Norskhetsdebatt tyder på identitetskompleksitet

Norskhetsbedatten har stor kompleksitet, fordi både majoritets- og minorietsborgere lever ulike liv i Norge.
Foto: Scanstockphoto
Stemmemangfoldet i norskhetsdebatten viser at det finnes mange ulike måter å oppfatte identitet på, men også ulike vis å misforstå hverandre på.
70Shares

Norskhetsdebatten har så langt i år bidratt til å gjøre ordskiftet langt mer spennende enn ellers. Ulike stemmer med både majoritets- og minoritetsbakgrunn har meldt seg på, og gjort dette til et idéenes tumleplass i nesten klassisk filosofisk tradisjon.

Ulikheten i oppfatningene viser at det er vokst frem et vanvittig stemmemangfold, som er en styrke, men som også kan føre til mer splittende retorikk om debatten sklir ut.

Norskhetsdefinisjonen kan grovt skilles i etnisk, statsborgerlig og utvidet. Når er man egentlig norsk, og hva er det som gjør noen til norsk? Er norskhet knyttet kun til hudfarge og til hvor mange generasjoner man har tilbrakt i landet? Er en person som har besteforeldre som innvandret hit på 70-tallet norsk? Hva med en person som regnes som del av en nasjonal minoritet, og ble utsatt for fornorskning? Hva med en arbeidsinnvandrer som pendler til Norge, og bor seks måneder i hjemlandet?

Avvisning av norskhet?

Lenge har jeg lett etter oppskriften på hva som gjør meg norsk nok. Å avslutte jakten har vært dypt befriende.

Slik skrev Ahmed Fawad Ashraf, debattredaktør, Avisa Oslo (Oslodebatten), i et innlegg 11.01. Ashrafs innlegg var med på en starte denne nyeste serie av det som har vært en mangeårig ordskifte.

Spesielt viktig er det å fokusere på “norsk nok”. Ashrafs argument er jo at han aldri blir norsk nok for enkelte som aldri kommer til å anerkjenne hans norske identitet. Løsningen hans er radikal og kontroversielt for mange. Han gir opp jakten på “norskhet”, noe som av enkelte oppfattes som en avvisning av samfunnsfellesskapet.

En av hans kritikere er tidligere kulturminister Abid Q. Raja, som hevder i en VG-artikkel at:

Ashraf velger å la sin norskhet blir definert ut fra hva en marginal minoritet mener. Jeg vil fortsette å fokusere på det majoriteten av det norske samfunnet mener, og nekter å bøye av for marginale holdninger.

Aftenposten-journalisten Mala Wang Naveen hevder i en kommentar i VG at Ashrafs ståsteder ikke er marginale, men langt mer representative for den yngre generasjonen av innvandrere.

De eldste norskpakistanerne er er mer katolske enn Paven, mens de yngre er tryggere i sitt eget skinn og hakket mer globaliserte. De vedkjenner seg ikke at det har vært en 50 år lang kamp for å bli akseptert i Norge. Det er ikke deres historie. De ser på det som sin føderett å være mennesker på egne premisser og det respekterer jeg.

En mellomposisjon

Finnes det mellomposisjoner til Rajas og Ashrafs narrativ om norskhet?

Hans kollega i Avisa Oslo, Sevda Barzanesh, skrev i et liknende innlegg om debatten:

“Å ikke se «farge» er ikke målet. De som sier at de ikke ser farge, er en del av problemet. Ved å ikke se farge, neglisjerer man opplevelsen av annengjøring minoritetsgrupper går gjennom. I tillegg til at man ignorer den unike kunnskapen og erfaringen vi har med oss.”, skriver Barazesh i Avisa Oslo.

Overfor Utrop forklarer hun en spennende mellomposisjon, hvor hun sier seg komfortabel med å finne frem til egenskapt norskhet:

– Egentlig kan ikke jeg styre hva andre tenker om meg. Hvis noen andre føler at jeg ikke er norsk er det greit. Jeg ser ikke på norskhet nødvendigvis som en geografisk verdi.

Kommentator i Nordlys, , kommer med en annen innfallsvinkel. Familien flyktet fra krigen i Bosnia til den norske periferien, og hun føler debatten har et veldig sterk Oslo-preg.

I stedet for å sitte i Oslo og se til Berlin, Paris og London på jakt etter hybride kulturer og kosmopolitiske impulser – kan jeg sterkt anbefale snakkeklassen å ta seg en lengre opphold i Kirkenes, Karasjok eller Kåfjord (…) Så kjære ungdom: det å brytes med sin kultur, identitet, og meninger er definisjonen på det moderne norske samfunnet.

Å ha prominente gjester med innvandrerbakgrunn fra Oslo-kommentariatet under NRK Debatten er på en måte en selvfølge, i og med at hovedstaden er vår største innfallsport til innvandring og kosmopolittiske impulser. Kanskje kunne man hatt folk som Sojtaric i panelet, som kunne vise til det urnorske periferi-blikket?

Norsk, vestlig eller global?

Når temaet ble tatt opp nylig i NRK Debatten var det en historisk hendelse. Alle fra programlederen til de filosofiske antagonistene Ashraf og Raja og mellomposisjonistene Shazia Majid og Kamzy Gunaratnam hadde ikke-vestlig innvandringsbakgrunn. Samtidig var dette det eneste som “forente” dem. I alder, livserfaringer og opplevelser av inkludering og ekskludering innenfor norskhet er det et mylder av forskjeller, noe som gjør norskhetsdebatten svært vanskelig å konkludere. Fordi folk er såpass forskjellige, og har så forskjellige utgangspunkter.

Her ligger det også en generasjonskonflikt, noe som også Naveen tok opp i sin tekst. Vi som er nærmere Rajas alder, vokste opp i et langt mer monokulturelt Norge. Nå har snart et kvarter av befolkningen i Norge innvandrerbakgrunn, og Oslo er en global by på lik linje med andre verdensmetropoler.

Aksen norsk kontra global er også en viktig problemstilling i norskhetsdebatten, selv om de ikke trenger å være i et motsetningsforhold. For debatten handler mer enn om bare skiller i minoritetenes oppfattelse av norskhet. For det handler også om majoritet. Om hvordan denne oppfatter norskhet, og om hvordan debatten som frontes også påvirker majoritetsoppfatningen. Å si fra norskhet kan for mange i majoriteten oppleves som å utvanne norskhetsoppfatningen.

Et eksempel er hvordan Arbeiderpartiet som stortingsrepresentant Gunaratnam fronter, har endret verdigrunnlag. For en tradisjonell hvit arbeiderklassevelger fra 70- eller 80-tallet vil partiets omfavnelse av globale verdier og minoritetskamp gjøre partiet helt ugjenkjennelig. I 1975 frontet partiet en av Norgeshistoriens hardeste og mest proteksjonistiske innvandringslover. I 2020 støttet flere i Ap anti-rasismeprotestene i USA.

Ingen lett debatt

En av mine konklusjoner er at dette er ingen lett debatt, nok en gang begrunnet i folks forskjellighet og unikhet. En kan ikke snakke om “innvandrere” som monolittisk blokk, og heller ikke ha en blokk-oppfatning av norske innvandreres identitetsoppfatning.

Samtidig ligger det også en fallgruve i og med at når enkelte anklages for å “melde seg ut av fellesskapet” kan dette friste de som ikke vil inkludere utgruppene inn i en utvidet definisjon av norskhet til å skape enda snevrere kriterier for denne. Her kan man paradoksalt nok den norske integreringsmodellen, tuftet på tillit og aksept for ulike mangfoldige identiteter, ende som den franske assimileringsmodellen, som nærmest krever eksemplarisk lojalitet til republikken og franske verdier.

I Norge må vi kunne finne en god balanse mellom assimlieringspress og krysspress mellom ulike identiteter, og annerledeshet. Folk med minoritetsbakgrunn må kunne føle seg sikre på at de ikke må utviske sin opprinnelighet for å bli oppfattet som norske. Og majoriteten opptre inkluderende nok slik at folk ikke begynner å se seg som annerledes nok til å ikke være en del av det norske samfunnet.