Språket som aldri når frem

Heller der enn her.

Eg vil bare bo i hjemlandet te foreldrene mine, ironisk nok, det verste landet.
Enn å bo i Norge, det beste landet.

Der hadde eg kje blitt dømt, der hadde eg kje blitt sett med stygt og kaldt blikk, der hadde eg sett meg sjøl, i forskjellige former, men samme kultur, samme opphav, samme språk.

Eg vil mye heller være fattig, sulten og syk, enn å fortsette å bo her.

Kvar gong eg snakke om mitt personlig opplevelse i Norge blir eg fortalt “dra deg ut da” istedenfor å kjenne på omsorg, det har eg aldri opplevd av nordmenn, ein vane klem, ein “eg ser deg, du er sterk”, aldri det.

Alltid så e det snakk om kor forferdelig utlendinger e, fra kje-vestlige land,
men ka med nordmenn?

Eg ser alt, sjølv når du vender deg bort
Eg har opplevd det du seier utlendinger gjør, men i Nordmenn.
Eg syns det e ironisk, når man gjør feil, så e man kje norsk, men på tide for jobb, plutselig e man kjempe norsk og må bli et slave te et system som vil aldri gjør noe om dette.
Denne rasismen.

Eg ville mye heller snakket Russisk, enn å måtte fortsette å bo her.
Eg tar alt personlig, fordi europeere har tatt alt som var personlig te meg, og gjort det om te deiras. Afghansk kåpe blei Penny Lane coat.
Indiske og afrikanske tradisjoner blei “clean girl aesthetic”.
Og American Wedding – ein sang som blei skapt for å vise korleis muslimske jenter blir sett ned på, korleis kulturen vår blir sett som burka, og hijaben som tvang, blir plutselig tolka som ein hyllest te bunad og blanda bryllup.
De hørte ikkje ironien i stemmen hans.
De hørte aldri smerten i tekstene.
De tok den, og sa: “Den handler om oss.”
Som om vår sorg, vår historie, vår kamp, va deres pynt.
Sånn tar de alt.
Snur det.
Kaller det stilig.
Og gir det eit kvitt navn.
Eg tar alt personlig, fordi de tok alt personlig frå meg.