«I noen saker virker det som at kommunenes bekymringer knyttet til tap av skolegang i større eller mindre grad er relativt ubegrunnede, og kanskje mer et generelt uttrykk for manglende kjennskap og/eller skepsis til utenlandske skoletilbud», bemerker forfattere av ny rapport.
Foto: Pixabay
Èn rapport kartlegger kommunenes kunnskap om barn som blir etterlatt i utlandet, en annen beskriver 10 barns egne opplevelser med dette: – Vel og bra, men bruker medier og myndigheter kunnskapen til å spre moralsk panikk?, spør Isabell Dahl.
27Shares
Isabell Dahl

I november 2019 publiserte Oslo Economics rapporten Kommunenes erfaringer med barn og unge som etterlates i utlandet mot sin vilje, utført på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet. Målet med kartleggingen var å få kunnskap om kommunenes kjennskap til saker der barn og unge, i alderen 0 til 23 år, er etterlatt i utlandet mot sin vilje, og å identifisere forebyggende tiltak. 

Den politiske debatten om koranskoler og ufrivillig utflytting av innvandrerbarn til utlandet har vært svært lite nyansert. Dette på tross av at den nyere debatten  tilsynelatende har basert seg på funn i rapporten. En del medier ser ut til ikke å være i stand til, eller ha viljen til, å lese hele rapporten og gjengi et balansert bilde av rapporten. Det er problematisk og bør settes på dagsordenen.

Moralsk panikk

Leser man hele rapporten fra Oslo Economics om barn og unge som etterlates i utlandet mot sin vilje, kan man imidlertid danne seg et langt mer nyansert bilde enn flere av mediene har presentert. Under avsnitt 6.4 Grunnlag for bekymringer stilles blant annet spørsmål til om kommunenes bekymringer er godt nok begrunnet – et tema sensasjonslystne medier har ignorert – og det er især verdt å merke seg følgende utdrag fra dette avsnittet:

…«Dette er interessant med tanke på at det antagelig er krevende for kommunene, herunder barnevernet og skolene, å sikre tilstrekkelig kunnskap om hvilke skoleforhold som møter barnet eller ungdommen ved et frivillig opphold i utlandet. Såkalte koranskoler i Somalia er et tema som har fått stor mediedekning i Norge, for eksempel gjennom NRK sin sak om avsløring av koranskole i Mogadishu hvor det ble rapportert om norske elever som beskriver tortur. Denne typen mediedekning kan antagelig påvirke hvordan kommunene forholder seg til for eksempel tap av skolegang som en del av bekymringen knyttet til ufrivillige utenlandsopphold. 

På en annen side er det ikke sikkert at et utenlandsopphold medfører et reelt tap av skolegang. Skolegang i Norge kan erstattes med et alternativt og likeverdig, eller bedre, skoletilbud i utlandet. Foreldrenes motivasjon med å ta med barna til utlandet kan være knyttet til et ønske om en bedre skolegang enn de mener barna får i Norge og strengere krav til orden og oppførsel. I noen saker virker det som at kommunenes bekymringer knyttet til tap av skolegang i større eller mindre grad er relativt ubegrunnede, og kanskje mer et generelt uttrykk for manglende kjennskap og/eller skepsis til utenlandske skoletilbud. Selv om mange av våre respondenter oppgir bekymringer knyttet til tap av skolegang, vil det alltid være usikkerhet knyttet til hvilket grunnlag bekymringen baserer seg på. Enkelte vi har snakket med trekker nettopp frem problemstillingen om hva bekymringen er, herunder om det er kommunene som «uten grunn» er bekymret på grunn av en form for «moralsk panikk», eller om det er konkrete og ofte erfaringsbaserte grunnlag for bekymringer. Når barn overlates til familie, slekt og nettverk i utlandet mens foreldre og eventuelt et søsken returnerer til Norge, får vi i intervjuene inntrykk av at barnevernet ofte vurderer dette som en velbegrunnet mistanke om omsorgssvikt uten at det nødvendigvis foreligger mer kunnskap om saken.»

Selektiv formidling av data

La oss se på fordeling av kommunenes anslag på etterlatte barn, etter opprinnelsesland:

Fra «Kommunenes erfaringer med barn og unge som etterlates i utlandet mot sin vilje, 2019»

Nå la oss se på hvordan ABC nyheter omtalte denne saken:  

«De fleste av barna har bakgrunn fra Somalia (13 prosent), Syria (8 prosent) og Polen (7 prosent).» 

Her ser vi en selektiv formidling av data, og en kan lure på hvorfor. Leseren skal  her altså få bekreftet sine antakelser om at barn av somaliske foreldre i stor skala sendes til Somalia for å omskjæres, bankes og tvinges til å lese Koranen. Dette har jo også vist seg å være tilfellet for noen, men her velger altså ABC Nyheter sensasjon foran nyanser. 

Videre står det i artikkelen: 

«Kartleggingen er en del av arbeidet som ble satt i gang som følge av NRKs avsløring om at ungdom risikerer å bli etterlatt på koranskoler i Somalia og Kenya».

Forstår ABC Nyheter effekten av deres unyanserte fremstilling i en så kompleks sak, der selv det offentlige og norske politikere famler i blinde hva adekvat kunnskap angår? For somaliere generelt ønsker trolig å ta del i det norske samfunnet, men blir gang på gang stigmatisert gjennom sleivete journalistikk og medienes selektive omgang med forskning. Her bruker ABC Nyheter det de kaller «NRKs avsløring» som fasit, all den tid NRKs presentasjon av saken også bør ses med et kritisk blikk.

Jeg har vært i kontakt med ABC Nyheter rundt denne konkrete saken, via telefon og sms, uten at henvendelsen ble fulgt opp. 

Det er svært uheldig at de offentlige ansattes manglende kunnskap fører til mistenkeliggjøring av innvandrere

Derfor vil jeg her stille spørsmålstegn ved om ikke mediene generelt, og ABC Nyheter spesifikt, ikke her fyrer opp under diskriminering, når de bevisst unnlater å ta med nyansene i en ellers tankevekkende rapport om et viktig tema.

Manglende kompetanse medfører store lidelser for barna

Et annet sted avdekker rapporten følgende:

«En annen instans utenfor kommunene er familieverntjenesten, som er en nasjonal tjeneste. Som følge av mediedekning av saker med barn og unge som sendes til koranskoler i Somalia, har familievernet blitt trukket frem i tillegg til barnevernet som en av flere instanser som skal bidra til å sikre barns oppvekstsvilkår. Familievernkontor kan ha spisskompetanse på tematikk som er knyttet til saker som gjelder etterlatte barn, herunder for eksempel æresrelatert vold og radikalisering. I svar på skriftlig spørsmål fra Silje Hjemdal (FrP) trakk daværende barne- og likestillingsminister Linda C. Hofstad Helleland frem at for eksempel Enerhaugen familievernkontor har spisskompetanse på æresrelatert vold og radikalisering. Kontoret gir andre familievernkontor veiledning i dette arbeidet slik at de blir bedre rustet til å fange opp saker hvor barn og ungdom står i fare for å bli sendt ut av landet. Vi er i vår kartlegging i svært liten grad gjort kjent med familievernets tilbud, kompetanse og bistand i saker som gjelder etterlatte barn. Dette betyr naturligvis ikke at familievernkontor ikke spiller en viktig rolle, men vi har i liten grad fått dette uttrykt gjennom de kommunene vi har vært i kontakt med.»

Rapporten stiller her altså kritiske spørsmål rundt hvordan kompetanse om innvandrere i det norske systemet deles og brukes – med rette. Dette er dog betydelig mindre synlig i medienes dekning av rapportens innhold.  

For det er svært uheldig at de offentlige ansattes manglende kunnskap fører til mistenkeliggjøring av innvandrere. Problemet med dette er at politikere som Høyres Linda C. Hofstad Helleland i denne saken, i stedet for å sikre at nødvendig kompetanse innhentes i svært kompliserte saker, uttrykker at «vi innehar den nødvendige kompetansen i systemet», en antakelse begge rapporter motbeviser. Mangel på kompetanse skaper fordommer mot innvandrere i systemet og resulterer i urettferdig behandling av innvandrere. Dette på sin plass sliter på tilliten til offentlig sektor. Dette er Helleland da også medskyldig i. 

Tilbake til hovedtematikken i rapporten, altså kartlegging av kommunenes rutiner og kompetanse med sikte på å utvikle forebyggende tiltak: 

De fleste kommunene (65 prosent) oppgir at mangel på kompetanse og/eller erfaring med temaet er en utfordring. En nesten like stor andel av kommunene svarer at mangel på handlingsrom på grunn av regelverk/juridiske begrensninger er en utfordring i sakene. Over halvparten av kommuner mener også at mangel på kapasitet/ressurser for å oppdage saker tidlig gjør det vanskelig å håndtere sakene. Nesten 80 prosent av kommuner mener at de enten ikke har skriftlige rutiner, eller at de ikke vet om de har skriftlige rutiner. I en tidligere utredning for kompetanseløft i barnevernet, foretatt av Bufdir, mente 66 prosent av kommunale barnevernsansatte  at de i liten eller noen grad har kompetanse til å vurdere omsorg hos foreldre med annen sosial, kulturell eller erfaringsmessig bakgrunn. 

Enda en rapport – på sviktende premisser

I forbindelse med den nevnte kartleggingen nedsatte regjeringen en ekspertgruppe som hadde til hensikt å undersøke inntil 10 enkeltsaker hvor personer har vært etterlatt i utlandet mot sin vilje for å få fram perspektivet til de personene. I tillegg omfattet mandatet undersøkelse av hvordan de unge har blitt fulgt opp når de kom hjem til Norge og å avdekke hvor i systemet de er blitt sviktet. Gruppen har samlet sitt arbeid i rapporten Det var ikke bare ferie, publisert i mars i år.

Både mandatet og tidsrammen satt av regjeringen fremstår uheldig for etterlevelse av den delen av ekspertgruppens mandat som dreide seg om systemperspektivet. For det første ville ikke saksgjennomgang, slik mandatet la opp til, la seg gjennomføre, grunnet den svært stramme tidsrammen og samtykkekravet. Derfor besluttet ekspertgruppa å basere sitt arbeid på intervju med unge som har vært utsatt for ufrivillige utenlandsopphold og ikke gjennomgå saksdokumenter. I tillegg inneholdt mandatet ingen juridiske problemstillinger og derfor heller ingen krav om juridisk utredning. Dette til tross for at mandatets tema berørte en rekke juridiske problemstillinger. 

Ekspertgruppa anerkjenner selv at dette er et problematisk utgangspunkt, og skriver: «Regelverket på feltet er til dels uoversiktlig, lite systematisert og samordnet, og at det finnes flere viktige, uavklarte rettslige spørsmål. Dette har innvirkning på praksis og medfører betydelig usikkerhet hos yrkesutøvere om hva deres rettslige og faktiske handlingsrom er når de kommer i kontakt med unge som står i fare for å bli sendt ut». 

Gruppa fremhever denne utfordringen i sine anbefalinger. 

Stigmatisering – både fra medier og myndigheter

Summen av dette åpner i alle tilfeller opp for spørsmål ved den politiske innfallsvinkelen til saken. Dersom hensikten er systemgjennomgang, å avdekke svakheter og finne nye metoder, rutiner og tiltak for å hjelpe sårbare barn, ville det kanskje vært hensiktsmessig å nettopp se på juridiske problemstillinger. Et behov som er tatt opp av kommuner og ekspertgruppen selv. I tillegg burde regjeringen lagt forholdene til rette for gjennomgang av saksdokumenter både på det nasjonale og det lokale nivå. 

Hva begge rapporter angår, må det bemerkes at medienes manglende innsats for å engasjere seg i temaet, altså bortsett fra de velkjente klisjeene rundt somalieres gjøren og laden, er et farlig innskudd på den allerede godt fylte kontoen av stigmatiserende materie. 

For to viktige rapporters innhold faller til jorden dersom det ikke følges opp av systemene innholdet i dem er beregnet på. Som førstnevnte rapport, ironisk nok, også påpeker, så kan man spørre seg om ikke ledelsen i sektorene som skal beskytte barna kanskje har en hang til å ta utgangspunkt i ABCs oppsummering av rapporten framfor originalutgaven. Det er i tilfelle en katastrofe for de barna som virkelig trenger hjelp.