Trenger minoriteter branntolk?

Forslaget om branntolk er et initiativ som kan risikere å ende opp i den offentlige glemmeskuffen.
0Shares

I kjølvannet av julebrannene som herjet på Grønland,
hvor blant annet flere personer med flerkulturell bakgrunn mistet
livet, lanserte lederen for Rådet for Innvandrerorganisasjoner,
Akhenaton de Leon, forslaget om å bruke branntolker. Han ser
for seg ”dyktige flerspråklige individer som kan være
med og kommunisere under utrykningene og som i tillegg kan håndtere
en krisesituasjon”. Akhenaton sier hans utspill har som formål
å stimulere til debatt om kriseberedskap i dagens
flerkulturelle Norge. Han vil ha en gjennomgang av foreliggende
beredskapsplaner i minoritetsperspektiv. Et perspektiv som ifølge
de Leon til nå har glimret med sitt fravær.

Da jeg spurte de Leon om ulike konkrete punkter i denne nye
”flerkulturvennlige beredskapsplanen”, påpekte han at han
kunne ”tenkte seg folk som kan rykke ut etter behov og snakke på
de aktuelle språkene som trengs i de ulike situasjonene”. Han
nevner også å ha etterlyst en tekstet DVD hvor man kan
lære seg å bruke brannutstyret eller lære seg enkle
brannregler.

Faktum er at kommunikasjon og informasjon i krisesituasjoner og
beredskap i dagens Norge, enten det er snakk om brannvern eller
miljøkatastrofer, er helt og holdent norsk. I et land som
stadig får flere nykommere, hvor det snakkes flere språk
og hvor folk lærer seg norsk er dette alt annet enn ideelt. En
titt på Beredskapsetatens side i Oslo kommunes hjemmesider på
nett viser to nyhetshenvisninger i arkivet siden sommeren 2004 som
kan sies å ha et internasjonalt eller (og det knapt)
flerkulturelt tilsnitt. Lederen for Rådet for
Innvandrerorganisasjoner bør også fortsette å
jobbe med et fra før av positivt forslag, somfortsatt trengs å
strømlinjeformes, videreutvikles og konkretiseres ytterligere.

Siden 1990 har PSLT gitt over 700 politifolk, jurister og brannmennspråkopplæring

Uansett mener jeg debatten som de Leon viser til er helt
nødvendig. Hva man får til i etterkant når
debatten en gang blir en del av den offentlige lovprosessen er enda
mer livsviktig. Her kan man gå hele veien tilbake til den
foreslåtte universelle utforming av offentlige tjenester, et
prosjekt kommune og stat har snakket så varmt om siden
Antidiskrimineringskonferansen høsten 2005. Her står vi
foran noe som man både av prestisjegrunner og moralske hensyn
overfor vanlige folk ikke kan feie under en saksbehandlingshylle og
rote vekk, mens man venter på at nestemann som inntar
forvaltningskontorene kanskje skal få gjort noe med saken.

Som en fotnote kan jeg nevne at på den andre av Atlanteren
har jeg funnet frem til National Association of Hispanic
Firefighters, en forening som ble stiftet i 1995, og som har vært
en sterk pådriver for å beholde språkprogrammet
Public Safety Language Training. Siden 1990 har PSLT gitt over 700
politifolk, jurister og brannmenn bare i San Francisco-området
språkopplæring på spansk. Sakset fra
organisasjonens hjemmeside fremheves nødvendigheten ”av at
personalet lærer seg et annet språk for å kunne
redde folks liv i en situasjon hvor de er i livsfare”. Så
derfor spør jeg Beredskapsetaten, Oslo Brannvesen, samt andre
sikkerhetsansvarlige innenfor kommune og stat: Er det ikke nettopp
dette som er hele poenget? Uansett om det er Ola , Ali, Jacek eller
Carlos som trenger hjelpen?