Foto: NRK P3
- Fredskonferanse under krigsfare - 24.04.2024
- Slår på stortromma med Shabana-prisfest - 24.04.2024
- – Hærverk møtt med motstandskraft og støtte - 24.04.2024
I en kronikk på forskning.no for snart ett år siden varslet Thomas Hegghammer, forsker i Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) om at forskningen på høyreekstremisme var blitt glemt. Nå et år etter har ingenting bedret seg, ifølge ham.
– Høsten 2011 ga en rekke politikere og kommentatorer uttrykk for at vi trengte mer kunnskap om høyreekstrem terror. Mange ble overrasket da jeg tidligere i år fortalte at Norge fortsatt bare hadde to forskere som jobbet med temaet, og at begge var unge, midlertidig ansatte ved FFI.
– I dag er miljøet enda mindre, fordi den ene av disse to har måttet delvis skifte forskningsfokus for å ha jobb noen måneder til. Faktum er nemlig at det aldri kom noen penger til å forske på høyreekstremisme etter 22. juli.
Svaret ligger i systemet for finansiering av norsk sikkerhetspolitisk forskning mener han.
– I dag kan samfunnet, representert ved Regjeringen, etterspørre slik forskning via to hovedmekanismer: Forskningsrådets programmer og departementenes midler for forskning og utvikling (FoU). Men begge har svakheter som gjør at politikerne ikke alltid får det de ønsker seg.
Overfokus på den ene faren
Hegghammers bekymring er fullt forståelig. Tross for at faren for voldelig ekstremisme fra ytre høyre begrenser seg til soloaksjoner, og det voldelige nynazistiske miljøet er langt mer logistisk svekket enn i gullårene på 90-tallet.
Vi må samtidig ikke gå lenger tilbake til vår egen 22. juli for å se hvordan denne trusselen kan gå over i konkret vold og terror. Og da rimer det ganske dårlig med at man ikke i det minste bruker et minstemål av ressurser på å forske på dette som ideologisk og politisk fenomen. En vitenskapelig forståelse er ofte med på å skape effektive hindre for at ideologisk og politisk ekstremisme går over til voldelig terror. Forskerne er førstelinja, og kan med sitt empiri yte bistand til Forsvaret, politiet og andre grener av myndighetsmakten som har med sikkerhet å gjøre.
Enkelte har klaget over et overfokus på den ene ekstremismeformen over den andre. Og med rette. En av konklusjonene til 22. juli-kommisjonens arbeid var nettopp at instanser som Politiets sikkerhetstjeneste (PST) fokuserte for tungt på ekstreme islamister i årene før Breivik slo til og drepte 77 mennesker i 2011.
Nå, tre år senere, må man kjenner sin besøkelsestid og faktisk innse at trusselbildet anno 2014 er annerledes enn 2011, eller før det igjen. IS er hovedtrusselen i Midt-Østen, hjemvendte Syria-krigere kan bli en potensiell fare, samtidig som Russlands krigføring i Ukraina gir Norge som NATO-land i en geografisk yttergrense sterke komplikasjoner. Sommerens terrorvarsel var en definitiv påminnelse overfor enhver om at Norge ikke lenger er et isolert skjærgård, men en del av den globaliserte verden, på godt og vondt.
Fra neglisjering til oppvåkning
Samtidig som forskningsmiljøene med ekstremismefokus slankes eller neglisjeres, viser statsbudsjettet 2015 blant annet at regjeringen vil øke bevilgningen til PST med til sammen 68 millioner kroner, samtidig som forsvarsbudsjettet foreslås til 43,8 milliarder kroner. Ikke noe gis konkret til studier av ekstremisme (herunder høyreekstremisme).
I min oppfatning er det skjær neglisering og ressurs-svinn. Når justisminister Anders Anundsen påpeker sivilsamfunnets ansvar i forhold til ekstremisme og radikalisering, så har han et poeng. Men han glemmer at det er ikke nok at vi vanlige borgere skal være øyne og ører. Som den gamle Rosenborg-treneren Nils Arne Eggen pleide å si: samhandling og atter samhandling. Ja, vi skal være øyne og ører, men kompetansen kan ikke skusles vekk. Sivilsamfunnet, de bekymrede individene, myndighetene, ekspertene og forskerne. Her handler det ikke om frivillighet, men om norske borgeres liv og sikkerhet. Alle parter må kunne se dette som en viktig nasjonal dugnad.
Hegghammer viser til USA som eksempel, når de bygde National Memorial Institute for the Prevention of Terrorism etter Oklahoma City-bombingen i 1995, og kunne tenkt seg en 22. juli-senter. Jeg støtter idéen hans, og legger til at en slik senter ikke bare bør ha fokus på høyreekstreme, men også på alle former for ekstremisme som truer det norske samfunnet. Forskerkunnskapen er essensiell, og da med fokus på alle ideologier.
Vi har allerede opplevd en 22. juli. Norge har ikke råd til å oppleve en ny en, eller noe enda verre. Konsekvensanalyse er nøkkelordet. Og tiltakene må være deretter.
