Et splittet Frankrike – også etter Charlie Hebdo

Av
Claudio Castello
-
Frankrike har store utfordringer fremover med å løse opp i fra før av sterke skillelinjer mellom majoritet og minoritet, og mellom ulike politiske grupperinger, uavhengig av Charlie Hebdo. Bildet er fra stormarsjen i Paris søndagen etter terrorangrepene.
Foto: Parti Socialiste Francais
I sorgen for de drepte journalistene i satirebladet var det nærmest en selvpålagt munnkurv i det offentlige og sivile Frankrike. Nå lettes denne, og de sterke splittelsene i det franske samfunnet kommer igjen frem.
Claudio Castello
Latest posts by Claudio Castello (see all)

“Normaliseringen” har startet i det franske samfunnet, nå som de franske “rosetogene” begynner å bli minner. Charlie Hebdo har gitt ut sitt første blad etter terrorangrepet, og solgt til rekordantall, både i Frankrike og i utlandet.

Likevel, etter dager hvor folk slo ring rundt satirebladet, mot vold, ekstremisme og terror, begynner de gamle sprekkene i det franske hus å bli synlige igjen. Gamle sår i et land hvor sterk polarisering har preget samfunnsdebatten, politikken og forholdet mellom sekulær majoritet og religiøs minoritet. 

God, deskriptiv og skremmende lesning finner man i artikkelen til Politikens europakorrespondent Michael Seidelin. Under overskriften Mange hader alt, hvad der er fransk går han hardt og kompromissløst til verks i beskrivelsen av det franske samfunnets skillelinjer og harde fronter. 

Elever skrek “Vi er Kouachi”
I artikkelens første linje skriver han om at “myten om et land forent i sorg og avsky over mordene på 17 mennesker siste uke sprenges nå i fillebiter”.

Han viser til markeringer for drapene, hvor muslimske elever skal ha skreket “Vi er Kouachi” og resitert fra Koranen. Om unge innvandrere som lytter hverken til imamer eller til lærere og legger “jesuiscoulibaly” som hashtag på sosiale medier. Om krangling mellom en pizzabud som roper ut at det “er Charlie-folkenes egen skyld”, og hans korenaskfødte kunde, som svarer “hvis du ikke er tilfreds, kan du bare reise hjem”.

Artikkelforfatteren viser også til de unge og rotløse i innvandrerkvarterene. Slike som føler seg rotløse, utestengte og tar en aktiv avstandstagen fra Frankrike og det franske. Slike som blir lett å ovebevise med den mest primitive form for propaganda.

Kneblet all terrorhyllest
Et paradoks er det at i dagene etter at flere millioner i Paris og andre byer i Frankrike marsjerte for ytringsfriheten, så ble denne med loven i hånd suspendert i forhold til de som hyllet terroren og volden. 

Eksemplene er mange, blant annet en mann i byen Valenciennes, som fikk en dom på fire år i fengsel for å ha rost Kouachi-brødrene for terrorangrepet, mens en unggutt fikk flere måneder for å ha ropt “Lenge leve Kalasjnikov” foran politiet. Kanskje den mest kontroversielle av alle sakene var arrestasjonen av komikeren, samfunnsaktivisten og politikeren Dieudonné M`bala. Han ble etterforsket etter å ha tvitret om at han følte seg som “Charlie Coulibaly”, en melding på sosiale medier som ble oppfattet som en hyllest til terroristen som sto bak gisseldramaet i matbutikken, Amedy Coulibaly.

Fra før har komikeren med franske og kamerunske foreldre fått tyn for lignende utspill, og som tilsvar til hans siste sprell hevder den franske innenriksminsiteren Manuel Valls at man ikke kan blande ytringsfrihet og antisemitisme med kvarandre.

– Rasisme, anti-semitisme og oppfordring til terrorisme er ikke meninger, men lovbrudd, går det frem fra Valls.

Hvor står det ytre høye?
Hva så med det ytre høyre i Frankrike, herved representert i første omgang ved National Front? En kan tenke seg to følger av angrepet: at man enten drar stemmer fra nye grupper, i tillegg til innvandringskritikerne og de islamofobe elementene i det franske samfunnet som utgjør partiets velgermasse.

Hverken Marine Le Pen eller andre store høyreradikale figurer fikk lov til å gå under stormarsjen i Paris søndagen etter angrepene. Hennes umiddelbare reaksjon har også vært preget av bestemthet fremfor pragmatisme. Ifølge henne er Schengen-avtalen, som tillater fri flyt over bestemte landegrenser, nødt til å avvikles. Terrorangrepene begrunnet hun også slik overfor BBC:

– Frankrike har ikke stått opp mot fundamentalismen grunnet frykt og politisk korrekthet.

I en nettartikkel i france24.com tar skribenten opp spørsmålet hvorvidt det var riktig eller ei å ekskludere en så viktig politisk aktør som Front National, tross partiets fremmedfiendtlige retorikk, og om det er plass for slike politiske krefter i et “forent front mot ekstremisme og politisk vold”. Le Pen siteres her ved at hun hevder ekskluderingen av hennes parti fra stormarsjen var “slutten på nasjonal enhet”.

Alt i alt, en får konkludere at Frankrike er nødt til å ta politiske endringsgrep. I første omgang vil disse være interne, for å kunne håndtere jihadisme og anti-semittisme. Et Frankrike med lavere konfliktnivå, mindre splittelse vil etterhvert også hindre grunnlaget for Front National og andre høyreradikale aktører. Veien dit blir uansett veldig vanskelig.

 

 

 


 

 

 

 

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER