Det er avgjørende at mennesker forholder seg åpent til både religiøse og sekulære innfallsvinkler til livet. –De kan sameksistere, og begge har sin funksjon, skriver Farhan Shah og Shahram Shaygani.
Det finnes både religiøse og sekulære kilder til mening – disse kildene utelukker ikke nødvendigvis hverandre. I stedet for militant å avvise motpartens ståsted, bør kombinasjonen av begge ses som kilde til god dynamikk i samfunnet.

Farhan Shah og Shahram Shaygani

Henholdsvis doktorgradsstipendiat i islamforskning ved Universitetet i Oslo, og psykiater og samfunnsdebattant.
Avatar


Farhan Shah


Shahram Shaygani

Et avsnitt av denne teksten er også å finne som del av en tekst i Agenda magasin.

Meningsforskjell (dissens) er vel og bra for den intellektuelle utviklingen og produktiviteten. Det er nettopp meningsbrytninger som holder liv i et liberalt demokratisk samfunn. Vi lever i en tid preget av kulturell og religiøs pluralisering, hvor mennesker med mer eller mindre ulike livssyn og forutsetninger lever side om side. Når de fysiske grensene reduseres og mennesker kommer nærmere hverandre, økes også vekstvilkår for uenigheter om hvordan ulike ting skal forstås.

Ateisme og teisme

Det er spesielt konflikten mellom det teistiske og det ateistiske perspektiv som vi opplever som spennende og dels konfliktfylt i et sekulært og multikulturelt samfunn. Et sentralt problem vi ser i debatten om de ovennevnte perspektiver, er relatert til en nærmest militant og avvisende holdning overfor andre perspektiver om virkeligheten. For eksempel hviler (ny)ateismen på et naturalistisk perspektiv, hvis grunntese er at alt som eksisterer, er fysisk natur. Rent praktisk innebærer denne tesen at det ikke kan anses at det eksisterer noe utenfor eller bakenfor naturen og det skapte, slik som f.eks. Gud. Det guddommelige blir i dette perspektivet således betraktet som sosial konstruksjon, primitivt, vrangforestilling eller projeksjon.

I det teistiske perspektivet, antas det ut fra en grunnleggende menneskelig erfaring, at fysisk natur ikke er den eneste virkeligheten, og at det eksisterer noe forut for den materielle virkelighet, som en kraft bak det fysiske skaperverket. Og derfor tillegges Gud stor betydning som en sentral meningsgivende kraft for den enkelte teist.

Det åpne sinn som ideal

La oss utføre et tankeeksperiment: humanismens bærebjelke er det åpne sinn, som defineres som en psykologisk tilstand som er mottakelig, hvor tanker og ideer kan flyte inn og gå ut; hvor det er rom for kreativitet, mysterier, symboler, åpenlys irrasjonalitet, perspektivutvidelse, intellektuell nysgjerrighet og empati for andre mennesker.

Debattant ateist (herunder A) hevder at en oppfatning debattant teist (herunder T) holder for sann i sitt liv, er uholdbar, for eksempel at T tror på Gud. A påstår at det nødvendigvis ikke kan finnes en Gud siden ingenting eksisterer utenfor naturen. Det er især to tilnærminger som T kan innta i møte med A:

1.

T forsøker å gjendrive nødvendighetspåstanden til A med en annen nødvendighetspåstand, ved prøve å vise at vi må betraktes som vesener som ikke kan være vår egen årsak, og at posisjonen til A derfor må anses som feil.

2.

T forsøker å gå frem på en måte ved simpelthen å vise at det finnes alternativer til A sin posisjon. På denne måten anstrenger ikke T seg for å vise at det finnes én posisjon vi innta, men snarere at det også finnes andre posisjoner som er mulige. Det vil si, argumentet innebærer ikke nødvendigvis at det eksisterer Gud, bare at det kan eksistere en Gud.

I den første tilnærmingen, opererer både A og T innenfor et rammeverk der begge forsvarer totaliteten, og således alternativløsheten til sin egen posisjon. I den andre tilnærmingsmåten, gis det rom for en pluralitet av perspektiver, hvor det ene nødvendigvis ikke utelukker det andre, men kan eksistere samtidig. Altså, begge perspektiver kan være meningsfulle for den enkelte. Det bør være innlysende hvilken tilnærming som passer i det humanistiske idealet om det åpne sinn.

Det funksjonelle perspektiv

Et annet aspekt som vi tenker nyttig å ha med seg i debatten om ateisme og teisme, er det funksjonelle perspektiv. I det substansielle perspektivet, er man primært sett opptatt av innholdet i X livssyn og hvordan mennesker forholder seg til det innholdsmessige. I det funksjonelle perspektiv, ligger fokuset mest på hvilken funksjon og praktiske konsekvenser livssyn X har i dennes liv. En stiller seg følgende spørsmål: Hva gjør livssyn X for individ X? Hvilken funksjon har livssyn X for person X for å leve sitt liv?

Det finnes både religiøse og sekulære kilder til mening – disse kildene utelukker ikke nødvendigvis hverandre

Fra et funksjonelt perspektiv bør vi legge fokus på hvilke praktiske implikasjoner et visst perspektiv kan ha. Istedenfor å avvise for eksempel Gudstro som en vrangforestilling, bør vi heller legge vekt på om Gudstroen til den enkelte har en livsfremmende eller livshemmende effekt for omgivelsene som den troende er en del av. Det er rikelig med beviser fra klinisk (religions)psykologi som gir oss innsikt både i de positive helsegevinstene, og de negative psykologiske effektene, av visse former for Gudsrepresentasjoner.

Pluralitet og gjensidig berikelse

Et fruktbart utgangspunkt for å unngå skyttergravsposisjoner og steile fronter, er å erkjenne det faktum at finnes både religiøse og sekulære kilder til mening, og at disse kildene ikke nødvendigvis utelukker hverandre. Snarere tvert imot. For eksempel kan både religiøse og sekulære erfare mening i tilværelsen gjennom naturopplevelser, musikk, dyrke gode relasjonelle bånd, kunst og arkitektur, samt bruken av ritualer og symbolske handlinger.

I den forbindelse er det bra for et menneskevennlig samfunn at mennesker anerkjenner både religionens og det sekulære livssyns betydning for menneskers meningsdannelse, dvs. følelse av at livet er målrettet og betydningsfullt. De ulike posisjonene bør møtes, ikke mistenke hverandre. De må samarbeide, aktivt lytte og lære av hverandres erfaringer. Det er ulike verdener som trenger hverandre for gjensidig berikelse; verdener som må møtes med respekt og nysgjerrighet i en stadig mer sammenvevd tilværelse. En slik åpen, empatisk og respektfull tilnærming muliggjør her en rikere forståelse av mennesker og livets grunnvilkår.