(Faksimile, Nettavisen 6. februar 2020)
Halvor Foslis uttalelser i Nettavisen smaker totalitært, og de fremmes uten troverdig kunnskap på innvandringsfeltet.
Isabell Dahl

«De fleste ga uttrykk for den samme frustrasjonen. Det er vanskelig å integrere folk fra den tredje verden inn i et postindustrielt samfunn med veldig høye krav til kompetanse. Det ble veldig repeterende.»

Er det noe jeg kan si meg enig i fra Nettavisens artikkel den 6. februar, er det at den er repeterende. Jeg kan også legge til at den er overfladisk, diffus, politisk ladet og kunnskapsløs.

Foslis kommentarer på sviktende grunnlag

Det virker som om hvem som helst som ikke er innvandrer kan hive seg uti debatten og kalle seg selv integreringsekspert, uten engang å ha lest de omfattende utredninger og rapporter, eller selv å ha stått i og opplevd de utfordringene som innvandrere opplever hver eneste dag. Propaganda-maskineriet suser og går, og forblir dessverre altfor ofte uimotsagt.

Det er mye jeg kunne ramset opp og utfordret forfatter Halvor Foslis uttalelser til Nettavisen på. Ta for eksempel påstanden om assimilering. Selv definisjonen i denne artikkelen er ikke kompatibel med definisjoner i offentlige NOU-er (Norges offentlige utredninger) og rapporter fra IMDi (Integrerings- og mangfoldsdirektoratet). Dette er viktig fordi definisjoner i faglitteratur også er de definisjoner som legges til grunn i integreringsarbeidet. Mens man i faglitteratur skiller mellom tvunget og frivillig assimilering, hvorav den første blir oppfattet som segregerende og den andre som positiv, viser Halvor Fosli ingen distinksjon mellom de to. På toppen av dette kommer Fosli med vage og ukorrekte påstander som for eksempel «Assimilering er sett på som rasisme». Da lurer jeg på hvilket perspektiv Fosli representerer her, for det kan umulig være et faglig perspektiv.

«Innvandrere ikke berettighet til å definere egen lykke»

La oss snakke om ekteskap, for her lurer jeg på om Fosli har forsket på andel nordmenn som ønsker å gifte seg med innvandrere. For fremstillingen i artikkelen er at innvandrere ikke ønsker å gifte seg med nordmenn. Viktig å ta med også at den gruppen som man kan definere som «Fosli sitt publikum», kritiserer norske kvinner som gifter seg med innvandrere, i hvert fall hvis innvandreren er en mann med arabisk bakgrunn.

Med sitt utgangspunkt, utfordrer Fosli både menneskerettigheter, likeverd og likestilling.

Det er paradoksalt at vi i integreringsdebatten ofte har til hensikt å bekjempe tvangsekteskap, når Fosli, i takt med enkelte politikere, er bekymret for at «andelen som gifter seg ut av egen etnisk gruppe er en god indikator på assimilering». Her beveger han seg i noe totalitært som kler det norske demokratiet og norske verdier veldig dårlig. Utfallet blir at han skaper et klima for integreringsdebatten der innvandrere ikke selv er byrettiget til å definere egen lykke og selv beslutte hvem de ønsker å inngå et samlivspakt med. Med sitt utgangspunkt, utfordrer Fosli både menneskerettigheter, likeverd og likestilling.

Poenget er at ekteskap bør skje på frivillig basis med gjensidig respekt og toleranse. Frivillighet, respekt og toleranse går begge veier i den virkelige verden – en verden Fosli åpenbart befinner seg langt utenfor i sine skriverier.