Kiss my ass, Schibsted!

Gir den truede homoaktivisten full støtte: Sara Mats Azmeh Rasmussen.
Store mediekonserner prøver å utkonkurrere meningsbærende nisjeaviser. Nå må de få motstand og klar tale, er tonen fra den norsk-syriske samfunnsdebattanten Sara Azmeh Rasmussen.
0Shares

I dag meldes det, i Schibstedeide Svenska Dagbladet, at mediekonsernet Schibsted har økt sin satsing på annonsemarkedet. Schibsted har kjøpt partneren Primeramas andel om 23,77 prosent i det spanske selskapet Anuntis Segundamano som driver mange annonsesider i Spania. Etter denne velykkede forretningen er Schibsted ensom eier av selskapet. Prisen for aksjene var 69 millioner euro, cirka 600 millioner kroner hvis man regner på gjeldsfri basis, ifølge en pressemelding fra Schibsted.

Bare å skrive dette korte avsnittet fra avisen gjør at jeg ekles, som man gjerne uttrykker det på svensk. Jeg ser for meg et stort kontor med tett luft og grå menn som innbiller seg at verden er et sjakkspill med gullgriser. På den ene siden sitter konsernsjef, Rolv Erik Ryssdal, og styreleder, Ole Jacob Sunde og planlegger neste trekk.

Skal man tjene enda mer penger, må man ha noe Ryssdal har kalt “visjon”, et ord han har stjålet fra mer ærverdige domener som skjønnlitteratur, kunst, kultur og politikk. Å ha penger som både middel, vei og mål kan dessverre ikke kalles for visjon. Det heter griskhet på godt norsk. Språkvokteren i Aftenposten, Jan Egil Heggen, også han et styremedlem i en avdeling i dette konsernet, ville utdypet: Griskhet er begjær, umettelig hunger. Personen som er grisk er glupsk, forsluken, syk i sjelen.

Et rikere liv?
Ole Jacob Sunde skimter svettedråper på kinnet til den pengesyke partneren og klapper ham på skulderen. Vi må gi flere mennesker et rikere liv, oppmuntrer ham, og peker på sjakkbrettet. Enten har Sunde en usedvanlig treffende analyse eller uklokt mye penger når et lite sett videointervju står øverst på google-søk «Et rikere liv». Man kommer til nettstedet formuesforvaltning hvor Sunde presenterer «visjonen» lenge før man kan finne spor av Sokrates.

“Som forvalter av kapital skal vi arbeide aktivt for å øke våre kunders formuer over tid. Gjennom vårt arbeid skaper vi også større trygghet ved å avdekke finansbransjens mystikk» står det å lese.

Jeg har hørt om jødisk og buddhistisk mystikk som veier til et rikere liv. Finansbransjens mystikk er et ukjent begrep for meg, så jeg klikker midt på skjermen og hører en gråkledd Sunde fortelle om denne mystikken fra en grå stol ved en grå vegg. Han går i dybden, så dypt som han i hvert fall når:

«Et rikere liv, det er et uttrykk som kan ta mange uttrykk, og det er også tilsiktet. Ved et rikere liv så skal vi jo først og fremst skape god avkastning for de midler som blir oss betrodd. Men i tillegg så skal vi kunne skape et rikere liv ved at vi gjør kunden trygg på at midlene er godt ivaretatt. Vi kan skape et rikere liv ved å frigjøre tid for kunden…».

Jordnærhet kontra pengekåthet
Ryssdal svetter mer når han tenker på det. Det er et tungt kall å gjøre livet rikere for alle kunder i 24 land hvor Schibsted er etablert. «We are here to win!» er slagordet hans. Og det finnes tross alt 237 land i verden og mange milliarder mennesker som trenger Ryssdals og Sundes mystiske tjenester. Det er de to smertelig klar over. Men de vet også at det finnes mange avisredaksjoner som kan tåle en herje- og plyndretokt uten at redaktører reagerer. Med godt betalte høneredaktører blir det lettere å tråkke på ansatte og løsarbeidere på vei inn og ut og få kunders formuer til å øke over tid. 

Et smart trekk gjorde Ryssdal og Sunde da de valgte å satse på annonse- og reklamemarkedet. Slik møtes begjær og begjær, og griseriet av tonnevis av produkter mennesker verken trenger eller trenger å vite om, blir til en ny gullgris på sjakkbrettet i Schibstedkontoret. Det får Schibsted-kunder til å danse av pengekåthet, og Sunde og Ryssdal er slik på rett vei mot mystikkens høye stadium.

Jeg er jordnær, takk for pris for det! Og etter nettmøtet med Sunde føles luften tung og klam, så jeg tar en tur i skogen og plukker blåbær. En blåbærplukker vil jeg ikke ha, selv om prosessen blir rask og effektiv. Jeg rusler mellom stiene, sitter på huk og plukker bær en og en mens jeg betrakter de fintformede grønne bladene, fuglene og insektene som rører seg rundt. Det kan ta to timer å samle nok bær til en pai. Men det er lørdag og pai står på menyen, og jeg trenger roen det gir å få kontakt med en urgammel tid. Det naturlige. Det som ikke er blitt borte i internettet- og konsumets tidsalder. Bærplukking.

Innlegget ble opprinnelig publisert 07. juli på Rasmussens blogg http://saramatsblogg.blogspot.se. Republisert på utrop.no med skribentens tillatelse.