– Barna forstår fort når omgivelsene ønsker dem godt – og når de ikke gjør det, og utageringer i skolen kan bunne i økonomisk utrygghet i elevenes familer, skriver Sonia Muñoz Llort.
Foto: Janet Ohemeng
Når vold mot lærere i grunnskolen øker, er det et nødskrik om økende økonomisk usikkerhet, fiendtlig retorikk mot kulturelt og språklig mangfold, samt høyt prestasjonspress, skriver Sonia Muñoz Llort.
178Shares

Vårt Oslo og Klassekampen har brakt tall fra Utdanningsforbundet og Nasjonal overvåking av arbeidsmiljø (NOA) som viser om en økning av vold mot lærerne i grunnskolen de siste årene. Dette er så klart en belastning for lærerne og annet pedagogisk personal i skolene, men hva er det som forårsaker utagerende og voldelige atferd hos barna?

Sammensatte årsaker til sinte barn

Mange er veldig raske til å trekke forenklede konklusjoner som at manglende norskkunnskaper og morsmålstilbud, samt lite oppfølging fra foreldrenes side, er årsakene til økning i vold. For det finnes også barn som har utagerende atferd og som kan bli voldelige mot pedagogisk personale på grunn av omsorgssvikt eller smerter og sykdom.

Når tendensen til vold i grunnskolen peker oppover, er årsakssammenhengene mer sammensatt enn kun de man finner på individnivå, og jeg ønsker å gå gjennom noen kontekstuelle faktorer som kan påvirke familier og barn i negativ retning. Det finnes nemlig ikke vanskelige barn, bare barn som har det vanskelig.

Barn opererer på flere sosiale arenaer

Som lærer er det en ydmykende og tøff opplevelse å bli utsatt for vold fra elevene sine. Det kan medføre store psykiske belastninger og kan også gi fysiske mén. Som spesialpedagog undrer jeg meg over hva det er som gjør at barna de siste årene har fått det vanskeligere og at de uttrykker det på slike desperate måter mot voksne på skolen.

Vi er alle enige i at skolen gjenspeiler store deler av samfunnet vi lever i. Barna lever ikke i et vakuum bare fordi de er små og er i en formell læringssituasjon. Barna er aktive medlemmer på flere sosiale arenaer, hvor den nærmeste er familien, etterfulgt av skolen, fritidsarenaer og storsamfunnet for øvrig.

Barn påvirkes av dårlig helse og vanskelig økonomi

Siden 2013, og Solberg-regjeringens inntog, har det blitt foretatt en del økonomiske og sosiale justeringer som har hatt store konsekvenser for mange familier i Norge. Barnefattigdom har økt, arbeidslivet er blitt mer usikkert og den offentlige retorikken rundt innvandrere er blitt mer fiendtlig. Når samfunnsutviklingen har blitt synligere med sin strukturelle vold, hvordan kan vi tenke oss at dette påvirker barna?

Økonomisk usikkerhet påvirker vår mentale helse. Også barnas. De siste årene har regjeringen innført kutt i trygdeytelser, arbeidsavklaringspenger og barnetillegg til uføre. I tillegg har prisene på mat, bensin og strøm økt, og lønningene våre har ikke steget i takt med utgiftene. Disse endringene påvirker mange familier med få økonomiske ressurser fra før, og kanskje med vaklende helse, og barna i disse familiene er ikke immune for økt stress og usikkerhet blant voksne. Det er godt forsket på hvordan økonomisk usikkerhet øker vold mot kvinner. Hvem sier at ikke også barna kjenner på stresset og usikkerheten den nåværende regjeringen påfører mange familier med sin dehumaniserende politikk?

Tøft å være ekskludert i samfunn med høye forventninger

Statistikk fra NOA viser at volden i flere yrker har økt betraktelig siden 2013. Igjen, når nasjonal politikk svekker sikkerhetsnettet til utsatte familier, merker også barna følgene av trangere kår hjemme. Mange barn har ikke språklige verktøy eller nettverk som kan hjelpe dem med å bearbeide stressende situasjoner forårsaket av trangere levekår.

Uten sikkerhet i hverdagen, er det lett å føle seg ekskludert og utstøtt. I et særdeles høyt organisert og regulert samfunn som det norske, er barna avhengig av at familien har økonomiske ressurser til å kunne delta på fritidsaktiviteter, ha passende klær og delta på sosiale arrangementer. De utvalgte tiltakene denne regjeringen har gjennomført siden de tok over i 2013, kan komme til å merkes på mange barns mentale helse.

Volden et nødskrik fra de utestengte

Hva skjer i tillegg når barna til innvandrere eller flerspråklige familier kommer til et samfunn preget av økt fiendtlighet mot enkelte grupper på grunn av deres religiøse bakgrunn eller hudfarge?

Økonomisk usikkerhet påvirker vår mentale helse – også barnas

Retorikken i samfunnet for å omtale hverandre har blitt mye mer krass og fiendtlig de siste årene. Takk til høyreekstreme krefter i regjeringen, og i offentligheten for øvrig, er det nå blitt tillatt å omtale mennesker som samfunnsfiender som truer landets kulturelle fundament. Denne retoriske fiendtligheten er ofte spesielt rettet mot enkelte grupper som funksjonshemmede, muslimer, kroniske syke og asylsøkere. Disse blir gjerne beskrevet som late unnasluntrere som lever på bekostning av andre.

Kan noen forestille seg hva et barn som hører slik retorikk om sine nærmeste, på TV eller leser det i avisene, føler og tenker? Kan noen forestille seg hvor uønsket en kan føle seg som menneske når en kommer til et nytt land og bare hører at ens opprinnelige språk og kultur nesten må glemmes for at en skal kunne bli godtatt som et fullverdig menneske?

Språk er makt. Barna forstår fort når omgivelsene ønsker dem godt – og når de ikke gjør det. De siste årene har vi sett mange barn i Norge som har hørt sårende og nedlatende omtaler av seg selv og deres familier. De har sikkert opplevd at deres nærmeste også føler seg utestengt når både politikere, samfunnsdebattanter og andre offentlige personer omtaler enkelte grupper som selve pesten som ødelegger velferdsstaten. Det er disse maktpersonene som ødelegger sikkerhetsnettet for mange familier når det er trange tider. For det er lett for dem å velge syndebukker blant de mest undertrykte i samfunnet.

Dette får barn med seg. Barn er små, men de er ikke dumme. De oppfatter ordutveksling, omtale i media og følelsesmessige reaksjoner blant sine nærmeste. Det er sikkert en god del barn som de siste årene har følt seg uønsket i dette landet. Da er det lett å huske på det afrikanske ordtaket «Barnet som ikke blir omfavnet av landsbyen, vil brenne den ned for å føle dens varme». For ja, kanskje er en del av volden et nødskrik fra de som utestenges.

Bare noen utvalgte kunnskaper belønnes

Når sosiale og økonomiske omgivelser er blitt tøffere for mange, vet vi i tillegg at testing, måling og prestasjonskultur har preget utviklingen i den norske skolen de siste årene. Barna presses til å lære fortest mulig, spise på minst mulig tid og sitte lengst mulig stille. New Public Management-aktige prinsipper for å forme barna som lydige, produktive borgere uten egent stemme.

Denne situasjonen har sin opprinnelse i høyst instrumentelle politiske føringer som fører en stor grad av kontroll og effektivisering over lærernes faglig utøvelse. I tillegg kommer konkurransetankegangen som preger resultatorientert undervisning. Lærerne føler seg presset til at klassene deres skal prestere godt på prøver som brukes til å sammenligne skoler i kommunene og mellom fylkene. Trivsel for lærerne og barna i skolen er sekundært og gode rolige forhold for alle involverte er vanskelig å oppnå når mye av tiden skal gå på å prestere.

Dette setter enda mer press på barna som kanskje er utsatt fra før av. Når de ikke greier å imøtekomme kravene til hurtighet og perfeksjon som forventes, hva skjer da? Hva skjer når det eneste som belønnes er å være flink i norsk, matte, engelsk, samfunnsfag og naturfag mens andre skolerelaterte aktiviteter ikke har samme status? Hvordan oppfatter barna at det er en skam å kunne sitt eget morsmål bedre enn norsk?

Frihet og inkludering gir mindre vold

De ovennevnte kontekstuelle faktorer er bare noen av flere mulige årsaker til økende vold i skolen. Det kan godt være at enkelte politikere stiller seg uforstående til utviklingen, men statistikken er relativt tydelig: Økende økonomisk usikkerhet, fiendtlig retorikk mot kulturelt og språklig mangfold samt høyt prestasjonspress, kan forårsake økende vold mot lærere i grunnskolen.

Vi må være klar over at det verken er barna eller lærerne som skal betale prisen for dehumaniserende politikk og retorikk. Begge fortjener trygge, rolige og gode skolehverdager hvor de har gjensidig tillit og respekt. Og da har vi mange gode alternativer å arbeide med. Det viktigste er å ivareta barna ved å bygge opp felleskapet igjen. Alle barna må føle seg ønsket og sett av storsamfunnet, uavhengig av morsmål, hudfarge, funksjon eller religion.

Utagerende og voldelig atferd hos barn kan være et nødskrik om at vi må snu dette dehumaniserende systemet som den siste versjonen av kapitalismens utgjør, altså nyliberalisme. Vi har en felles plikt til å ivareta og gi omsorg til alle barn. Så la oss løfte blikket og kjempe for et friere og mer inkluderende samfunn.