Foto: Mary Moore/Flikcr.com
Jeg vil slå et slag for viktigheten av å lese bøker om land og mennesker som vi kan lite eller ingenting om, men da må forlagene, bokhandlene og bibliotekene se verdien av dette.
I november 2021 kom sakprosaboken Tandooristan. Fortellinger fra et overopphetet land på Frekk Forlag. Den er på 200 sider, og er basert på et lite utvalg dagboknotater fra flere enn 40 opphold i Pakistan siden vinteren 1985/86 da jeg som student tilbrakte noen uker der.
Som antropolog hadde jeg tidligere utgitt tre bøker. Én av dem, Kulturforskjeller i praksis av Thomas Hylland Eriksen og undertegnede, selger fortsatt i sitt 31. år og syvende utgave, og har mange eksempler fra norskpakistanere.
Da jeg først henvendte meg til alle de store forlagene og flere andre med spørsmål om de kunne vurdere manuset, var det få som besvarte e-postene. Jeg ringte derfor, og noen av avslagene lød omtrent slik som fra én av de mannlige redaktørene: «Det drittlandet er det ingen som vil lese om». Slike svar oser av fordommer og forakt for land og folk, selv om jeg forstår at de må vurdere utgivelsers inntjeningsmuligheter. Slike utsagn kan også forstås som en undervurdering av mulige lesere. Ville de sagt det samme om et manus fra India, Israel eller dagens USA? Boken har visstnok solgt mer enn gjennomsnittlig for sakprosabøker, helt uten støtte fra bokbransjen og avisanmeldere, og den har fått gode anmeldelser i noen tidsskrift og fagblader, som fra antropologene. Dessuten har norskpakistanere i tre generasjoner lest og anbefalt.
Hvorfor kan det være interessant å lese om «det drittlandet»? Det skal redegjøres for i resten av teksten.
Én av de tre som leste hele manuset på dobbelt så mange sider som boken ble, sa at om hun hadde lest manuset før hun som sykepleier betjente korona-telefonen, ville hun gitt helt andre 2 råd. Boken har flere kapitler om helse- og sykdomsforståelse. Hun hadde aldri tenkt tanken på å reise til Pakistan, men allerede i andre kapittel, fikk hun lyst til å dra.
En bibliotekar som bokbadet meg sa også at boken hadde lært henne viktige ting som var anvendbare for jobben i Norge. Det handlet om bruk av blikket og kommunikasjon.
Hensikten med å skrive boken, var likevel ikke at den skulle være nyttig i Norge, men at den skulle bidrag med kunnskap og perspektiver fra en antropolog og forsker, som dertil er kvinne og har tilgang til både kvinner og menns arenaer i et kjønnssegregert land. Dessuten er det få fra Norge som har hatt samme mulighet og interesse for å bevege seg på den pakistanske landsbygda som meg, samtale med folk fra alle religioner, kaster og klasser, og sjonglere mellom de rikeste av de rike, middelklassen og mennesker fra den lutfattige befolkningen, som finnes over alt. Sistnevnte utgjør mer enn halvparten av dagens om lag 250 millioner mennesker når Azad Kashmir og Gilgit – Baltistan medregnes. Boken er dessuten viktig som kontekst om og for dem som har utvandret. Du sender ikke rusmisbrukere til et land hvor rusmidler er lett tilgjengelige, slik mange har gjort på Navs regning, hvis du har lest en slik bok. Jeg reiste for å lære, og gjør det fremdeles.
En tidligere ansatt ved vår utenriksstasjon i Islamabad sa følgende etter å ha lest boken: «Hadde jeg lest den før jeg reiste dit, ville det hjulpet meg i jobben.» For de som reiser, bl.a. ambassadeansatte, forretningsfolk og journalister, er den definitivt nyttig, og for de som aldri har tenkt å reise, er den et bidrag til et annet narrativ enn de som gjerne presenteres etter korte opphold i landet sammen med engelsktalende. Norskpakistanere og barna deres kjenner nødvendigvis heller ikke til den konteksten jeg skriver om. Det viser tilbakemeldingene fra mange som har lest og lært av boken. Flere av dem som er oppvokst i storbyer i Pakistan og som bor i Norge, har ikke vært på landsbygda eller samhandlet med folk som er ulike dem selv. Mange velutdannede med foreldre fra Pakistan, snakker fortsatt misvisende om «det pakistanske miljøet i Norge».
På baksiden av boken står det følgende: «Den er en vakker og unik bok, som veksler mellom antropologisk nysgjerrighet og personlig engasjement. Ingen andre kunne ha skrevet den» (Thomas Hylland Eriksen, professor i sosialantropologi, Universitetet i Oslo). «En unik og engasjerende bok, skrevet av en av Norges fremste eksperter på Pakistan med stor innsikt i landets historie, kultur og samfunn. En leseopplevelse du ikke må gå glipp av» (Usman Ali Khan, barnevernpedagog og bistandsarbeider, Redd Barna). Dette burde bidra til interesse for 3 sakprosaboken. Siden 2008 har jeg i tillegg til forskerhatten, hatt en stor svigerfamilie på den pakistanske landsbygda.
Pakistan har vært ett av Norges hovedsamarbeidsland for bistand siden 1968, og vi har hatt diplomatiske forbindelser i mer enn 76 år. Likevel er de generelle forestillingene om landet og dets befolkning hovedsakelig preget av det som til enhver tid presenteres gjennom mediene og gjennom oppfatninger om de norskpakistanske miljøene. Ja, for det er ikke ett miljø, men flere, og det er bare utenfor Pakistan at de oppfattes som én etniske gruppe. De, som inderne, representerer flere språk og ulike etniske grupper, og det er heller ikke gitt at landets grenser i fremtiden vil være slik de ble streket opp da britene i 1947 trakk seg ut av det som i dag er India, Bangladesh og Pakistan. Motstanden mot sentralmakten, som strever med å holde landet sammen, er stor i provinsen Balutsjistan som grenser til Iran og Afghanistan. I tillegg til ønske om løsrivelse, handler kritikken om at befolkningen i enda større grad enn i de andre provinsene, føler seg glemt, unntatt når det gjelder overvåking, arrestasjoner og bortføringer blant sivilbefolkningen. Omfattende brudd på menneskerettigheter skjer imidlertid ikke bare der, men utgjør en stadig trussel mot befolkningen, og er et tydelig tegn på de sterke antidemokratiske kreftene.
Norske mediers rapporter fra Pakistan, er dessverre ikke mer nyanserte og troverdige i dag enn for noen tiår siden, og perspektivene journalistene inntar, er gjerne de samme som formidles av det til enhver tids politiske lederskap, hvor militæret har en sentral rolle. Situasjonen bidrar til å redusere mulighetene for at landet skal kunne bli et demokrati med alt hva det innebærer, ikke bare av verdier, men av reelle rettigheter. Globalt sett er demokratiske rettigheter sterkt nedadgående. Pakistanske journalister er en svært sårbar og utsatt gruppe rent sikkerhetsmessig, og hadde trengt utenlandske journalisters ører og formidingsinteresse av tematikk som de selv må unngå eller være varsomme med. Fordi så få journalister fra Norge reiser dit, presenteres så å si ikke kritisk journalistikk, men journalistvisum er også vanskelig å få i dagens Pakistan. Dessuten er det innført strenge restriksjoner på hvor utlendinger kan oppholde seg uten politiekskorte, noe som handler om sikkerhet.
Ideen til boken kom fordi en tidligere ansatt ved ambassaden, som stortrivdes i landet, ønsket at jeg som samfunnsforsker skulle formidle noe av det flotte ved landet og menneskene, fordi det så sjelden kommer frem. Boken ble imidlertid en blanding av dette og problematiske sider ved samfunnet. Kvinner og jenter i kraft av sitt kjønn, kjemper mot strukturelle barrierer, 4 tvangsekteskap og annen ufrihet, men overses i høye posisjoner og som idrettsutøvere, fjellklatrere, piloter, økonomer, helsepersonell og mye mer.
Bokens arbeidstittel var Pakistan – Happystan, men etter å ha opplevd 48-50 varmegrader i skyggen flere ganger, og sett at myggen døde ved langt lavere temperaturer, valgte jeg Tandooristan. Tandoor er en ovn hvor mat stekes på kort tid ved høy temperatur. Det kjentes ut som om jeg satt inne i en tandooor, mens dagarbeiderne jobbet i langt høyere temperaturer, og kontoristene og mange andre hadde aircondition. For hver grad over + 39 C, øker faren for hjerteinfarkt og uttørring, mens de jeg møter i Norge etter hjemkomster hevder at pakistanerne tåler varmen fordi de er vant til den. Nei, de dør av de enorme belastningene, mens myndighetene daglig skrur av strømmen og selv har aggregater.
Tittelen Tandooristan viser også til et varmt folkeslag hvor gjestfrihet og hjelpsomhet er en viktig verdi som praktiseres, og maten smaker fortreffelig for alle som har tilgang til nok mat. Landet er overopphetet på flere måter. Klimaet blir betydelig varmere for hvert år, flere tusen isbreer smelter i full fart og flom utgjør en stor trussel mot millioner av mennesker. Årsakene til det store klimaavtrykket er først og fremst å finne utenfor fra vestlige land, men den lokale forurensingen er også formidabel. Dessuten utgjør dårlig søppelhåndtering et stort helseproblem, noe som bidrar til at både luft, vann og jord kan være svært forurenset. Den historisk spennende provinshovedstaden i Punjab, Lahore, har flere ganger blitt kåret til verdens mest forurensede by. Om vinteren ligger en blanding av tåke og forurenset luft som en sperre mellom folk og himmelen flere steder, og kranene er tomme for vann i mange områder i flere av provinsene. De færreste har tilgang til rent vann. De fleste delene av landet er preget av variert og vakker natur, interessante historiske steder og med nordområdene som de ultimate opplevelsene.
Terror utgjør fortsatt et samfunnsproblem og rammer ulike grupper til ulike tider, men religiøse og etniske minoriteter, samt statlige institusjoner og personell, rammes i størst grad. Selv har jeg vært midt i en selvmordsbombers nedslagsfelt hvor kroppsdeler og blodet sprutet, uten at noen fra UD sjekket om jeg var ok, og NRK og TV2 besvarte ikke mine meldinger om terrorangrepet. Det positive, sett fra et norsk perspektiv, er at de fleste som har blitt rammet, ikke er utlendinger, enten det i sin tid var USA som sto bak dronedrapene på sivile eller pakistanske terrororganisasjoner. Derfor bør ikke bekymringer for terror være en begrunnelse for ikke å reise dit. Risikoen ved å kjøre bil i Norge, er mye høyere. Mange i Pakistan kjenner 5 noen som har blitt drept på denne måten, og religiøs og politiske grupperinger vil i all fremtid kunne fortsette å true sin egen befolkning. Når kriser, konflikter og krigslignende tilstander oppstår, har det selvfølgelig en innvirkning på livene til norskpakistanere. Det snakkes det lite om i Norge. Siste kapittel om det spente forholdet mellom de to atommaktene India og Pakistan, er ikke skrevet så lenge ikke internasjonale meglere (stater) bidrar til å finne løsninger på Kashmir-spørsmålet. Det haster faktisk.
Det er også en betydelig sprengkraft i at store deler av befolkningen er fattige dagarbeidere med lite eller ingen skolegang, noe de privilegerte på ingen måte ønsker å endre på. Det vil nemlig kunne true deres egne privilegerte posisjoner, hvor penger, eiendom og nettverk er avgjørende for at de ikke bare skal kunne kjøpe de tjenestene de måtte ønske, men også kjøpe seg fri fra handlinger som politi og rettsvesen ellers ville kunne slå ned på. Den økende korrupsjon på alle nivåer utgjør en enorm belastning for de som ikke er bemidlet eller på annen måte er privilegerte, og korrupsjonen i politi og rettsvesen er en alvorlig trussel mot store deler av landets befolkning og deres rettssikkerhet. Slektskap er viktig hvis det sammenfaller med høy kaste og klasse.
En hovedandel av helsevesenet er privat, og det begrenser tilgangen til helsetjenester for millioner av mennesker selv om mange pakistanske og internasjonale organisasjoner jobber for å hjelpe. Polio var nesten utryddet, men fordi vaksinering utgjør en betydelig fare for helsepersonell og mange tror på konspirasjonsteorier som at USA ønsker å gjøre muslimske barn ufruktbare, avstår flere fra vaksine. Amerikanerne som fant og tilintetgjorde Osama Bin Laden har bidratt til motstand mot poliovaksine, fordi de utga seg for å være slikt helsepersonell.
Jeg reiste i 1985 fordi jeg holdt på med et diabetesprosjekt i Oslo. Allerede den gang viste mange at diabetes (type 2) ville bli et betydelig folkehelseproblem i vestlige overflodssamfunn, men neppe i utviklingsland. I dag er Pakistan på verdenstoppen når det gjelder utbredelsen av denne typen diabetes. Det handler i stor grad om den genetiske risikoen sammen med velstandsøkning, lite fysisk aktivitet og mangel på forebygging og kunnskap om dette. Red Bull har dessuten utkonkurrert Coca Cola og Pepsi blant de unge, og prisene på tradisjonell og sunn mat har økt mye mer enn sukkerholdig mat og drikke. De fleste av dem jeg kjenner som dør i 40-50-årene, har diabetes med nyrer som slutter å fungere. Svært mange kvinner dør i fødsel og barsel, det samme gjør barna deres. Helseutfordringene er enorme, men antibiotikabruken skremmer meg mest. Alle kan kjøpe antibiotika når de måtte ønske, og de fleste håndvesker inneholder diverse typer antibiotika som deles ut for alle typer 6 infeksjoner. Både menstruasjonssmerter og virusforkjølelser behandles med sprøyter med bl.a. steroider, og når pasienten spør om hen har lungebetennelse og legen svarer at det bare er en sesongforkjølelse, får også pasienten antibiotika. Antibiotika er som sukkertøy, og har bidratt til at medisinen ikke alltid hjelper når bakterielle infeksjoner oppstår. Multiresistente bakterier utgjør allerede et stort globalt helseproblem med døden til følge, og vil i nær framtid ta livet av mange flere, også i Norge. Når jeg snakker med leger i Pakistan om dette, rister de fleste på hodet og fortsetter å anbefale antibiotika for infeksjoner som ikke skal behandles med det, f.eks. Hepatitt E, som er en smittsom virusinfeksjon. Helsemyndighetene har imidlertid vært klar over farene i flere tiår, slik norske helsemyndigheter er, men gjør lite med noe som helst. Prosentvis brukes like lite av statens bidrag på helse som den gang jeg først kom dit, og landet er helt avhengige av bistand utenfra til mange typer helsetjenester for de ikke-privilegerte.
Høsten 2024 reiste en ung norsk kvinne, Hannah Nygaard, til Pakistan for andre gang, og jeg støttet henne selv om mange uttrykte skepsis. I løpet av et halvt år på kryss og tvers, reiste hun motvillig tilbake til Norge for å jobbe. Hun minnet meg mye om hva jeg har gjort i det samme landet. Selv om vi begge vet at vi er privilegerte som hvite, norske kvinner i et land preget av britenes koloniale framferd, er det ikke det og vår status som akademikere som har beskyttet oss mot farer, men vår uredde holdning og evnen til å ta fornuftige valg i et land vi har hatt stor glede av å utforske. Det innebærer også å tilpasse seg og å ønske og lære om levd liv fra ulike mennesker. Det gir god beskyttelse, men den beste beskyttelsen har vi inni oss, og definitivt ikke fra pansrede biler og menn med våpen.
