17. mai 1845 skrev Henrik Wergeland til sin far at han dør som "Allahs oppriktige dyrker". Samme dag fortalte poeten til sin venn Wilhelm Lassen at han ville dø som deist og som "en Allahs bekjenner". Dette ble publisert på norsk i 1918, men de mest kontroversielle delene står på fransk. Først nå i 2020 blir hele den franske delen oversatt på norsk for første gang, i Utrop. Her har Utrops tegner illustrert Wergeland med hatt og moské.
Foto: Collage, Fanny Antonsdottir
Like før han døde i 1845, erklærte Norges nasjonaldikter Henrik Wergeland at han satte islam og jødedom høyere enn kristendommen. Wergeland hadde da i flere år hyllet muslimers toleranse og religionsfrihet, skriver Dag Herbjørnsrud i dette innlegget.
2K+Shares

«Når det gjelder religion, forholder han seg til tyrkernes katekisme (en oppsummering av islam), som han nettopp hadde lest på ny, og som han mente var utmerket og langt overlegen de dogmene vår religion (kristendommen) forkynner.»

Slik lyder referatet av ordene til Henrik Wergeland (1808–1845) i maidagene 1845, for nøyaktig 175 år siden i disse dager. Wergelands ord veier her tungt. Ikke bare ruver han som Nordens største lyriker – i tillegg har han embetseksamen i teologi og var noen år tidligere blitt ordinert til prest.

Men i de private papirene til den jevnaldrende juristen Wilhelm Lassen avdekkes et annet bilde enn hva nordmenn flest blir lært opp til å ha. Når det gjelder religion, setter nemlig Wergeland islam høyest. Han konkluderer både her og andre steder med at islam var «langt overlegen» den norske statskirkens lutherske kristendom.

Jurist Lassen satt ved siden av vennen da nasjonalpoeten døde noen få uker senere, natt til 12. juli. Dette er en svært troverdig kilde: Lassen ble utnevnt til kongelig fullmektig, før han arbeidet som en høyt aktet byråsjef i Revisjonsdepartementet i flere tiår. I et brev til sin far kaller Wergeland ham også for «den beste Sanger og harpespiller i byen».

Den respekterte Lassen besøkte Wergeland jevnlig fra februar 1845 til hans dødsdag i juli. Han skrev da ned et oppsiktsvekkende referat om poetens livssyn på dødsleiet, noe han nedtegnet på fransk og norsk. Men rapporten ble liggende som bortgjemt hans private papirer, inntil Lassen døde i 1907. Først i 1918 ble Lassens referat publisert, i tidsskriftet Edda. Det skjedde under tittelen «Litt om Henrik Wergelands siste levemåneder» (språket er modernisert her og ellers i Utrop-teksten, red. anm.) og med kommentarer fra riksarkivar Christopher Brinchmann.

Jurist, og senere byråsjef, Wilhelm Lassen (1808-1907) er en svært troverdig kilde. Hans personlige referat fra samtalen med Wergeland i april-juni 1845 ble først publisert i tidsskriftet Edda i 1918. Men Lassen skrev mesteparten av delen om Wergelands og islam på fransk. I dag kan Utrop publisere en oversettelse fra fransk til norsk av disse delene.

Men Lassen skrev på fransk da han omtalte noen av de mest interessante delene om Wergeland og hans syn på islam og kristendom, noe som er lite tilgjengelig for norske lesere flest. I 1972 oversatte kritikeren Hans Heiberg deler av Lassens referat til norsk i sin Wergeland-biografi. Men det er først i dagens Utrop at nroske lesere kan få tilgang til en fullstendig oversettelse av de franske passasjene om Wergelands islamsyn, noe Lassen altså skrev på fransk i 1845 – for nøyaktig 175 år siden i disse dager.

Om Goethe, Sa’di og Ibn Sina

Verken på Wergelands tid eller i 1918 var det spesielt kontroversielt å hylle islam i Norge. Allerede i 1829 hadde orientalisten Christopher Andreas Holmboe oversatt Tyrkisk katekismus, også kalt «tyrkernes troslære». Dette var en oversettelse av den sunni-muslimske imamen Muhammed Birgivi (d. 1573) sitt populære hovedverk Vasiyyetnâme («Veiledningsboken»).

Henrik Wergeland, portrett
Christopher Andreas Holmboe oversatte i 1829 Tyrkisk katekismus, også kalt «tyrkernes troslære». Dette var en oversettelse av den sunni-muslimske imamen Muhammed Birgivis populære hovedverk Vasiyyetnâme («Veiledningsboken»).

Den norske introduksjonen og notene gir en balansert fremstilling av religionen og muslimer. Holmboe betoner da også at det er hele 73 ulike retninger innen islam. Den hendige boken har undertittelen «Til bruk for ungdommen», og den er da også på kun 80 sider. Øyensynlig er det denne oversettelsen som Wergeland refererer til i utsagnet sitert innledningsvis.

Vi kan her bemerke at europeiske naturvitere, filosofer og forfattere i århundrer før Wergeland hadde hatt et positivt forhold til bidragene fra arabere, persere og muslimer generelt:

I den første fasen fra 1100-tallet ble de «arabiske tall» tatt i bruk: Medisinens kanon av persiske Ibn Sina (Avicenna) var pensum for europeiske leger i fem århundrer. Og Kopernikus viste til en rekke arabiske astronomer i sitt hovedverk om at jorden går rundt solen. I den andre fasen ble arabisk filosofi tatt opp i europeisk kultur – både Dante på 1300-tallet og Rafael på 1500-tallet plasserer Ibn Rushd (Averroes) sentralt i sine hovedverk. I den tredje fasen ble muslimenes poesi og religiøse toleranse vektlagt, noe vi ser i den europeiske romantiske perioden på begynnelsen av 1800-tallet: Goethe gjendiktet den persiske nasjonaldikteren Hafez. Mens Wergeland ærer den sufimuslimske poeten Sa’di (f. 1210) og hans hjemby Shiraz i diktet «På sykeleiet» (1844): «Ak, blomstrer som i Gulistan/som Shiraz’ centifol» (en centifol er en hybrid-rose, red. anm.). Wergeland viser her til Sa’dis hovedverk Rosehagen (Gulistan, 1258). Det bør slik ikke overraske dersom Wergeland viser seg å ha et livssyn som er i samsvar med sufi-muslimene og fritenkeren Sa’adi.

Kontroversielt med islam etter 1997

De siste par tiårene har norske akademikere som Dagny Myhren Groven, Odd Inge Storsveen og Tom Lotherington gått ut i mediene og diskreditert både Lassen og hans private nedtegnelser – til fordel for et mer protestantisk-luthersk narrativ. Disse akademiske utspillene står i kontrast til hvordan de eldre Wergeland-nestorene Francis Bull, danske Aage Kabell og Hans Heiberg omtalte Wergelands forhold til islam og Allah på henholdsvis 1930-, 50- og 70-tallet.

I tillegg har den sjiamuslimske konvertitten Trond Ali Linstad, som støtter Iran-regimet, brukt Wergeland for å reklamere for eget livssyn på Koranen.no. Men også dette blir skjevt. En lesning av hele Wergelands forfatterskap viser at både en klassisk luthersk og en tradisjonell sjia-muslimsk fortolkning vil gi et skjevt bilde av kompleksiteten i dikterens livssyn.

I dag er det blitt kontroversielt å påpeke at Wergeland leste «tyrkernes katekisme». Og at han på slutten av sitt liv satte islam høyere enn farens lutherske kristendom. Men Utrop kan her i dag bringe den første komplette oversettelsen fra fransk til norsk av de omstridte sitatene Wergeland kom med, nøyaktig 175 år etter at Lassens referat ble skrevet ned (se Naïd Mubaleghs oversettelse nedenfor).

Det vil her også bli vist hvordan Wergeland har erklært at det var to jøder fra Marokko, og deres beretning om hvor godt de ble behandlet av muslimene, som gjorde at han våren 1839 ba Stortinget oppheve det norske jødeforbudet – vedtatt på Eidsvoll 17. mai 1814 som paragraf to i Grunnloven.

Vi kan også bemerke at Wergeland kjempet hardt mot å bli gravlagt på en kirkegård og i den norske statskirkens jord. Regjeringen ga han dog avslag på søknaden om å bli gravlagt i Grotten i Slottsparken. Dermed ble graven til «Allah-bekjenneren» Wergeland lagt til Vår Frelsers gravlund isteden.

Ved at Utrop her tilgjengeliggjør ny informasjon om Wergelands livssyn, kan leserne selv gjøre seg opp sin mening.

«Dør som Allahs oppriktige dyrker»

Det som kommer frem i jurist Lassens referat av Wergeland-samtalen 17. mai 1845, burde egentlig ikke overraske. For vi vet for eksempel at Henrik Wergeland også skrev følgende i brev til sin far, presten Nicolai Wergeland, på selveste grunnlovsdagen 17. mai 1845:

«Mine begreper om Guds storhet og egen litenhet oppfyller meg med stor trøst. Jeg dør som deist, som Allahs oppriktige dyrker.»

17. mai 1845 skriver Henrik Wergeland til sin far at han dør som deist og som Allahs oppriktige dyrker. Han tror på “Guds storhet”, men vil ikke gjøre seg “detaljerte forestillinger” om hva som venter. Ill: Faksimile fra Yngvar Ustvedts Hjertelag, geni og ulykke (1970).

Deismen oppsto i Europa på 1600-tallet: dette er et religionskritisk livssyn som avviser at skaperen griper inn i menneskenes liv. Som vi kan se, skriver Wergeland til sin prestefar at han nå dyrker «Allah». Men dette i seg selv må ikke bety at han kun følger en muslimsk tro. For «Allah» er det arabiske ordet for Gud, noe som betyr at også arabiske kristne ber til Allah – altså den samme gud som de protestantiske kristne ber til.

Wergelands «17. mai-erklæring» i brevet av 1845 ble slått stort opp i Dagbladet 16. mai 1997 under tittelen «Salam Aliekum, Henrik». Bakgrunnen for forsiden var et intervju med biografen Yngvar Ustvedt – og dette Dagbladet-oppslaget skapte et akademisk ramaskrik som har vart til i dag. Men interessant nok ble det ingen reaksjoner da Vetle Lid Larssen omtalte Wergelands Allah-dyrkelse i Aftenposten rett før grunnlovsdagen i 1988. Ja, reaksjonene de siste par tiår er kommet selv om Dagbladet ikke engang nevnte at Ustvedt i sin Wergeland-biografi har en mellomtittel som lyder: «Muhammed like god som Kristus.» I likhet med Francis Bull 65 år tidligere, viste Ustvedt nemlig til Lassens franske beretning fra maidagene 1845.

Trosgrunnsetning: Dør som «Allahs bekjenner»

Men både Bull, Ustvedt og de andre Wergeland-kjennerne har unnlatt å nevne noe av det mest interessante, nemlig hva Lassen skrev på norsk om hva Wergeland uttalte 17. mai 1845. Jurist Lassen forteller at han da bar sin harpe opp til Wergelands nye hjem i Pilestredet, etter at poeten måtte flytte ut av Grotten. Kreftene hadde begynt å avta, dikteren fikk ikke sett opptoget med feiring, og Lassen tok med seg sin harpe for å spille for den syke. Samtalen dreide seg mot blomster – Wergeland argumenterte for at rosen og en gyldenlakk var de vakreste. Og så, skriver Lassen:

«Hans gyldenlakk og kanarifugl var også de ting som i hans øyne ga det beste bevis på hvor vidunderlig denne Verden var, ved hvilken anledning han oppleste for oss noen korte aforismer, hvori han hadde nedskrevet noen av sine trosgrunnsetninger. Disse begynte med at han ville dø som deist og som en Allahs bekjenner.»

Vi kan her se hvordan ordlyden er ganske lik den som Wergeland brukte i brev til sin far samme dag, nemlig da han skrev at han dør «som Allahs oppriktige dyrker». Lassen viser da også til dette brevet til Eidsvoll, stilet til faren.

Juristvennen påpeker altså at Wergeland hadde skrevet ned noen «trosgrunnsetninger», som begynte med denne «Allah-bekjennelsen». Men disse grunnsetningene er ikke å finne i det store Dokumentasjonsprosjektet, fra blant annet Universitetet i Oslo, en oversikt basert på en 23-bindsutgave utgitt mellom 1918 og 1940.

Og som Tom Lotherington påpekte i Vinduet i 2015, er heller ikke Lassens originale manus å finne – verken i Riksarkivet eller i Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling. Som Lotherington konkluderer: «Manuskriptet er forsvunnet.» Heldigvis har vi den trykte versjonen i Edda, nummer 9, 1918.

Foretrakk hunder fremfor kristne

Jurist Wilhelm Lassen forteller videre, på norsk, at han oppfordrer Wergeland til å la seg gravlegge på Eidsvoll, underforstått på kirkegården der. Dikteren var ikke direkte motstander, men «dog helst ønsket han å ligge i sin kjære Grotte, som han hadde elsket høyest. Wergeland sa han ikke ville ligge på en kirkegård, da det var så mange «store skurker og slette mennesker» som lå der.

Vi kan her også erindre hva Wergeland skrev til sin far 19. februar 1845, nemlig at han ikke ønsket kristne i sin begravelse: «Til likfølge foretrakk jeg en ærlig hedning og en trofast hund istedenfor de kristne, som – fordi var kristne – ikke kunne tros følge meg.»

Gjennom flere år har Wergeland utviklet en sterk kritikk mot kristendommen. En bakgrunn var da også hans mangeårige kamp for at jødene og jødedommen ikke skulle forbys i Norge. Dette i kontrast til faren, den lutherske presten som var en av eidsvollsmennene som kjempet sterkest for jødeforbudet på Eidsvoll i 1814.

Henrik Wergeland støttet også opprettelsen av et katolsk samfunn i Norge – og han engasjerte seg våren 1845 mot en ny dissenterlov, mot de som avvek fra statskirkens «rette lære». Han var slik spesielt motstander av den luthersk-evangeliske retningen som den norske statskirken fulgte. Som Heiberg påpeker i Wergeland-biografien Så stort et hjerte (1972): «Oppgjøret med kristendommener jo langt mer alvorlig og gjennomtenkt.»

Tilba blomster fremfor Jesus

Dette gjennomtenkte kristendomsoppgjøret var da også faren og andre kristne opptatt av. Videre i sine nedtegnelser, etter at han har vært og funnet en gravplass mellom «to unge trær», skriver Lassen nemlig om et sentralt besøk han har med den døende lyrikeren, tydeligvis den 26. mai. Wergeland forteller at han har fått «et langt brev på vers» fra rådmann Erik N. Saxild, som hadde vært sekretær i Bibelselskapet. Denne religiøse forfatteren «råder ham til heller å henvende seg til Jesus Kristus, englene og Wergelands døde mor, om de vil gå i forbønn for ham, fremfor til blomstene &c.».

I dag er det blitt kontroversielt å påpeke at Wergeland leste «tyrkernes katekisme» – og at han på slutten av sitt liv satte islam høyere enn farens lutherske kristendom

Men poeten har ikke noen planer om å vende om til statskirkens Jesus. Wergeland vil heller ære blomstene og naturen. I diktet «Til Foraaret» (Til våren), skrevet rett etter grunnlovsdagen og trykket i Morgenbladet 24. mai 1845, gir han uttrykk for sitt langvarige ønske om å være et ungt tre:

Ah ja, hvor tidt har jeg ikke ønsket at være en ung Løn
af din udødelige Rod og at blande min Krone med din!

Dette skal bli det nest siste diktet han skriver.

Lassens formulering «fremfor til blomstene og så videre» kan virke nærmest panteistisk – altså som at Wergeland skal mene at naturen og «alt er Gud». Etter dette er det så Lassen slår over til fransk igjen, som i innledningen. Han refererer til Saxilds krav om å vende seg til kristendommen istedenfor til naturen, og skriver så:

«Han hadde først tenkt, sa han til meg, å sende ballen tilbake til Herr S., og fortelle ham at han ikke trengte noen mellommann mellom Gud og seg selv, og at han ydmykt tilba Gud ved å dyrke den store Allah &c.»

Vi kan her se hvordan Lassen bruker uttrykket «&c.» etter både «blomstene» og «Allah», slik at det kan se ut som han antyder en synonym bruk mellom naturen og Allah. Begrepet «&c.» kommer av latin og betyr «et cetera», altså «og så videre» eller «med mer».

Setter kristendom under islam

Lassen fortsetter i sitt referat fra samtalen med Wergeland 26. mai. Her følger et utdrag som ikke er publisert på norsk tidligere (i sin biografi fra 1972, oversetter ikke Heiberg setningene før «Moses»):

«Så snart det var ferdig utarbeidet, skulle han sende svaret til mottakeren, innpakket i flere papirkonvolutter utenpå hverandre, slik man gjør når man leker seg med apekatter. Denne måten å handle på hadde bare streifet tankene, og han hadde allerede slått den fra seg. Jeg uttrykte min takknemlighet, og sa at denne herren uten tvil hadde ment å gjøre sin plikt ved å ta vare på den døendes frelse.  

På dette viset, og når den var i gang, gled samtalen over på den kristne religionen, som den døende satte langt lavere enn tyrkernes og jødenes. Moses, Jesus Kristus og Muhammed (Mahomed) var ifølge ham navnene på tre mennesker som har fylt universet med sin storhet, uten at noe kunne berettige forrangen man gir til vår guddommelige frelser. Fantes det noe mer absurd enn å påstå at vi, for vår frelses skyld, trengte et mellomledd som kunne å føre vår sak foran guddommen? På toppen av det hele ryster den hellige skriftens skildring av verdensfrelserens unnfangelse gjennom den hellige ånd både anstendigheten og den sunne fornuft.»

Vi kan se hvordan Wergeland her uttrykker at han setter kristendommen «langt lavere» enn islam og jødedom. Og i likhet med den muslimske tro likestiller og ærer han Moses, Jesus og Muhammed som store mennesker. Wergeland kaller troen på Jesus som mellomledd overfor en guddom for «absurd». Og han bruker «den sunne fornuft» for å avvise den kristne troen på «den hellige ånd». Lassens referat samsvarer, eller motsier ikke, hva Wergeland ellers uttrykk for de siste månedene av sitt liv.

Det kommer så en lengre passasje (se hele oversettelsen nedenfor) der Wergeland avviser den kristne lære, tross Lassens innvendinger. Wergeland påpeker at «Jesus ikke har skrevet noe av det som blir sagt i skriften». Han søker heller «den store åpenbaringen» i betraktninger over himmelen og jorden.

Kristne oppfører seg som «monstre»

Wergeland fremstår kort sagt som en fritenker, med panteistiske og deistiske trekk. Men også som noe mer. Han synes å søke en tro på noe guddommelig i tråd med en monoteistisk lære, noe han har funnet i den nevnte katekismen oversatt av Holmboe: den 90 sider lange oppsummeringen av islam fra den tyrkiske imam Birgivi. Lassen fortsetter:

«Det er bare den overnaturlige åpenbaringen han avviser, og når det kommer til religion, forholder han seg til tyrkernes lære, som han nettopp hadde lest på ny, og som han mente var utmerket og langt overlegen de dogmene vår religion forkynner. Og når alt kommer til alt, hvordan oppførte de kristne seg mot sine annerledestroende brødre! Alltid som monstre, med jern og ild.»

Her ser vi hvordan Wergeland «nettopp hadde lest på ny» den tyrkiske katekismen med en oppsummering av islam, noe som er langt mer opplysende enn å lese Koranen på egenhånd. Den muslimske lære er både «utmerket» og «langt overlegen» kristendommen. I tillegg kan vi se hvordan Wergeland reagerer på kristne europeeres oppførsel i andre land, dette er midt under kolonitiden, ulovlig ran av land i Afrika, Asia og Amerika og med slaveri av fargede i full drift i USA: «alltid som monstre, med jern og ild.»

I Paris: Møtte jøder fra Marokko

Her er det viktig å påpeke Henrik Wergelands gradvise, humanistiske utvikling. Også han ble nemlig oppdratt til å være et barn av sin tid, i praksis en jødehater. I 1824, da han var 16 år gammel, skrev at han det antisemittiske diktet «Jøden», der han skildrer henrettelsen av en jøde. Året etter skrev han komedien «Moses i Tønnen» – hvor han harselerer med jøders pengegriskhet og deres tysk-gebrokne språk.

Men i juli 1831 inntreffer en skjellsettende opplevelse, skal vi tro Wergelands egen beretning «De egentlige opphavsmenn til jødenes emansipasjon». Dette er også en tekst han skrev under de siste måneder av sitt liv – og den ble først publisert etter hans død, som tekst nummer 24 i tekstsamlingen Hassel-Nødder. Her kommer det frem at det er to jødiske handelsmenn fra det muslimske Marokko som er de «egentlige opphavsmennene» til «jødenes frigjøring» i Norge. Dikteren synes i tittelen å forskuttere at et flertall på Stortinget i 1851, seks år etter hans død og tolv år etter at han leverte inn forslaget i 1839, endelig skal oppheve jødeforbudet i paragraf 2 i Grunnloven. For jødene er jo ennå ikke frigjort når han skriver dette på dødsleiet.

I «opphavsmenn»-teksten erindrer Wergeland hvordan han en vårdag i 1839 ligger på sofaen i Grønlia, da han med ett kommer på at han ennå har noe tobakk fra reisen til Paris åtte år tidligere. Han ber assistenten Johannes hente tobakken, og mens han røyker, og røykskyen omhyller ham, kommer han på hvordan han fikk tobakken i hende: Mens han sitter ute i byen og leser, ser han med ett to jøder med store hodeplagg:

«Jeg sprang opp av en malisiøsk glede … Det var to marokkanske jøder, som falbød alskens småting, tobakkstøy … Altså skakkerjøder; men ta du din ærbødige av, kristne grosserer eller prest, for disse herlige patriarkfigurer og apostelåsyn … Jeg følte meg ydmyket foran dem, som om jeg sto foran to av menneskehetens stamfedre …»

Gir æren til de jødiske handelsmenn

Det er når han røyker den tobakk, som han kjøper av dem, at Wergeland åtte år senere med ett husker hva de fortalte ham: «Jeg erindret iblant hvert annet ord jeg hadde talt med dem om deres stilling i Marokko og at de hadde sagt at den var tålelig (sett opp) imot flere kristne land. Tanken om jødenes stilling hos oss var den neste. Jeg fant den skjendig.»

Og dermed satte han seg ned og begynte å skrive på sitt forslag til Stortinget om å oppheve jødeforbudet i Norge, noe som ble sendt i juni 1839. I dette grunnlovsforslaget skriver Wergeland at jøder i både Orienten og i Afrika «i det hele behandles menneskeligere av Mohamedanerne», altså av muslimene.

Og hvem gir så Wergeland æren for at han tok pennen fatt mot det norske «jødeforbudet»? Jo, de to jødiske handelsmennene fra det muslimskstyrte Nord-Afrika: «Således ble forslaget om jødenes emansipasjon til. Æren ikke min, men de to marokkanske jøders!»

Bedre brorskap hos tyrkerne

I flere andre tekster på 1840-tallet fremhever Wergeland toleransen hos muslimene – eller «tyrkerne», som da har makten på Balkan og i Nord-Afrika. I diktet «Røst i Ørkenen» skriver han for eksempel: «Ville gran vil gi ly/ liksom man finner hos/ tyrker og barbarer større/ brødreømhet enn hos oss!»

Mens han i diktsamlingen Jødinnen (1844) går ut mot fordommene mot de muslimske ottomanerne. I teksten «Tyrken», fra samme år, fremhever Wergeland beretninger om de gjestfrie muslimene. Han skriver blant annet om hvordan en tyrkisk mann er villig til å ofre sitt liv for en fransk kaptein som har hjulpet ham.

Kort sagt: Det er ikke noe oppsiktsvekkende at Henrik Wergeland 17. mai 1845 skriver til sin far at han dør som «Allahs oppriktige dyrker». Ei heller bør det overraske at han til sin venn, juristen Wilhelm Lassen, samme dag uttaler at han vil dø som «en Allahs bekjenner».

På dagen 175 år etter at Wergeland konkluderte slik på grunnlovsdagen i 1845, kan vi anse begge sitater som helt naturlige. Både islam og muslimer har vært en sentral del av norsk historie og kultur i århundrer.

En riktig god 17. mai 2020 ønskes! Fred – salam!

* Dag Herbjørnsrud er Utrop-spaltist og grunnlegger av Senter for global og komparativ idehistorie (SGOKI): www.sgoki.org Siste bok: Gå inn i din tid: Thomas Hylland Eriksen i samtale med Dag Herbjørnsrud (Res Publica, 2019). Epost: [email protected]

Wilhelm Lassens nedtegnelser, publisert i Edda 1918, nr. 9

Oversatt fra fransk til norsk av Naïd Mubalegh. Hun er doktorgradsstudent ved Universitetet i Lisboa, Portugal. 

Utdrag fra: «Lidt om Henrik Wergelands sidste levemaaneder»

Oversatt fra s. 106 – 107 (avsnitt lagt til ifht originalen):

«I en pause fortalte han [Wergeland] meg at han hadde fått et langt brev på vers fra rådmann Saxild, hvori denne råder ham til heller å henvende seg til Jesus Kristus, englene og Wergelands døde mor, om de vil gå i forbønn for ham, fremfor til blomstene &c. (norsk – det følgende oversatt fra fransk).

Utdrag fra: «Lidt om Henrik Wergelands sidste levemaaneder», Edda no. 9, 1918

Denne påstanden, så vennlig som den antakeligvis var, passet ham ikke helt. Når det gjelder religion, forholder han seg til tyrkernes katekisme, som han nettopp hadde lest på ny, og som han mente var utmerket og langt overlegen de dogmene vår religion forkynner.

Han hadde først tenkt, sa han til meg, å sende ballen tilbake til Herr S., og fortelle ham at han ikke trengte noen mellommann mellom Gud og seg selv, og at han ydmykt tilba Gud ved å dyrke den store Allah, et cetera (&c.) Så snart det var ferdig utarbeidet, skulle han sende svaret til mottakeren, innpakket i flere papirkonvolutter utenpå hverandre, slik man gjør når man leker seg med apekatter. Denne måten å handle på hadde bare streifet tankene, og han hadde allerede slått den fra seg. Jeg uttrykte min takknemlighet, og sa at denne herren uten tvil hadde ment å gjøre sin plikt ved å ta vare på den døendes frelse.

På dette viset, og når den var i gang, gled samtalen over på den kristne religionen, som den døende satte langt lavere enn tyrkernes og jødenes. Moses, Jesus-Kristus og Muhammed var ifølge ham navnene på tre mennesker som har fylt universet med sin storhet, uten at noe kunne berettige forrangen man gir til vår guddommelige frelser. Fantes det noe mer absurd enn å påstå at vi, for vår frelses skyld, trengte et mellomledd som kunne å føre vår sak foran guddommen? På toppen av det hele ryster den hellige skriftens skildring av verdens frelserens unnfangelse gjennom den hellige ånd både anstendigheten og den sunne fornuft. Hvorfor skulle gud, da han skapte vår herre, kvitte seg med den uforanderlige og evige loven han ellers har latt gjelde i vår egen fødsel? Og er ikke den stakkars planeten som vi bebor altfor liten og ubetydelig til at vi kan innbille oss at det var til oss og for vår frelse at den store guden sendte sin sønn?

Når det gjelder de miraklene den hellige skriften snakker om, trodde han ikke det minste på dem. Hvordan var det mulig å tro at en himmelsk sfære, en stjerne, skulle kunne komme ut av bane for å veilede tre menn på vandring for å tilbe det nyfødte barnet? Da jeg innvendte at man dermed reduserte vår frelser til en ond bedrager som utga seg selv for å være guds sønn, sendt for å for å frelse menneskeætten, svarte han at Jesus ikke har skrevet noe av det som blir sagt i skriften. Det er apostlene som har skrevet ned alle disse fakta.

Han søkte den store åpenbaringen i ordenen og i betraktningen over himmelen og jorda. Det er der det høyeste vesen åpenbarer seg som noe innlysende.

Hvordan våger den gudløse å fornekte det som universet anerkjenner og dyrker? Det er bare den overnaturlige åpenbaringen han avviser og når det kommer til religion, forholder han seg til tyrkernes lære, som han nettopp hadde lest på ny, og som han mente var utmerket og langt overlegen de dogmene vår religion forkynner. Og når alt kommer til alt, hvordan oppførte de kristne seg mot sine annerledestroende brødre! Alltid som monstre, med jern og ild.

Skulle et stort geni som preket for en ny religion dukke opp på scenen, ville menneskene uten tvil ha slått følge med ham, osv. – Noen dager senere gikk jeg for å besøke ham på ny. Hans gamle far hadde også kommet for å tilbringe et par dager hos ham. I inngangen møtte jeg den gamle som var på vei ut med en herre jeg ikke kjente. De gikk forbi meg uten å si et ord til meg, ikke en gang for å hilse (…)»

Edda, nummer 9, 1918

Herbjørnsrud har skrevet mer om Wergeland, jødedom og islam i bøkene «Norge – et lite stykke verdenshistorie» (2005) og «Globalkunnskap. Renessanse for en ny opplysningstid» (2016).