Ytringer

Jeg har kjent på fremmedhatet siden jeg var liten

– Det blir opp til hver enkelt av oss om hatet skal blomstre eller visne, skriver Christian Olowo.
Fra jeg var liten, har jeg prøvd å forstå hatet mot hudfargen min. Jeg har ennå ikke klart det.
Christian Olowo, tidligere deltaker i Anno, NRK, samfunnsengasjert nordmann

Latest posts by Christian Olowo, tidligere deltaker i Anno, NRK, samfunnsengasjert nordmann (see all)

Denne teksten ble første gang publisert i Bergens Tidende den 15. august 2019 

Nylig ble vi vitne til nok et forsøk på å ødelegge og splitte det frie og uskyldige samfunnet. Et trygt og vennlig land øverst i nord på kartet, kaldt Norge.

Mitt fedreland.

La meg spolelitt tilbake. Selv ble jeg født på Haukeland sykehus i Bergen av en norsk «fanafrue» fra Søreide. Min far er fra Nigeria, men han fikk jeg ikke møtt før han døde.

Etter å ha vokst opp på kneippskiver med Nugatti og potetmiddager med brun saus, forsvant min første uskyld da jeg som tiåring gledet meg vilt til å delta på et friidrettsstevne i Grimstad i 1990.

Et par dager før avreise så jeg på nyhetene sammen med mor. Jeg så blitzmiljøet fra Oslo bli overfalt i det de gikk av bussen – av en nazigjeng med en leder ved navn Arne Myrdal. Jeg spurte min mor om hva dette opprøret var. Etter litt betenkningstid sa hun at det var idiotiske folk som mente at slike som meg ikke hadde rett til å bo i Norge.

En ganske drøy linje å tolke for et lite barn.

Dagen etter hadde min mor tenkt seg om. Hun sa at hun ikke ville at jeg skulle dra på de såkalte Grimstadlekene. Egentlig var jeg et år for ung til å delta, for den gangen måtte man være elleve år for å konkurrere, men jeg ga meg ikke. Jeg sa at jeg måtte forsvare tittelen min som den tredje raskeste hekkeløperen i årsklassen over meg – et krav jeg fikk gjennomslag for.

I Grimstad var jeg flink og tok mine forhåndsregler. Jeg gikk ikke ute alene når det ble for mørkt, noe som satt langt inne for en eventyrlysten unge som hadde elsket å spasere rundt i en ny by alene. Oppholdet gikk bra og jeg forsvarte plassen min på 60 meter hekk.

Årene gikk. Drittslenging kunne forekomme her og der, både fra unge og gamle, men uten at det brydde meg noe særlig, for å være helt ærlig. Møtte jeg nazister på by’n, var jeg den første til å roe ned gemyttene og heller prøve å komme i snakk med dem, kanskje for å «forstå» hatet mot fargen min.

Noe jeg fremdeles ikke forstår.

Som ungdom våknet jeg nok en gang. I 2001 ble en jevnaldrende gutt ved navn Benjamin Hermansen drept på Holmlia i Oslo. Han ble brutalt stukket til døde av én grunn: han var «mulatt» og brun, som meg. Norsk mor, utenlandsk far.

Jeg må innrømme at det gikk hardt inn på meg, selv om jeg ikke kjente Benjamin. Men tanken på at nordmenn flest er gode, fikk sinnet til å roe seg litt med tiden, selv om såret etter Benjamin ble værende og er der ennå.

Det handler om hvordan vi snakker til og om hverandre

Lørdag tok en hvit og norsk mann seg inn i en moske i Bærum med våpen. Noen kaller det muslimhat. Jeg kaller det rent menneskehat. Den nå terrorsiktede 21-åringen hadde snakket om «rasekrig».

Kort tid etter ble den 17 år gamle søsterenhans funnet drept i hjemmet. Hun ble adoptert fra Kina som toåring.

For andre gang har Politiets sikkerhetstjeneste (PST) fått tips om en terrorist uten å reagere.

Både PST og politikerne fremstår som handlingslammet, så det blir opp til hver enkelt av oss om hatet skal blomstre eller visne.

Ingen er født til å hate. Hat skapes på skolen, på trening, ved middagsbordet, på arbeidsplassen og på Internett. Det handler om hvordan vi snakker til og om hverandre.

Husk at den som tier, samtykker! Si klart og tydelig fra når det er nødvendig.

Selv har jeg kjent på fremmedhatet siden jeg var liten. Hadde jeg opplevd at nordmenn tiet da jeg selv vokste opp, hadde jeg kanskje hatt et annet sinn og syn på fedrelandet mitt i dag.

Så takk til alle som stod opp for både meg og andre da jeg var for liten til å si fra selv