Foto: Simon Dawson / No10 Downing Street
- Fremmedøy og blodelver - 04.06.2025
- Forsøkt kidnappet av regjeringsagenter - 03.06.2025
- Fra Kanariøyene til Oslo - 31.05.2025
I talen som tidligere i vår gikk viralt manet britenes statsminister til ettertanke rundt egne idealer om statlig multikulturalisme, og de siste tiårenes innvandringspolitikk.
– Storbritannia risikerer å bli en «fremmedes øy» uten en strengere innvandringspolitikk. Vi må ta tilbake kontrollen over grensene våre.
Statsministeren siktet til at den stadig økende innvandring har ført til det mange tolker og opplever som etnisk selvsegregering.
Han kom også med en klar oppfordring til innvandrere om å bli en del av storsamfunnet.
– Storbritannia er et inkluderende og tolerant land, men vi forventer at folk som kommer hit skal lære seg språket og integreres.
Skapt sterke reaksjoner
Folk utenfor Labour hilser den nye tonen velkommen. Men i eget parti har Starmers utspill skapt sterke reaksjoner og intern debatt.
Spesielt er det blant egne parlamentsmedlemmer og den svært innflytelsesrike London-ordføreren Sadiq Khan, selv sønn av pakistanske innvandrere, som har kommet med sterk kritikk.
Khan uttalte at Starmers tale er “ord han ikke ville brukt”.
– Jeg erkjenner hver dag det enorme bidraget migrasjon har gitt til byen vår økonomisk, sosialt og kulturelt.
Historiske paralleller?
Starmers tale sammenliknes med den såkalte “blodelevenes tale” (Rivers of Blood Speech) fra den konservative politikeren Enoch Powell (1912-1998). En velkjent politisk figur, som blant annet var helseminister på 60-tallet, tilhørte Powell den innvandringskritiske høyresiden hos de konservative. Han stemte mot Race Relations Act i 1968, som var Storbritannias første lov mot rasediskriminering.
Talen som han holdt samme år viste til de fremtidige konsekvensene av “uhåndterbar innvandring”:
Når jeg ser fremover, er jeg fylt med urokkelig anelse. I likhet med romeren synes jeg å se «elven Tiber skummende av mye blod». Det tragiske og uløselige fenomenet som vi ser med gru på den andre siden av Atlanterhavet (USA), men som der er sammenvevd med selve statenes historie og eksistens, vil komme over oss her av vår egen frie vilje og vår egen forsømmelse.
Talen til Powell ble ansett som så radikal at den også ble fordømt fra flere hold, til tross for at Storbritannia på det tidspunktet var et langt mer rasistisk samfunn enn i dag.
Så hvordan har ordskiftet endret seg?
Ny politisk realitet
Først og fremst handler det om politiske realiteter. Labour-regjeringen sliter i motbakke, idépolitisk som økonomisk. Økonomien står i stampe, offentlige tjenester sliter, samtidig som britene opplever tidenes migrasjonsboom. Flere hundre ankommer irregulært med båter over Kanalen fra Frankrike. I Frankrike får migrantene bo i nedslitte telt i Calais. Ved ankomst Storbritannia får man finansiell hjelp og hotellrom.
Oppkomlingen Reform UK, som ledes av høyrepopulisten Nigel Farage, har utnyttet situasjonen og folks frustrasjoner til det fulle. Høyreorienterte medier får stadig flere tilhørere. Feilinformasjon på sosiale medier om drapsmannen i Southport førte til raseopptøyer, som blant annet gikk utover migranthoteller.
Vårens lokalvalg var også elendig for Labour. Starmer har måttet endre retorikk for å tekkes et stadig voksende og innvandringskritisk velgersegment.
Hvordan vil det gå?
Spørsmålet er om hvordan det vil gå. Innad i Labour er det stor kontrovers. Som andre sosialdemokratiske partier i Vest-Europa har man også her gått over til å bli et progressivt middelklasseparti, som ikke lenger fronter interessene til den opprinnelige (og hvite) arbeiderklassen. I stedet er det de religiøse, etniske og seksuelle minoritetene som i større grad setter agendaen.
Hvite arbeiderklassevelgere, særlig i nord-England (kjent som “the red wall”) stemte i stor grad for Brexit i 2016, og for Boris Johnson og de konservative i 2019. I 2024 fikk Labour nærmest en supermajoritet, samtidig kun med 32 prosent av stemmene, etter 14 år med konservativ regjeringsslitasje. Nå går denne store majoriteten av velgere over til Reform UK, og hvis Labour fortsetter i samme stil frem til neste valg i 2029, vil Starmer måtte forlate no. 10 Downing Street.
Kritikken til Starmer kommer også som regel fra Labour internt og urbant, fra eliten i eget parti som ikke berøres av innvandringens økonomiske følger.
Starmer beskrives av flere som en type politiker som styres av folkeoppinion, fremfor egne overbevisninger. Kanskje derav ser vi denne dreiningen når det gjelder innvandring?
Så vil det være spennende å se reaksjonene fra velgerne. Om de tror eller ikke tror på statsministeren. For i motsetning til en ihuga høyreradikaler som Powell oppfattes Starmer som noe helt annet, retorisk tilnærming til tross.
