Hustad faller i “multikulti”-fella

Innvandringen vi opplever nå er det største sosialpolitiske eksperiment i Norgeshistorien og vil ha mest negative konsekvenser, mener journalist og samfunnsdebattant Jon Hustad. Utrop-kommentatoren som i dagens nettutgave kommer med tilsvar mener Hustad blander begreper i sin kritikk.
Foto: Anne-Sophie Ofrim
Journalist Jon Hustad vil ha seg frabedt Hadia Tajik som kulturminister og mener den norske kulturen er "truet av innvandring". Jeg mener han forveksler naturlig mangfold med politisk multikulturalisme. 
0Shares

I kronikken Ikke min kulturminister (skrivemålet mitt er bokmål) stiller Hustad seg noen harde spørsmål om hva som er veien videre for det norske samfunnet. Han tegner et dystert bilde, hvor et Norge med en ubestikkelig lutherskinspirert arbeidsetikk forvandles til det verre. Til et samfunn hvor det fremmede og dets negative konsekvenser kan bli en avgjørende faktor på veien mot en fremtidsdystopi. 

– Norge går nå gjennom sitt kanskje største sosialpolitiske eksperiment noen gang, og grunnet innvandringen vokser folketallet her prosentvis like raskt som i India – altfor fort, mener han kompromissløst.

Bomskudd
Ifølge redaktør Magne Lerø i Ukeavisen Ledelse har Hustad et stykke på vei rett i at innvandring truer norsk kultur. Samtidig blir det et bomskudd når han velger seg landets muslimske kulturminister, Hadia Tajik, som skyteskive. 

– Vi søker trygghet, holder fast på det velkjente og frykter det som er fremmed. Men vi må også lære oss å leve sammen selv om vi har ulikt syn på mange viktige spørsmål, og skape et samfunn basert på grunnverdier som respekt, toleranse, likeverd, menneskerettigheter og demokrati, er hovedpoenget hans i et tilsvar.

Tajik har selv kommet med sitt tilsvar i Aftenposten, hvor hun hevder Hustad blander sammen sosialantropologi og kulturpolitikk.

Endringer og endringsagenter
Nesten alle jeg har vært bort i, både opinionsledere og vanlige folk, føler utfordringen som innebærer “samfunnseksperimentet” Hustad sikter til. Her er det helt klart at vi som samfunn ikke kan skyve unna de mindre positive sidene dette innebærer. Samfunnsdebatten må kunne takle temaer som kjønnslemlestelse, manglende likestilling, tvangsekteskap, ytringsfrihetens grenser. Samtidig må vi også kunne snakke om overdreven identitetsfølelse, eksludering, integrering, rasisme og diskriminering med like mye innsatsvilje og seriøsitet.

Når det gjelder denne endringsprosessen føler jeg også at flesteparten føler seg komfortable, villige til å gi av seg selv og til å bidra til det norske fellesskapet. Jeg lurer på om bidragerne, folk som Aslam Ahsan, som hvert år har arrangert jul for ensomme, og som Farouk Al-Kassim, irakeren som bidro til å bygge opp det norske oljeeventyret. Har de gått Hustad hus forbi, mon tro?

Feilkobling
Hustads kritikk av det nåværende Norge er legitim. For uten kritikerne, uten nei-mennene som påpeker feilene, ville ethvert samfunn (selv den mest velfungerende) hvilt på laurbærene. En må alltid være på vakt, gjøre renoveringsarbeider, og tette hullene der hvor det lekker i det norske hus, som tidligere statsminister Thorbjørn Jagland kalte det.

Noe av det som jeg mener er mest feilslått i Hustads kritiske innlegg, er måten han sammenkobler det naturlige kultur- og samfunnsmangfoldet som utvikler seg i dagens globaliserte Norge med den politiske og statssponsede multikulturalismen som har feilet på flere hold. Situasjonen i dag er heldigvis slik at man ennå ikke har nådd parallellsamfunnsstadiet som den overnevnte ideologien gir.

Snart vil Sturla Stålsett legge frem sin komitégruppes utredning om livsynspolitikken. Og en norsk-pakistansk kulturminister få et ord med i laget. Et skjebnens ironi er at hun kanskje finner på å opprettholde Den norske kirkes særstatus, mens andre ville funnet på noe helt annet. Igjen et godt eksempel på det naturlige mangfoldet i dagens Norge.

Som Hustad i større grad bør ha øynene åpne for, istedet for å bare se på “undergravingsaspektene”.