Kolonisering i revers: Et budskap til EDL

“Denne verden er ikke mitt hvilested.” Slik lyder strofen i en av favorittsalmene til moren min. Den holder frem lovnaden om et bedre liv i det hinsidige. Hun sang den stadig, slik at den ble et mantra på lørdagsmorgenene mens hun vasket huset i Luton, som var vårt midlertidige hjem. Begge de jamaicanske foreldrene våre mente at selv om vi barna var født her, burde vi ikke bli for husvarme, for vi var bare på gjennomreise. Vi tilhørte ikke noen millenarisk sekt; man lengtet ikke etter oppstigning til den neste verden, men snarere etter å reise hjem: til Jamaica. “It nah good to stay in white man country too long,” pleide faren min å advare. Vi måtte være forberedt på å reise. Selv om «permanent oppholdstillatelse» sto stemplet i passene til foreldrene våre, og de så seg selv som briter med hud og hår, ble de daglig minnet om at ikke virket som Storbritannia ville ha dem – ikke egentlig.

Ansiktsløse utsugere
English Defence Leagues’ (EDL) marsj ned Downing Street på mandag minner meg om den gamle uroen vi følte i Luton på slutten av 1960-tallet og på 70-tallet. Innvandrere fremstilles igjen som ansiktsløse, skyggeaktige utsugere med en plan om å undergrave den sosiale sammenhengskraften på denne kongens øy. EDLs giftige budskap er et uttrykk for en slags nevrose eller patologi som har som mål å polarisere, å skape redsel og så splid mellom briter. Det ligger ikke langt fra Margaret Thatchers bekymring om at den hvite majoritetsbefolkningen risikerte å bli oversvømt av en økende flodbølge av innvandrere.

Mitt budskap er at de ikke trenger å bekymre seg. Løpebanen til de fleste innvandrere ender i assimilering: hastigheten kan variere, men utfallet er det samme. Se på min jamaicanske far, Bageye – et navn han fikk på grunn av de permanente posene under øynene. Alle vennene hans fra Vest-India som jeg observerte under oppveksten i Luton, hadde slike treffende kallenavn: Pumpkin Head hadde hode som et gresskar, Tidy Boots var opphengt i fottøy, Pioneer var besatt av et spesielt hi fi-merke, og Summer Wear gikk alltid i lette sommerdresser, uansett vær.

Det er på tide å akseptere forandringene og gå videre. Uansett er det for sent å klage.

Motvillig assimilering
Faren min og vennene hans var motvillige til assimileringen, de flokket seg sammen. Som mange innvandrere ga de uttrykk for en delt lojalitet, til sitt nye og gamle hjemland. De sendte penger til fattige slektninger som fremdeles bodde i Vest-India og drømte selv om vende tilbake.

Hver fredag gikk mor gjennom annonsene på baksiden av avisen Jamaican Gleaner som hadde en et vell av eiendommer til salgs på Jamaica med arkitekttegninger av nye hjem til salgs. England var ikke noe nytt Jerusalem: Zion var Jamaica. Mange vestindiere kom hit med en femårsplan, å bo her fem år, “jobbe seg opp noe penger” og dra tilbake. Men fem år ble til ti, ti ble til femten, og en dag våknet vi til at foreldrene våre hadde skiftet tapeten. Det var åpenbart at vi var kommet for å bli. Så fulgte nye takplater av isopor, og snart var vi like besatt av oppussing som britene, som har som rituale å oppgradere hjemmet på offentlige fridager.

Tilpass deg eller dø
Gradvis tilpasset innvandrene seg til den nye virkeligheten. I noen tilfeller var det tilpass deg eller dø. Summer Wear for eksempel betalte snart prisen for sin vilje til å trosse været: han pådro seg en stygg forkjølelse, fikk lungebetennelse og døde.

Men det er umulig å tre patriotisme og tilhørighet nedover hodene på folk. De må vokse naturlig frem. I begynnelsen feiret vi for eksempel ikke Englands sportstriumfer. Men da Daley Thompson kom og svøpet seg i nasjonens flagg, hjalp det. Likevel feiret vi fremdeles heller seirene til hvite briter som sto halvveis utenfor, sportsverdenes rabagaster. Sebastian Coe? Nei. Steve Ovett? Helt klart.

Nye forbilder
Vi elsket Steve Ovett for staheten, for eremittilværelsen i teltet, for å være mislikt av the establishment, og fordi han angivelig var ubritisk og ikke en gentleman. Vi identifiserte oss med Ovett fordi han var en outsider, akkurat som oss, og for å være den rake motsetning til den kjekke og greie, velopplagte og ukomplisert erkebritiske frontfiguren Sebastian Coe.

Under bekymringen for innvandring ligger en frykt for britisk kulturs foranderlige natur. Men alle kulturer må forandre seg om de skal fortsette å være levedyktige. Uten en jevn strøm av innvandrere til Storbritannia ville landet stivnet. Det er på tide å akseptere forandringene og gå videre. Uansett er det for sent å klage. Det er nå 65 år siden MV Empire Windrush seilte inn til kaia i Tilbury med 493 emigranter fra Vest-India. De, og landet for øvrig, hadde liten anelse om at det ville bety begynnelsen på det flerkulturelle Storbritannia. Vi har ankommet. Og som den store jamaicanske folkesangeren Louise Bennett poengtert for mange år side, har vi “kolonisert England baklengs”.

Om forfatteren
Colin Grant er historiker og produsent i BBC Radio. Han har blant annet skrevet boka Negro with a Hat, en biografi om Marcus Garvey, ‘I&I, The Natural Mystics’, en gruppe-biografi om de opprinnelige Wailers, og ‘Bageye at the Wheel’, som er hans egne memoarer om oppveksten i en forstad i Luton på 1970-tallet. 

Saken er opprinnelig publisert på OpenDemocracy.net. Gjengitt med tillatelse og oversatt av Are Vogt Moum for Utrop. 

Illustrasjonsfotoet til saken.