Wilhelm Lassen tatt på alvor av Francis Bull, Gerhard Gran og Rolv Laache

Wergelands forhold til muslimer, deisme og islam

Møttes på dødsleiet: Våren 1845 inviterte nasjonalpoeten Henrik Wergeland (t.v.) juristen og sangeren Wilhelm Lassen (t.h.) til sitt dødsleie. Til Lassen fortalte Wergeland at han satte islam høyere enn kristendom. Teksten, sentrale deler på fransk, ble publisert i 1918, Men først 16. mai 2020 ble hele denne teksten tilgjengeliggjort på norsk, i Utrop. Tegning av Wergeland på sykeleiet: Adolph Tidemand. Tegning av Lassen: Folkebladet, 1901.
På 1900-tallet skrev Norges fremste litterater om Henrik Wergelands positive forhold til islam og muslimer. På 2000-tallet har dessverre debattanter som Tom Lotherington villedet nordmenn flest, skriver Dag Herbjørnsrud.
Dag Herbjørnsrud

Ikke overraskende har min artikkel «Henrik Wergeland ville dø som ‘Allahs dyrker og bekjenner’» (Utrop 16. mai) provosert mange. For første gang på 175 år kan man nemlig her lese en fullstendig norsk oversettelse av hva jurist Wilhelm Lassen (1815–1907) nedtegnet om livssynet til Henrik Wergeland (1808–1845) på dødsleiet våren 1845. 

Faksimile fra Dag Herbjørnsruds tekst i Utrop 16. mai.

Lassens rapport om Wergelands syn på islam og muslimer, som ble skrevet på både fransk og norsk, ble publisert i tidsskriftet Edda i 1918. Men man mangler i Norge ennå en generell idéhistorisk drøftelse av Wergelands livssyn i lys av nyere internasjonal forskning og den muslimske påvirkningen på det europeiske åndsliv. Derav min tekst 16. mai. Og derav min tilbakevisning nedenfor av Tom Lotheringtons sitatfusk og feilaktige påstander. Til slutt vil jeg også gi nye perspektiver på sammenhengen mellom islam, deisme og Wergeland.

I 16. mai-teksten kom det frem hvordan Wergeland i maidagene 1845 leste den «tyrkiske katekisme», utgitt på norsk i 1829. Norges nasjonalpoet – som var utdannet teolog og som vikarierte som prest – konkluderte på slutten av sitt liv med at islam var «langt overlegen» kristendommen. 17. mai 1845 fortalte Wergeland til vennen Lassen at han vil dø som «en Allahs bekjenner». Samme dag skrev Wergeland til sin far, presten, at han «dør som deist, som Allahs oppriktige dyrker». 

Ville ikke gravlegges på kirkegården

Vi kan her utdype ved å opplyse at Wergeland to dager senere, 19. mai 1845, på ny skrev til Kirkedepartementet, slik han hadde gjort siden høsten før. Igjen ba han om å få bli gravlagt utenfor en kristnet kirkegård. Siden poeten nå var blitt «overordentlig svak, er det meg av stor viktighet å få vite» om han kunne få ønsket oppfylt, skriver han. Wergeland ville nemlig ha en privat begravelse, men dette ble han nektet av regjeringen. Både faren, som var prest, og andre protestanter forsøkte forgjeves å omvende nasjonalpoeten tilbake til den evangelisk-lutherske statsreligionen.

De faktiske forhold om Wergelands oppfatninger om muslimer og islam ble gradvis avdekket utover på 1900-tallet, takket være innsatsen til Norges fremste litterater i det forrige århundre: Gerhard Gran, Francis Bull og Rolv Laache. Men dessverre har vi nå på 2000-tallet sett hvordan misvisende opplysninger om Wergelands livssyn er blitt spredt av enkelte norske akademikere med en polemisk eller religiøs agenda. I ekstreme tilfeller blir Wergeland nå nærmest gjort til «døende kristen». Dette kan vi for eksempel se i den tendensiøse Wikipedia-artikkelen «Wergeland og religionene» – en leksikontekst øyensynlig opprettet av Wergeland-forsker Dagne Groven Myhren (brukernavnet «Gommo») rett etter feiringen av Wergelands 200-årsjubileum i 2008.

Lotheringtons polemikk mot Lassen

En lignende polemikk ser vi i forfatter Tom Lotheringtons Utrop-innlegg «Henrik Wergeland var sin egen profet» (Utrop 25.05.) – der det fremmes en rekke feilaktige påstander. Lotherington reagerer nok på min tekst fordi jeg 16. mai nevnte ham i denne konteksten:

«De siste par tiårene har norske akademikere som Dagny Myhren Groven, Odd Inge Storsveen og Tom Lotherington gått ut i mediene og diskreditert både Lassen og hans private nedtegnelser – til fordel for et mer protestantisk-luthersk narrativ. Disse akademiske utspillene står i kontrast til hvordan de eldre Wergeland-nestorene Francis Bull, danske Aage Kabell og Hans Heiberg omtalte Wergelands forhold til islam og Allah på henholdsvis 1930-, 50- og 70-tallet.»

Tidsskrift: Vinduet nr 4-2015 publiserte Tom Lotheringtons tekst “Kopist Lassens kaudervelsk”. NB! Begrepet “kaudervelsk” betyr på dagens norsk gebrokkent eller uforståelig.

Årsaken til at jeg nevnte Lotherington her, er blant annet hans polemiske artikkel i tidsskriftet Vinduet i 2015 (nr. 4): «Wergeland på sotteseng. Eller: Kopist Lassens kaudervelsk» (link til Lotheringtons versjon på Facebook). I den kåserende teksten foretar Lotherington et grunnløst personangrep på jurist og byråsjef Lassen. Han latterliggjør Lassen gjennom slike formuleringer: «med sin livslange ungkarstilværelse kunne han ha vært diktet opp av Herman Melville, som jo en gang påpekte at det er skrevet altfor lite om dette nokså enestående folkeferd, kopistene». 

Avslørende nok nevner ikke Lotherington at Lassen i 1895 ble «den første norske genealog utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Samme år ble han også ridder av Dannebrogordenen», slik det opplyses i Norsk biografisk leksikon

For det er ingen grunn til å diskreditere Lassen. Hans nedtegnelser ble publisert i kvalitetstidsskriftet Edda i 1918 (nr. IX) under redaktør Gerhard Gran (f. 1856, grunnlegger av både Samtiden og Edda), mens redaksjonssekretæren var Francis Bull (f. 1887, ble i 1920 prof. i nordisk litteratur etter Gran). Lassens referat fra Wergelands dødsleie fikk da tittelen «Lidt om Henrik Wergelands sidste levemaaneder». Ingen ringere enn arkivar Christopher Brinchmann (f. 1864) skrev notene til Lassens tekst, samt en introduserende biografi om den respekterte Lassen. Riksarkivets arkivar konkluderte blant annet slik: «Lassen var en likeså utrettelig som nøyaktig genealog.» 

For et århundre siden anerkjente Norges fremste litterater altså at det knapt kan finnes en mer troverdig referent av Wergelands ord på dødsleiet enn denne ridderen av 1. klasse av St. Olavs orden.

Feil om Laache i 1930

I kontrast til undertegnede, som ikke tar stilling til hva vi skal  kalle Wergelandsavsluttende livssyn – mitt kall er å dokumentere og kontekstualisere – konkluderte Lotherington i Vinduet med at Wergeland «døde i troen» på at toleranse, frihet og nestekjærlighet var «kristne verdier». Vel så ille som slike udokumenterte spekulasjoner er imidlertid spredningen av faktafeil. Lotherington påstår for eksempel: 

«Wilhelm Lassens franske notater ble oversatt første gang av Rolv Laache i hans trebindsverk om Wergeland og Praëm-saken i 1930.»

Men dette stemmer ikke. Rolv Laache oversatte ikke hele Lassens tekst om Wergelands livssyn. I likhet med Hans Heiberg fire tiår senere, i 1972, oversatte Laache kun deler av teksten (se s. 292 og 294). Hele Lassens referat av poetens livssyn ble slik første gang publisert på norsk med dr. stud. Naïd Mubaleghs oversettelse nå i 2020, en oversettelse som står under min Utrop-artikkel 16. mai.

Men om ikke annet konkluderer også Laache i skarp kontrast til hva Lotherington og Groven Myhren gjør nå på 2000-tallet. I 1930 skrev Laache nemlig:

«Wergelands begeistring for muhammedanismen var av gammel dato

Hvorfor unnlater Lotherington igjen å forholde seg til, annet enn selektivt, hva som ble skrevet av Norges fremste litterater i tiårene etter publiseringen i 1918?

Selv i Norges Litteraturhistorie fra 1932, i tredje bind, siterer Francis Bull og Fredrik Paasche fra Lassens ord om at Wergeland dør som «Allahs oppriktige dyrker». De poengterer at hans siste dikt, som «Til min Gyldenlak», er en «takk til livets skjønnhet som fulgte med ham inn i ensomheten».

Kabell om Wergeland og de kristne

Brev til faren: Her er innledningen til brevet som Henrik Wergeland skrev til sin far, presten Nicolai Wergeland, 17. mai 1845. Uthevet er ordene: “Jeg før som deist, som en Allahs oppriktige dyrker …”

Også Aage Kabell, litteraturprofessor ved Universitetet i Aarhus, betonte Wergelands kritiske syn på kristendommen i sin klassiske studie Wergeland (1957), utgitt av Det norske Vitenskapsakademi. Kabell viser til Wergelands «Allah-brev» til faren 17. mai, samt til Lassens referat om hans muslimvennlige oppfatninger. Kabell skriver: 

«Wergeland selv fikk aldri synderlig til overs for kristendommen … Dikterens personlige forhold til kristendommen gir seg kraftig uttrykk på dødsleiet i februar 1845.» 

Vinteren 1845 returnerer Wergeland nemlig en bønnebok til pastor Wilhelm A. Wexel, og poeten skjeller da ut denne kristne boken som en «middelalderens gjenganger». Wergeland skriver at han setter en «ærlig hedning» og en «trofast hund» over de kristne.

Det blir slik anakronistisk og historieløst når Lotherington i sitt Utrop-innlegg nå påstår at det Wergeland skriver i maidagene «må ses i sammenheng med pasientens dagsform. Og ikke minst hans humør».

Danske Kabell påpekte i 1957 at Wergelands utskjelling av de kristne viste at han «nok kunne tenke seg å unnvære det kirkelige likfølge overhodet. Han sa det et par måneder senere like ut til vennen Wilhelm Lassen, som gjengir den sjokkerende samtale på fransk». 

Kabell påpeker at Wergeland «inntil det siste benektet enhver form for historisk åpenbaret religion. De spesielt kristelige lærdommer har blott vært ham til forargelse».

Heiberg: Viktige «for å forstå» Wergeland

Forfatteren Hans Heiberg (f. 1904) skriver på samme vis i sin biografi Så stort et hjerte. Henrik Wergeland (1972): «Oppgjøret med kristendommen er jo langt mer alvorlig og gjennomtenkt.» 

Heiberg viser også til «Allah-brevet» til faren, og han tilføyer: 

«Han tok temaet mer inngående opp med en ny venn, Wilhelm Lassen … De kom til å snakke om den kristne religion, som Wergeland, til Lassens forskrekkelse, ‘satte langt under tyrkernes og jødenes’.» 

Heiberg gjengir, som Laache i 1930, store deler av Lassens referat fra dødsleiet. Og han påpeker at «Wergelands meninger» ifølge Lassen er «så viktige for å forstå Henrik Wergeland at de ikke må gå tapt».

Ved ikke å publisere poetens siste ord om eget livssyn i 1845, selv om Wergelands ikke-kristne livssyn var en ganske «offentlig hemmelighet», unngikk Lassen å skape nye ramaskrik. Slik hindret han at Stortingets opphevelse av Norges unike «jødeforbud» i 1851 ble ytterligere forsinket. 

(NB! Legg merke til at Wergeland understreket følgende i sitt grunnlovsforslag i juni 1839, der han spesielt polemiserte mot  intoleransen i de protestantiske statene: «De orientalske og afrikanske jøder utmerker seg for øvrig fra de østeuropeiske i flere så vel åndelige som fysiske henseender fordi de i det hele behandles menneskeligere av mahomedanerne [muslimene] … enn av de kristne …»)

Også Heiberg påpeker i 1972 det viktige ved Lassens dødsleiereferat, som publisert av Edda fem tiår tidligere: 

«Samtidig har Lassen utvilsomt rett i at disse samtalene er altfor viktige til helt å bli fortiet … De vitner om hans store intellektuelle selvbevissthet, og om hans uforferdete mot.» 

Heiberg påpeker at disse tankene «ulmer» i Wergelands tidligere diktning. Og: «Samtidig må det jo sies at våre skolebøkers fortelling om hvem Wergeland var, i høy grad trenger til å suppleres.»

Også Yngvar Ustvedt, som tok sin doktorgrad på Wergelands lyrikk, påpekte i sin bok Henrik Wergeland (1975) at poeten på dødsleiet fikk en «ganske annen oppfatning av den guddommelige åpenbaring enn den han hadde lært i den kristne teologi».

Om Birgivi og Tyrkisk katekisme

Forfatter Lotherington kjemper slik mot dokumentasjonens og den uavhengige forskningens tyngdekraft når han prøver å agitere mot både Lassens beretning, prestenes kamp, Wergelands ord og litteraturnestorenes argumenter. 

Dessverre har vi nå på 2000-tallet sett hvordan misvisende opplysninger om Wergelands livssyn er blitt spredt av enkelte norske akademikere

Det er slik ikke blitt fremvist noe belegg for å kalle den dødende Wergeland for «kristen». Men er det mulig å kalle ham panteist, deist, muslim eller «deistisk muslim»? 

Som jeg viste i min tekst 16. mai, leste Wergeland på dødsleiet den norske oversettelsen Tyrkisk katekisme – en bok han til Lassen påpekte at han også hadde lest tidligere. Denne korte oppsummeringen av islam var skrevet av den lærde Mohammed Ben Pir Ali Elberki (1522–1573), fra Izmir-området, også kjent som Birgivi. Det var professor Christopher A. Holmboe (1796–1882) som oversatte denne «muslimske katekismen», som også var populær på fransk. Han utga den på H. L. Winthers Forlag i 1829 med undertittelen «Til bruk for ungdommen» (Et utdrag ble utgitt av Bokklubben i 2013, i Verdens hellige skrifter-serien, moderne oversatt av Amund Bjørsnøs).

Den språkmektige Holmboe påpeker i sin sympatiske innledning hvordan «muslimer selv regner ikke mindre enn 73 forskjellige sekter mellom seg, hvilke i mange punkter er av ulike meninger». Holmboe skriver at Birgivis bok er «en berømt teologs systematiske fremstilling» av den sunni-muslimske tro, og han forklarer skillet til den mer persiskorienterte sjiaretningen. I notene påpeker han at muslimene har «mange av de samme helgener som katolikkene» (fotnote 18). Og Holmboe kritiserer Montesquieu og andre for å ha spredt «villfarelsen» om at Muhammed skulle ha utelukket «kvinner fra Paradis» (25).

Lotherington nedvurderer Wergeland

I kontrast til Holmboes kunnskapsrike fremstilling kan vi se hvordan Lotherington i 2020 påstår: «En frisk og godlynt Henrik Wergeland ville aldri ha funnet et godt ord å si om Birgivis middelalderske helveteslære.»

Denne påstanden er usann – for vi har sett hvordan Wergeland selv tydelig uttaler til Lassen at han mener «den tyrkiske katekismen» (Birgivis lære) er «utmerket» og at islam er «langt overlegen» dogmene i kristendommen. Lotheringtons påstand om at Wergeland aldri ville «ha funnet et godt ord å si» om Birgivi, er slik usant. En slik påstand ligner ren luthersk agitasjon. I Holmboes oversettelse er det ingen «helveteslære» i forhold til det Wergeland ble pådyttet av kristendommens helvetetslære fra familie og «vennlige» lutherske prester.

Vi kan se noe av den samme retorikken i Lotheringtons Vinduet-artikkel i 2015 – der han skriver om «tyrkernes skrekkelige engler Monker og Nekir». Men Lotheringtons engler kan jeg ikke gjenfinne i den tyrkiske katekisme som Wergeland leste. 

Lotheringtons «islam-kritikk» virker fremmed når man leser Holmboes bok fra 1829. For Lotherington er barn av sin tid – ikke av den tid som Holmboe, Wergeland og Lassen levde i. 

I Holmboes oversettelse kommer det frem allerede i tredje kapittel at Jesu lære er en del av islam. Blant «Guds bøker» står nemlig følgende listet opp sammen med Koranen og «Davids salmer» (Salmenes bok): «Evangeliet til profeten Jesus (Fred være med ham!)». 

Lotherington får seg likevel til å skrive: «Min teori er at Wergeland aldri leste noe mer enn oversetterens forord.» (sic!)

Inspirerte Wergeland: I diktet “På sykeleiet” 1844) hyllet Wergeland den persiske poeten Saadi. Her et Mughal-maleri fra 1600-tallet. Ill: Wikipedia

Slike personlige teorier i 2020 har generelt begrenset interesse – men dette fra Lotherington faller jo på sin egen urimelighet. Wergeland har selvfølgelig lest Birgivis tekst, som kun er på 50 sider og utgitt på norsk noen år tidligere i en populærutgave beregnet for ungdom. Med formuleringen ovenfor påstår Lotherington ikke bare at Lassen taler usant, han spotter også intellektet og leseevnen til nasjonalpoeten Wergeland. 

Lotherington unnlater å nevne at Wergeland skriver dikt som hyller den sufimuslimske poeten Sa’di (c. 1210–1290). Ei heller kommenterer han at jeg i min tekst drøfter hvordan Wergeland i 1844 roser det muslimske Marokko for å behandle jødene så bra – noe to jødisk-marokkanske handelsmenn (de «egentlige opphavsmenn til jødenes emansipasjon/frigjøring») opplyser den norske poeten om da han møtte dem i Paris i juli 1831.

Lotherington feilsiterer «Tyrkisk katekisme»

Dessverre fortsetter Lotherington å feilsitere Tyrkisk katekisme av Birgivi, i Holmboes oversettelse. Lotherington skriver nemlig i Utrop 25. mai: 

«Elberkevi (eller Birgivi) er neppe enig [med Wergeland, DH anm.]: Den som taler imot gud og religionen, kan ustraffet drepes og hans lik bør betraktes som liket av et dyr, mener han.» 

Men stemmer dette? Nei. Første setning i kapittel 6 av Holmboes Tyrkisk katekisme lyder snarere: «Man må også av ytterste evne vokte seg for å tale mot Gud og religionen.» 

Altså, etter «evne»: Og dét er noe ganske annet enn det sitatfusk Lotherington bedriver. 

I det ottomanske riket (som Birgivi var en del av) levde da også både kristne, jøder og muslimer generelt fredelig sammen – noe Wergeland påpeker i flere av sine tekster. Ja, etter at den spanske inkvisisjonen kastet ut jødene (og muslimene) fra Spania i 1492, sendte den ottomanske sultanen Beyazid II (f. 1447) egne skip for å redde de spanske (sefardiske) jødene. En kvart million jøder fra Spania bosatte seg så på tyrkisk land – i Konstantinopel (Istanbul), Nord-Afrika og på Balkan.

Hva så med Lotheringtons sitat ovenfor om «ustraffet drepes»? Jo, dét tar han fra en annen setning – når det påpekes at ekteskapet er oppløst og dersom man ennå fullbyrder ekteskapet og da bedriver «hor». Men, kommer det frem i Holmboes Tyrkisk katekisme, man kan faktisk angre på gudsbespottelsen eller benekte den. Og dersom man angrer, «bør man betraktes som en ny muslim». Lotheringtons fremstilling og sitatfusk blir slik problematisk på mange plan.

Hvor kommer så Lotheringtons feilaktige påstander fra? Kanskje vi kan brukes hans egne ord fra Vinduet i 2015, der han også polemiserer mot de som viser til Lassens og Wergelands egne ord: «Det beror på en villet misforståelse, en tendensiøs feillesning av Lassens opptegnelser, en tolkning av fragmenter utenfor kontekst.»

Tyrkiske Birgivi argumenterte på 1500-tallet nok ikke på en måte som gjør en populær innenfor Ring 3 i dagens Oslo. Men han var i det minste langt mer opplyst enn sin samtidige Luther – som hadde et totalitært syn på religion og som i 1543 krevde at jødenes «skoler og synagoger bør derfor brennes». Wergelands gradvise økende toleranse utover på 1830- og 1840-tallet kan slik også leses i lyset fra hans økende kunnskap om jødenes stilling i muslimske land og fra en dypere lesning av Holmboes Tyrkisk katekisme.

Deisme, Avicenna og islam

La oss til slutt se bort fra dagens lutherske aktivister, de som prøver å gjøre Wergeland til kristen eller til «sin egen». Et annet spørsmål jeg har fått, er hvordan det kan ha seg at Wergeland i mai 1845 skriver at han dør som både «Deist og Allahs oppriktige dyrker» samt «som deist og som en Allahs bekjenner»: 

Står ikke den opplysningsorienterte deismen, der man setter fornuften først i sin gudstro, i kontrast til islam?

Nei, ikke tradisjonelt, viser ny forskning. Snarere kan man forstå deismens som oppstått i nettopp islam og i muslimske land. I Scepticism in Classical Islam: Moments of Confusion (2013) påpeker Georgetown-professor Paul L. Heck for eksempel følgende om den sentrale persiske filosofen Avicenna (Ibn Sina, 980–1037): 

«Avicenna var ingen ateist. Islam gjennomsyrer hans filosofi. Men hans tenkning er kvasi-deistisk. Han forklarer religionen, inkludert profetiene, med fornuftens rasjonalitet …» 

Eller som professor Sayed Hassan Hussaini ved Catholic University of America and George Washington University konkluderer i fagartikkelen «Islamic Philosophy between Theism and Deism» (2016): «all islamsk filosofering skjer innenfor en veldig sofistikert deistisk tilnærming» («… all Islamic philosophizing happens within a very sophisticated deist approach»).

Deismen, Tufail og Europa

Spesielt når man ser på de mange ulike sufimuslimske retningene, blir en deistisk tilnærming til islam naturlig. Holmboe og Wergeland levde tross alt på en tid hvor man ikke kjente til moderne, fanatiske fortolkninger av politisert islam – som i Saudi-Arabia fra statens opprettelse i 1932 eller i Iran etter Khomeinis maktovertagelse i 1979. 

Wergeland tenkte og åndet snarere i en tid hvor mange ennå forbandt deismen med muslimske land og tenkere – og der det var åpenbart for alle opplyste at de var mer religiøs toleranse og åpenhet i ottomanske og muslimske land enn i protestantiske. 

I professor Mark Sedgwicks bok Western Sufism: From the Abbasids to the New Age (Oxford University Press, 2017) fremheves den sentrale posisjonen til Ibn Tufail (Abubacer, 1105–85), fra Granada-regionen i dagens Spania. Tufail var inspirert av Avicenna og sufismen, og i Tufails allegoriske roman Den selvlærte filosof (Hayy Ibn Yaqzan) kommer det frem hvordan Hayy, som vokser opp alene på en øy i Indiahavet, lærer seg siviliserte tanker og (muslimske) verdier kun gjennom egen fornuft. 

Allerede i 1349 ble Tufails roman oversatt fra arabisk til hebraisk av jødiske Moses Norboni i Barcelona. Den ble en bestselger, og før sin død i 1494 oversatte Firenze-humanisten Pico della Mirandola boken til latin. I England kom en latinsk oversettelse først i 1671, og i Nederland fikk filosofen Spinoza, som var påvirket av muslimske tenkere som Avicenna og Al-Farabi, en bekjent til å oversette Den selvlærte filosof året etter. Tufails bok ble oversatt til engelsk i 1686. 

På denne tiden oppfattet og leste «de fleste den som deistisk», påpeker Sedgwick. Den arabiske romanen fikk en enorm utbredelse og popularitet rett før deismen påvirket Europa med full kraft utover på 1700-tallet. Tufails «sufi-deistiske» roman inspirerte også blant andre Daniel Defoe og hans Robinson Crusoe (1719).

Det bør slik ikke overraske at Wergeland 17. mai 1845, på dødsleiet, skrev til sin far:

«Mine begreper om Guds storhet og egen litenhet oppfyller meg med stor trøst. Jeg dør som deist, som Allahs oppriktige dyrker.»

For 175 år siden levde og døde Henrik Wergeland som opplyst. Dessverre kan vi ikke kalle de siste års smålige Wergeland-debatt i Norge for noe slikt.

* Dag Herbjørnsrud er Utrop-spaltist og grunnlegger av Senter for global og komparativ idehistorie (SGOKI): www.sgoki.org. Herbjørnsrud har skrevet mer om Wergeland, jødedom og islam i bøkene Norge – et lite stykke verdenshistorie (2005) og Globalkunnskap. Renessanse for en ny opplysningstid (2016). Siste bok: Gå inn i din tid: Thomas Hylland Eriksen i samtale med Dag Herbjørnsrud (Res Publica, 2019 – pocket 2020). Epost: [email protected]