skytevåpen

Volds- og drapsbølgen mot hjelpearbeidere går utover Pakistans fattigste og minst ressurssterke, som ikke får et minstemål av statlig beskyttelse
Foto: Rob Holden / Department for International Development
Voldsbølgen mot hjelpearbeidere i Nordvest-Pakistan viser faren med å drive humanitært arbeide i et tilnærmet føydalt område.

Sju hjelpearbeidere, seks kvinner og en mann, ble første nyttårsdag på feigeste måte skutt og drept i det nordlige Pakistan. Massakren er tilsynelatende det siste av en rekke anslag mot personell som jobber med offentlige helsekampanjer, utført av ekstremistiske grupper, ifølge The Guardian.

Angrepet skjedde i Swabi-distriktet, 75 km nordvest for hovedstaden Islamabad, og var det første mot hjelpearbeidere i dette området. Hjelpearbeiderne som ble drept, var medlemmer av organisasjonen Support with Working Solution, som driver en skole og et medisinutsalg, og vaksinerer barn mot poliomyelitt.

Grunnen er enkel. Talsmenn for de ekstreme islamistgruppene, som sympatiserer med, står nær eller har selv stått bak angrepene, hevder hjelpeorganisasjonenes vaksineringskampanje egentlig er fordekt spionasje. Ifølge pakistansk Taliban har også vaksinekampanjen som formål å gjøre barn sterile. Av den grunn ingen nåde.

Uoversiktlig

Nord- og nordvestprovinsene i Pakistan blir av internasjonale terroreksperter beskrevet som “uoversiktlig område”. Her har de føderale myndighetene i Islamabad liten eller intet kontroll, og det er krigsherrenes og stammeledernes ord som er lov. Analfabetismen er høy, kjønnsrollene fastlåste og sosial mobilitet nærmest ikke-eksisterende. Tro blir ikke bare brukt, men også misbrukt til å rettferdiggjøre hva som helst. Fattigdommen, maktvakuumet og USAs dronekrig gjør at de ytterliggående religiøse kreftene vokser til stadighet. Ingen andre landsdeler har rekruttert flere til hellig krig enn nettopp nordvest-provinsen.

Situasjonen kan sammenlignes med enkelte områder i Europa på middelalderen, med herskende føydale herrer, og fragmenterte småsamfunn. I en slik setting, uten en sentralisert makt som sørger for et minstemål av oppfølging er det ekstremsport å drive hjelpearbeid. Drapsbølgen som har skjedd nylig har ført til at flere internasjonale NGOer har trukket seg ut av landet.

Styrkeshow til ingen nytte

Hæren kommer av og til inn i disse usikre områder, mest for å knuse stammeledere og deres talibanallierte. Nylig advarte også forskeren Ezra Haider fra tenketanken Jinnah Institute om muligheten for nye regjeringsoffensiver i kjølvannet av volden.

Men “styrkeshowet” er til ingen nytte, om enn annet for det pakistanske militæret å vise muskler. Å “eliminere” ekstremistledere er og blir en pyrrhosseier. Sålenge man ikke blir kvitt de sosiale problemene, fattigdommen, analfabetismen og de føydalt lignende strukturene i Pakistans “ville vest”, forblir problemene de samme. Og nye talibanere, hellige krigere og ekstremister vil dukke opp stadig vekk.

Nordvestprovinsens fattigste trenger vaksiner, hjelp og utdanning. Ikke flere bomber, vold og straffekspedisjonslignende episoder slengt opp i ansiktet. For når hjelpearbeiderne ikke er tilstede så er det nettopp disse det tilslutt går utover.