Alle burde se «The swimmers»

I filmen "The Svimmers" ser vi Yusra Mardini ta en pause fra å svømme over til Hellas.
Foto: Skjermdump / Netflix
Om alle hadde sett «The swimmers» hadde ingen omtalt flyktninger som «lykkejegere». Jeg håper at det greske rettsapparatet, som vil dømme Sara Mardini til 25 års fengsel for å ha hjulpet flyktninger, også ser filmen.

Sara og Yusra Mardini trente hardt for å svømme for Syria i OL 2016. Men først måtte de svømme for livene sine.

I starten av Sally El Hussainis suksessfilm The Swimmers, ser vi de syriske søstrene Yusra og Sara Mardini på svømmetrening, på fest med venner på byen, og på bursdagsfest med familien i et koselig og romslig middelklassehjem. Så bryter borgerkrigen i Syria ut, og en etter en av vennene deres blir drept av bombeangrep.

Sara Mardini, spilt av Manal Issa, på svømmetrening.
Foto : Ali Güler/Netflix

Etter å nesten ha blitt truffet av bombene selv, bestemmer søstrene seg for å flykte til Tyskland sammen med yndlingsfetteren deres. Flukten bærer først til Tyrkia hvor de finner en menneskesmugler som skal hjelpe dem over havet til Hellas.

Hjelpen er ikke mer enn en sammenlappet gummibåt som skal deles på altfor mange mennesker. Heldigvis er søstrene blant Syrias beste svømmere.

Sara Mardini risikerer fengselsstraff i Hellas på grunn av sitt arbeid for flyktninger

Filmen er basert på den ekte historien til Mardini-søstrene, som gjorde en helt spesiell innsats for å unngå at den stappfulle, og delvis synkende gummibåten de satt i, skulle synke helt. De bandt seg fast i båten, kastet seg i vannet, og svømte flyktninggruppa til land.

Sara Mardini (Manal Issa) kastet seg utfor båten og la på svøm for å redde seg selv, søsteren, fetteren og resten av reisefølget.
Foto : Skjermdump / Netflix

Både Yusra og Sara er kjente personligheter i dag: Yusra som idrettsutøver, og Sara som hjelpearbeider og menneskerettighetsforkjemper. Saras arbeid for flyktninger i Hellas, har ført til at greske myndigheter har siktet henne for spionasje og menneskesmugling. Rettsaken hennes starter i januar. Om hun blir dømt, risikerer hun over 25 års  fengsel.

Dette er med andre ord ikke en film hvor spenningen dreier seg rundt om hovedpersonene overlever fluktruten eller ikke. Dette er en film som gir innsikt i hvordan flyktninger er alle slags type mennesker som bare ønsker å overleve. Som reiser vekk fra vold, og ønsker fred.

Samtidig viser filmen gresk kystvakt som ikke gidder å redde flyktninger i livsfare, grensevakter som jager dem vekk, og andre som utnytter dem. Til slutt blir det tydelig hvor avgjørende det er når noen ønsker dem velkommen.

Men det er absolutt spenning tilstede. Filmen gir også et innblikk i hvordan mange flyktninger blir utnyttet, utsatt for politivold og fiendtlige holdninger i Europa. For meg oppleves nok historien som enda nærere fordi Mardini-søstrenes liv før krigen var veldig likt mitt eget.

Toppidrett, skole, venner, litt fest, og en god og trygg familie med en far som er litt i overkant involvert i barnas idrettskarriere, var sentrale elementer i livene til søstrene Mardini før borgerkrigen tvang dem på flukt. Alt dette var også sentrale elemter i mitt eget liv som tenåring.

Den selektive solidariteten

Vestens omfavnelse av ukrainske flyktninger viser at mange trenger å kjenne seg igjen i flyktningene for å bry seg om dem. Flyktninger fra Midtøsten og Afrika blir kalt «lykkejegere» og «snikislamister», mens flyktninger fra Ukraina blir tatt imot med åpne armer.

Ingen kaller de ukrainske flyktningene for «lykkejegere», fordi som flere europeiske utenrikskorrespondenter påpekte, så er de fra middelkklassen og har dermed selvfølgelig krav på et trygt liv. For å sitere en fransk utenrikskorrespondent, som tydeligvis er uvitende om Syrias store middelklasse: «Vi snakker ikke om syrere, vi snakker om europeere som flykter i biler som ligner våre!»

Ukrainas visestatsadvokat, David Sakvarelidze, synes på sin side at krigen i Ukraina var ekstra trist fordi «europeiske mennesker med blondt hår og blå øyne blir drept».

Jeg, som tidligere har tidligere kritisert denne dobbeltmoralen i Utrop-kommentaren Den selektive solidariteten møtte meg selv i døra da jeg så The Swimmers.

Søstrene Sara og Yusra Mardini var med å lage filmen slik at den skulle bli mest mulig lik virkeligheten.

Deres liv lignet mitt liv

Jeg kjenner en syrisk kvinne som etter å ha sett både sin sønn og sitt barnebarn bli skutt og drept, flyktet med sin bror og sine to yngste barn til Tyrkia. Jeg har møtt afghanske flyktninger i Bulgaria som fortalte at de ble mishandlet av bulgarsk politi. Jeg har sett med mine egne øyne hvordan bulgarsk politi fratok passene til afghanske flyktninger for så å kreve penger av dem.

Jeg har lest titalls artikler om hvordan flyktninger blir presset sammen på overfylte gummibåter. Jeg har lest om hvor mange som dør når disse båtene synker. Jeg har blitt venner med syrere og afghanere som har vært igjennom denne strabasiøse fluktruta.

Men selv om jeg har sett dem i øynene da de fortalte om flukten. Selv om jeg har sett arrene fra bombeangrep, og skudd. Så har historiene vært så fjerne fra min virkelighet, at det har vært vanskelig å sette seg ordentlig inn i hva som har skjedd.

Det kan være lettere å leve seg inn i en film. The swimmers inviterer publikum til å se gjennom en flyktnings øyne. Da jeg så Yusra og Sara bli frarøvet sitt frie middelkklasseliv og bli tvunget ut på en farefull flukt , tenkte jeg: «Det kunne vært meg».

Hva om det var oss?

Jeg tror færre vil omtale syriske flyktninger som “lykkejegere” etter å ha sett filmversjonen av den ekte opplevde historien til Mardini-søstrene.

Derfor er det veldig bra at filmen i forrige uke var den mest populære Netflix-filmen i verden. Forhåpentligvis vil dette bidra til at færre ser på kvinner fra Midtøsten som undertrykte, og at flere også anser ikke-vestlige flyktninger som mennesker som likner oss selv. Mennesker som fortjener trygghet og kjærlighet.

Yusra og Sara Mardini, spilt av Natalie og Manal Issa.
Foto : Skjermdump / Netflix

Det er viktig å vise flukten til to selvstendige jenter fra middelklassen. Ikke fordi de er verdt mer enn mennesker fra fattigere kår, men for å minne oss på at krig kan ramme hvem som helst. Også oss. Hva om det var vi som ble bedt om å “dra tilbake”, etter å ha ofret alt for å komme til et trygt sted?