Hver gang en terrorist med muslimsk bakgrunn begår en terrorhandling, våkner muslimske organisasjoner og tar sterkt avstand fra ugjerningen. Så langt, så godt. Men løser det noe av problemet bare å ta avstand fra handlingene?
De muslimske organisasjonene gjør seg selv og samfunnet en bjørnetjeneste når de bare tar avstand fra handlinger, uten konkret å gå inn i teologien og den islamske historien, og kritisk analysere sin egen religion.
Et kulturelt produkt
Samfunnsvitere er enige om at mennesket blant mye annet også er et produkt av kulturen det fødes og vokser opp i. Våre barn blir det de indoktrineres/oppdras til å bli. Så jo mer ukritisk oppdragelsen er, desto større risiko er det for at barna våre blir radikalisert eller havner i usunne miljø når de kommer ut i storsamfunnet.
Det skjer når barn opplæres i den ene «Sannheten», samtidig som alle andre alternativer demoniseres, når barn læres til ukritisk å tro på myter, og når barn helt fra barndommen av læres å helligholde boka de ikke forstår et ord av og som oppdragerne selv ikke har lest en gang. Det samme skjer når barn oppdras til å tro at noen mennesker som levde for 1430 år siden var de beste på jord og derfor feilfrie, og at barnet må elske dem mer enn sine foreldre.
Når barn indoktrineres til bastant å tro at ideene og de feilfrie menneskene – «profeter og helgener» – er viktigere enn barna selv, er det dumt i ettertid å stille seg uforstående til hvorfor barnet ble slik det ble.
Må ta større ansvar
Det er på tide at muslimske organisasjoner selv kaster lys over de mindre positive sidene ved islam. På den måten vil de hindre at innvandrer- og islamfiendtlige krefter på den ene siden, og radikale islamister på den andre siden, kupper talerstolen. Det er nemlig ikke særlig klokt bare å dømme terroristene som «uislamske» når terroristene selv også bruker autentiske islamske historiske og teologiske kilder som referanse for sine handlinger.
Enda mindre klokt er det når man med islamsk teologi i ryggen oppfordrer andre muslimer til å drepe terroristene på like bestialsk måte som de dreper sine meningsmotstandere, slik som lærde ved Al-Azhar-universitetet i Kairo gjorde etter at den jordanske piloten ble levende brent av IS.
«Al-Azhar har oppfordret til å drepe, korsfeste og til å kappe lemmer på IS-terrorister», ifølge AFP. Leder Ahmed al-Tayib kalte drapet for en feig handling og mener at «de som kjemper mot Gud og hans profet, må straffes i tråd med Koranens lære», melder VG.
For enten vi liker det eller ikke, er disse terroristene like mye mennesker og føler like mye smerte som oss andre. Vernet mot umenneskelig avstraffelse gjelder like mye for dem som for oss. Hvis man alltid skulle svare med samme mynt, når skal da barbaritetens sirkel kuttes?
Erkjennelse av problemet
Det største problemet her er mangelen på erkjennelse. Når anerkjente muslimske organisasjoner og samfunnsdebattanter ikke klarer å innse og erkjenne at ens kultur, religion og ideologi ikke har bare positivt i seg. Når lærde ikke klarer å tenke litt selvkritisk og utenfor boksen av og til. Når samfunnsdebattanter er mer opptatt av å renvaske det de tror på. Da står man bomfast i historien og kommer seg ikke videre.
Radikalisering, bestialske drapsmetoder og undertrykkelse er ikke noe som kom til islam med modernismen. De som har lest historieverkene til historikere, koranfortolkningene og hadith-samlingene fra den muslimske verden, som Tabari, Ibn Kathir, Muslim, Bukhari, Ima Al-Nawawi, har skrevet, samt shariabøkene til de fire tradisjonelle lovskolene, Maliki, Shafiì, Hanabali og Hanafi, vil se at det IS driver med, er langt fra nytt i islamsk historie og at de har gode teologiske og historiske begrunnelser for sine ugjerninger.
På tide med fornyelse
Islam som religion trenger fornyelse. Det er på tide at fornuften erstatter blind tro og forherligelse av 1430 år gammel tekst og kultur. Hvis gode reformer skal bli mulig, må vi tørre å stille oss selv til veggs før vi stiller andre til veggs. Evner som selvinnsikt og selvkritikk er styrken til framgangsrike individer og grupper. Det handler om å tørre å kritisere seg selv før man kritiserer andre.
Utfordringer løses ved at man først erkjenner sine svakheter og kritisk analyserer problemet, for deretter å reformere seg selv og erstatte det problematiske med noe mer positivt. Hvis man derimot stadig plasserer seg i offerrollen, går i skyttergraven og lukker seg enda mer når man blir kritisert og kaller alle for islamofobe og fiender, da kommer man ikke videre. For noen ganger er man helt avhengig av de annerledestenkende og de opposisjonelle for å kunne se seg selv fra et utenfraperspektiv.
Etter å ha satt meg godt inn i Midtøstens blodige historie og islamsk teologi innen sunni-islam, er det min konklusjon at det som har skjedd opp gjennom historien, og det som i dag skjer i muslimske land, stort sett er produkter av vår kultur; en kultur som ukritisk oppdrar barn etter gamle skikker og som helliggjør alt av regler, normer, symboler, tekster, bygninger, religiøse og politiske skikkelser i så stor grad at selve mennesket undergraves.
Herliggjøring er den største utfordringen i den islamske kulturen.
Artikkelen er først publisert i Fri Tanke. Republisert med tillatelse.
Link til illustrasjonsbildet.
Om forfatteren:
Mahammad Rah er kurdisk, engasjert i kurdernes situasjon, særlig i områdene som er okkupert av ISIS/Daesh, og aktiv i Human-Etisk Forbund.