Vi må legge mer krefter i å forebygge radikalisering hos sårbare mennesker, skriver artikkelforfatterne.
Foto: The Journalist's Resource
Internalisering av religion kan dessverre foregå i en psykologisk usunn kontekst og på en grusom måte, skriver Farhan Shah og Shahram Shaygani i dette innlegget.
96Shares

   
Farhan Shah og Shahram Shaygani

Terrorhandlingen i Kongsberg kom som et sjokk på oss, og har kastet en hel nasjon i sorg, frykt og fortvilelse. Hendelsen har igjen reist spørsmålet om gjerningsmannens mentale helse og dens sammenheng med de grufulle handlingene han har utført.

I tillegg har den blåst liv i en gammel debatt: Er islam en ond og voldelig ideologi, som forvandler disse menneskene til voldelige personer, eller har gjerningspersonene en psykologisk uhelse som fører til radikale og voldelige tolkning av islam?

Hvis vi ønsker å forstå sammenhengen mellom radikalisering og psykisk uhelse, blir jakten etter «den riktige diagnosen» hos gjerningsmannen en blindvei. Psykiatriske diagnoser er en sammensetning av en rekke symptomer, atferd og kliniske observasjoner. De forteller lite om pasientens psykologiske verden, spesielt de ubevisste mentale prosesser.

Psykoanalytisk teori, ledsaget av en eksistensiell tilnærming, kan likevel gi oss en del innsikt i menneskers dybdepsykologi.

Spesielt viktig er det å utforske gjerningsmannens livsverden, herunder den radikalisertes særegne, partikulære og enestående fortellinger om selvet, og selvets forsøk på å realisere et livsprosjekt som for individet fremstår som meningsfullt.

Internalisering av religion og religiøse helligdommer

Ifølge psykoanalytisk teori blir alle de viktige objekter ute i verden internalisert i psyken vår, og dette preger vår tolkning av verden, motivasjonen for våre handlinger, og måten vi forholder oss til andre mennesker på.

Når det gjelder våre foreldre, for eksempel, er de selvsagt virkelige mennesker i verden for oss, men de blir internalisert i vår psykologi, som indre objekter. Vi har et psykologisk apparat som internaliserer ytre objekter og gjør dem til en del av vår egen selvstruktur. Disse ytre objektene blir med andre ord til indre psykologiske enheter som preger vår mentale funksjon og samspillet med andre mennesker.

Internalisering vil også gjelde religiøse ideer og objekter, som for eksempel Gud, profeter, engler, demoner og religiøse læresetninger. Uavhengig av om disse finnes eller ikke i verden, blir de internaliserte i oss som objektrelasjoner, som har støttefunksjoner for vår identitetsdannelse.

Internaliseringen er avgjørende

Religion er et fenomen som er potent, mangetydig og privat. Antagelsen at islam i sin essens er destruktiv, og skaper ondskapsfulle personer, er vitenskapelig og empirisk feil, simpelthen fordi majoriteten av troende muslimer ikke bekjenner seg til en radikal og voldelig fortolkning av islam. Samtidig kan vi ikke benekte at det finnes innhold i koranen, men spesielt Hadith-litteraturen, som lett kan fortolkes i en voldelig retning.

Selv mener vi at (1) måten internalisering av religion skjer på og (2) den mentale helsen til personen som forholder seg til religiøse ressurser, blir avgjørende når det gjelder utfallet av hvordan et troende menneske forholder seg til verden. Etter vårt syn er disse to faktorene av avgjørende betydning hva utvikling av radikale holdninger hos et troende menneske angår, mye mer enn hva tekstens innhold er per se.

Religion er et fenomen som er potent, mangetydig og privat.

Internalisering av religion kan dessverre foregå i en psykologisk usunn kontekst og på en grusom måte. Hvis dette skjer i faser der individet er spesielt sårbart – for eksempel når vedkommende er barn, mentalt ustabil eller preget av sterke affekter – kan resultatet føre til en livshemmende religiøsitet.

Et eksempel her kan være en koranskole der imamen/læreren bruker midler som straff, tvang eller trussel for å lære bort religiøst innhold til barn.

Et annet eksempel er når en gruppe frustrerte menn, med opplevelse av fremmedgjørelse overfor det samfunnet de lever i, lytter til en imam som har radikale og diskriminerende holdninger. Det psykologiske samspillet med den religiøse og kulturelle konteksten individet vokser opp i, har altså vesentlig betydning.

Religion kan forsterke psykisk (u)helse

Selve det mentale apparatet som tar til seg religiøse ideer og tekster, har også noe å si for hvordan disse blir internalisert. En person som er mentalt forstyrret, kan ha symptomer og atferd som kvalifiserer for psykiatriske diagnoser av og til, men ikke alltid.

Ifølge psykoanalytisk tenkning kan psykiske symptomer faktisk være et tegn på god mental helse: Når et menneske kjenner på skyldfølelsen fordi vedkommende har forstått at han har gjort urett mot en annen, kan denne skyldfølelsen også være et tegn på en psykisk modenhet.

Ifølge psykoanalytisk tenkning kan en person også være uten symptomer, men likevel ha forstyrrelser som kan være til skade for ens omgivelser: En mektig og innflytelsesrik direktør som samtidig har usunne narsissistiske og antisosiale trekk, påfører andre mennesker psykisk smerte.

Videre er en person som viser liten grad av bevisst forhold til eget selv, spesielt når vedkommende er blind for sine ubevisste mentale prosesser, spesielt utsatt for å utvikle psykisk uhelse, med eller uten diagnose. En slik person kan også fortolke de religiøse tekstene og materialene som presenteres for han/hun, og bruke disse tekstene på en måte som bekrefter den indre verden som er forstyrret.

For eksistensielt sårbare individer, i et sammensatt og motsetningsfylt liv, kan en radikal og voldelig fortolkning av religionen, med dens symbolske ressurser som fremstiller verden som svart-hvitt, uten nyanser, oppleve en gjenklang i sin psykiske realitet. Det religiøse språket som tilbys, er dermed ikke bare et kommunikasjonsmiddel, men en forsterkende faktor på den psykiske (u)helsen.

Det er hevet over all tvil at vi må legge inn mer krefter på å forebygge radikalisering hos sårbare mennesker. Derfor trenger vi forebyggende tiltak som reduserer impulsene som gir næring til følelsen av utenforskap, dehumanisering, skam, avmakt og fremmedgjøring i samfunnet. I tillegg trenger vi økt satsing på systematisk identifikasjon og oppfølging av individer med psykisk uhelse.

Denne teksten ble første gang publisert på psykologisk.no den 15. oktober 2021, og gjengis i Utrop etter avtale med skribentene. 

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.