Foto: Claudio Castello
Som et slag man ikke forventet seg,
slik rammet terroren… nok en gang.
Slik det alltid gjør,
uskyldige som blør,
og tårer av fortvilelse over dette meningsløse ondskap.
Sorgen er førsterekke nå,
så vil nye dager komme,
fortvilelsen vil være omme,
og spørsmålstegnene og sinnet fremkomme.
I hvilken side står du på?
Vil den enkelte, og da særlig noen mer enn andre, som pekefinger få.
I nesten hele natt har jeg vært fyllesjuk av tristesse, forbannelse og redsel.
Jeg vil jo ei være et skremsel,
men når jeg ser friheten, det største av alt, ved siden av kjærligheten,
blir knust, spyttet på, knivstukket av ondskapens blodige bajonetter,
så er ikke mitt svar “fei unna” eller glemsel.
Vi? Oss? Dem? Hva slags samfunn vil vi i fremtiden ha..
Skal vi la det 21. århundres verste usivilisasjon og barbari, splitte oss, misbruke hellige sitater,
som de aldri vi leve opp til, som de pisser på ved å drepe sin neste,
uansett hvor mye de vil oss overtale?
Nei for Allah, Buddha, Jahve og Gud Fader!
Fall aldri i løgnernes, konspiratørenes og haternes forskrudde fantasier og menneskemaler!
Ja, det finnes et “oss og dem”.
Et “oss” som er et “vi”.
Vi-et som tror på fremskrittet, religionsfriheten, diskusjonen, ytringsfriheten, og kampen mot barbariet og totalitarismen, og for menneskeverdet
Vi-et som må reaktiveres, så fort som mulig etter den store sorgen,
for ellers, Paris og Beirut og andre steder steder i dag.
Jeg tør ikke å tenke på i morgen.
En gang sa man: Liberté, egalité, fraternité.
Så for en gangs helvetes skyld; kristen, muslim, jøde, animinst, ikke-troende og spaghetti-monster-tenkende.
Nous sommes ensamblé!
Et dikt skrevet etter terrorangrepene i Paris. 13.11.2015.
Klikk her for å lese NRKs oppsummeringsartikkel av terrorangrepene.
