Syria-krigen og folkeretten

To ødelagte tank foran en moské i Azaz i Syria. Minst 30-40 personer har reist fra Norge for å kjempe i Syria
Foto: Christiaan Triebert
Blir vi med på å bombe IS, vil vi støtte ikke-statlige aktører – og det vil skje uten FN-mandat i ryggen.
0Shares

Norge har fått forespørsel fra USA om å delta militært i kampen mot IS i Syria. Vi bidrar med militært personell i kurdisk Irak (KRG) og i Bagdad, hvor norske soldater trener kurdiske og arabiske irakere. Spørsmålet nå er om Norge også skal bidra i Syria. Et viktig moment er om Norge har folkerettslig hjemmel for å delta militært i Syria.

Folkeretten gir tre mulige hjemler for militære operasjoner på fremmed jord: invitasjon fra nasjonale myndigheter, selvforsvar eller kapittel VII-mandat fra FNs sikkerhetsråd.

 
Foto : Lisbeth Michelsen

1. Invitasjon. Et mulig grunnlag for norske militære operasjoner i Syria er invitasjon fra myndighetene. Dette er folkerettshjemmelen for vårt militære bidrag i KRG og Bagdad. Da er vi fullstendig «i seng med» nasjonale myndigheter. I Syria vil det i så fall være Assad-regimet. En slik invitasjon har foreligget siden sommeren 2014, men blant annet USA, Frankrike og Saudi-Arabia har betakket seg. Norge kan ikke risikere å slåss med Assad og russiske styrker mot Nato-land.

2. Selvforsvar. FNs sikkerhetsråd har stadfestet at folkerettslig selvforsvar kan påberopes mot IS selv om de ikke er en stat. Norge har imidlertid ikke blitt angrepet av IS. Det har forekommet trusler fra IS om angrep. Å hevde selvforsvar basert på et mulig fremtidig angrep fra IS mot Norge ligner selv­forsvarsretten USA bruker i sin globale konflikt med al-Qa’ida. Deler av USAs operasjoner i Syria foregår som ledd i denne krigen (angrepene mot Nusra-Fronten). Hittil har Norge og europeiske land bestridd en så vid selvforsvarsrett. Da er det krevende å plutselig skulle påberope seg en slik rett for norske militære operasjoner i Syria.

Det er ikke grunnlag for en folkerettslig blankofullmakt til selvforsvar mot IS fordi de representerer en «global trussel».

USA og Australia (og Canada frem til nylig) har påberopt seg kollektivt selvforsvar for Syrias naboland, særlig Saudi-Arabia og Jordan. Dersom Norge følger dette, vil vi enten gå god for «evne eller vilje»-doktrinen, en svært betenkelig utvidelse av selvforsvarsretten som på sikt vil undergrave maktforbudet i FN-pakten, eller vi vil i praksis sloss i Syria på vegne av Saudi-Arabia. Alternativt kan Norge påberope seg kollektivt selvforsvar av Irak i Syria. Vårt militære bidrag i Bagdad ville gjøre det naturlig. Bagdads allianser vil i praksis gjøre dette til norsk militærhjelp til Assad-regimet og Iran.

Den mest akutte faren fra IS mot norsk sikkerhet kommer fra norske fremmedkrigere. Russland, Frankrike og Storbritannia har «nøytralisert» egne borgere i Syria gjennom luftangrep siden august i år. Slikt selvforsvar i snever forstand kan Norge hevde dersom det primært er norske statsborgere våre militære virkemidler skal benyttes mot i Syria.

3. Sikkerhetsrådsmandat. Da Norge bombet Libya i 2011 hadde vi et klart kapittel VII-mandat fra Sikkerhetsrådet. Det ga unntak fra maktforbudet, fratok libyske myndigheter retten til å påberope seg selvforsvar, og påla alle FNs medlemsland å ikke motarbeide operasjonen. Det klargjorde også formålet.

Det foreligger ikke noe kapittel VII-mandat for militære operasjoner i Syria. USA startet sin bombekampanje i Syria i september 2014 kun timer før møtet i Sikkerhetsrådet, og fikk dermed en «implisitt aksept» av Sikkerhetsrådet for sine operasjoner på syrisk jord. Denne implisitte aksepten ble stadfestet gjennom Sikkerhetsrådets resolusjon 2249 i november i år (ikke kapittel VII). Den bekrefter at stater har anledning til å bruke alle virkemidler mot områder i Syria og Irak som er kontrollert av IS. Utover visse mål i IS-kontrollerte områder er det Assad-regimet som bestemmer hvilke områder og aktører som kan angripes i Syria. Hvilke væpnede grupper 2249 omfatter er åpent, men det er ikke begrenset til IS og Nusra! Skyteskiven (bokstavelig talt) for resolusjon 2249 er ikke avklart enda. Dette skal avgjøres i dragkampen mellom aktørene i den syriske borgerkrigen og i den regionale proxy-krigen.

Dersom Norge ikke skal slåss militært for Assad-regimet eller primært skal drepe nordmenn i Syria, vil altså den folkerettslige hjemmelen for et norsk bidrag være tvilsom.

Årsaken er ikke at Sikkerhetsrådet ikke evner å fatte kapittel VII-vedtak om Syria. Slike vedtak har Sikkerhetsrådet fattet i fleng: prosess mot kjemiske våpen (2013), opphevelse av Syrias suverenitet for humanitær bistand (2014), fremmedkrigere (2014), samt etterforskningsorgan (2015). Årsaken er at det ikke er avklart hva maktbruk skal føre til i Syria enda: Hvem sloss man sammen med for å fjerne IS, og hva kommer etter at IS er borte? I denne skjøre prosessen har USA og Russland dels sammenfallende og dels svært motstridende interesser.

Etter angrepene i november, trappet Frankrike opp sin bombekampanje i Syria. Frankrike gikk ikke til Nato, men engasjerte EU. Motivet var å styrke en felles europeisk politikk i Midtøsten, men også å dempe Nato-dimensjonen i Syria. Nato-landet Tyrkia har motiver og hensyn i Syria og Irak som resten av Nato ikke deler eller ønsker å bli en del av.

For det er på sin plass å minne om hva kampen i Syria er: I tillegg til en kamp mot IS på lavbluss, foregår det full borgerkrig i Syria (og til dels Irak). I Irak står Norge med myndighetene mot ikke-statlige grupper. Et norsk militært bidrag i Syria vil støtte ikke-statlige aktørers side, uten FN-mandat i ryggen.

Dernest foregår en dragkamp mellom Nato og Russland i Syria. I Irak samarbeider Norge militært med krefter Russland har et nært forhold til. I Syria vil vi gå inn sammen med USA og krefter på motsatt side av Russland.

Det tredje konfliktnivået er stedfortrederkrigen mellom regionens stormakter. Iran har sine stedfortredere i Bagdad, Damaskus og kurderne i Syria. Tyrkia har sine blant islamist-grupper i Syria og kurderne i KRG. Norge bidrar allerede militært hos både Irans støttespillere i Bagdad og Tyrkias støttespillere i KRG. Den siste stormakten som er tungt inne er Saudi-Arabia. Dersom Norge går inn militært i Syria, er det USA og Saudi-Arabia sine militære aktører som primært vil få vår assistanse. Norge vil da delta med soldater i alle tre leire i regionale staters proxy-krig i Syria og Irak.

Mangelen på et klart folkerettslig grunnlag som identifiserer målsettinger, virkemidler og skranker for Norges militære bidrag representerer da en betydelig risiko. Norge har lang tradisjon for å være nøytrale i deler av vår utenrikspolitikk. Vi snakker med alle i engasjementspolitikken, og upartiskhet er en bærebjelke i humanitært arbeid så vel som i fred- og forsoningsarbeid. Militært engasjement er altså noe ganske annet.

Norge har liten kontroll med hvordan forholdet til Russland og russiske allierte utvikler seg diplomatisk og på bakken. Flere aktører i regionen har interesse nettopp i å øke spenningen mellom Nato og Russland i Syria. Å sende soldater til alle leire vil verken gjøre Norge til en upartisk militær aktør, eller bøte på manglende folkerettslig hjemmel.

Kronikken ble opprinnelig publisert i Klassekampens nettutgave 15.12. Gjengitt i sin helhet på utrop.no med tekstforfatterens og Klassekampens godkjenning.