Loven må endres

0Shares
Latest posts by Tor Bach (see all)

Rikets aller høyeste dommere mener sågar at tilstedeværende
Askim-beboere hadde anledning til å ta til motmæle mot de 38
tilstedeværende nazistene.

Man kan se det for seg: Eldre fruer går høflig frem til de maskerte og
tungt bestøvlede unge herrene, som dekker seg bak sine treskjold, og
forklarer dem at de tar feil. Forsamlingen av nazister, hvorav anslagsvis
70 prosent av den norske kontingenten er voldsdømt, innser sin dåraktighet
og faller sammen i krampegråt over egne villfarelser…

Så enkel kan verden fortone seg for de trygt beskyttede høyeste dommere,
der de så inderlig vel tåler den urett som absolutt ikke rammer dem selv.

For det er nemlig rett og urett vi snakker om; høyesterettsdommere,
historieprofessorer og ikke minst pressekommentatorer rammes særdeles
sjelden av rasistisk hets, og kan uten den minste risiko heve at dette må
vi tåle av hensyn til ytringsfriheten.

Enkeltmennesker, eller grupper av enkeltmennesker, som står som adressater
for hetsen, og den rett de har til trygghet, til frihet fra trakassering,
forsvinner lett i den til dels fundamentalistiske hyldesten av
ytringsfriheten. Og det er ytringsfrihets-fundamentalisme Høyesterett
bedriver. Slik de ordlegger seg i frifinnelsesdommen er det heretter bare
ytringer som oppfordrer til handlinger rettet mot minoriteter som vil kunne
straffes. Man kan derfor straffritt si hva man vil om etniske minoriteter i
Norge, så lenge man unngår å oppfordre til å sterilisere dem eller sende
dem i gasskamrene.

Riksadvokaten peker på at påtalemyndighetene nå vil måtte henlegge langt
flere anmeldelser for rasistisk hets enn det de hittil har gjort – og i
betraktning av at kun syv personer faktisk er dømt etter paragraf 135 A
siden straffebudet ble innført er det faktisk ganske så dramatisk.

Etter drapet på Benjamin Hermansen erklærte politikere fra de fleste
partier at nå, NÅ skulle man ta et krafttak mot rasisme. Statsminister
Stoltenberg, erklærte at dette var et tidsskille. Utvalg ble nedsatt og man
gikk friskt i gang med å foreslå endringer i 135 A, men Høyesterett ville
det altså annerledes. Med den praksis de nå har lagt seg på vil nemlig også
de foreslåtte endringene i den såkalte rasismeparagrafen være
virkningsløse. Selv om man marsjerer rundt landets synagoger, bærende på
hakekors og fremsetter de verste beskyldninger vil alt være i sin
skjønneste orden, så lenge man har demonstrasjonstillatelsen i orden.

Høyesterett, den ypperste representant for vår dømmende statsmakt, har
gjennom sin kjennelse fjernet minoritetsbefolkningens vern mot å bli
offentlig hetset. Høyesterett har prestert å sette Norge i en særstilling i
Vest-Europa, fordi Norge plutselig er blitt verstingen i klassen med hensyn
til å tillate grove rasistiske utfall. CERD – FN-komiteen som overvåker
konvensjonen mot rasediskriminering – har fra før vært kritiske til Norges
mangelfulle håndheving av vårt lovverk mot rasehets. Hvordan de vil se på
denne nye praktiseringen av et lovverk vi har forpliktet oss til å ha
gjennom internasjonale konvensjoner, gjenstår å se.

Når nazistene skriker skjellsord mot jøder og innvandrere, eller utgir nye
utgaver av Zions vises protokoller, gjøres det faktisk i en bestemt
hensikt; de vil umenneskeliggjøre ofrene for sine egne voldshandlinger, og
begrunne og tilskynde den volden de utøver. En aktiv bruk av
rasismeparagrafen ville derfor også ha kunnet forebygge vold, og frata et
voldelig og kriminelt politisk miljø muligheten til å nå andre gjennom
propaganda. Denne muligheten har Høyesterett fratatt oss gjennom en kraftig
beskjæring av hva vi kan bruke paragraf 135 A til.

Etter dette har vi to ting vi kan gjøre: For det første må vi intensivere
kampen om folks hoder og hjerter. For det annet må vi stille krav om en
helt ny rasismeparagraf med et innhold som ikke kan misforstås, og som kan
verne utsatte grupper mot hets og forfølgelse. Hører du det, Odd Einar
Dørum? Loven må endres!