Debatten rundt virkemidlene i kampen mot rasisme er mer splittende enn andre debatter. Det gir partistrategene en helt særegen form for hodepine.
Foto: Pixabay
Debatten om antirasismens virkemidler splitter velgerne der det gjør mest vondt for partiene. Det vanskeliggjør de viktige kompromissene i politikken, skriver Aslak Bonde.
15Shares

Politikere forsøker vanligvis å lage tydelige fronter og store skiller, men det gjelder ikke i rasismedebatten. Der frykter de tydeligheten og polariseringen.

Strategene misliker temaer som fører til splittende polarisering blant velgerne

Da rasisme-debatten kom med ny kraft og mange nye aktører til Norge i juni, sto de etablerte politikerne i de store partiene bak i rekkene. De sa og gjorde mye korrekt, men det var få av dem som klatret opp på barrikadene. Da tidligere justisminister Per-Willy Amundsen fra Frp fastslo at det ikke finnes rasisme her i landet, ble han imøtegått av folk fra alle de andre partiene, men det var ytterst få som gikk i direkte debatt mot ham. En årsak var at de ikke vil gi ham oppmerksomhet, men enda viktigere var det at strategene i mange partier misliker identitetspolitikk.

Eller for å si det mye mer nøyaktig: Partistrategene misliker de politikksakene som fører til sterk polarisering i spørsmål som splitter eller demobiliserer velgerne deres. Tidligere gjaldt det i stor grad kjønnskampen, nå er det spesielt kampene mot rasisme og like rettigheter for alle uavhengig av seksuell legning som defineres som identitetspolitiske spørsmål der det gjelder å ha lav profil.

Stillhet fra SV rundt virkemidler i rasismekampen

Hvis man for eksempel ser på SV, er det all grunn til å tro at de aller fleste tillitsvalgte er enige med de antirasistiske aktivistene i at det er strukturer i samfunnet som virker rasistisk – i den forstand at folk med fremmedartede navn og/eller mørkere hudfarge blir diskriminert. Det er heller ingen grunn til å tro at SV-ere flest synes at kampen mot rasisme er noe mindre viktig enn andre likestillingskamper.

Likevel lager ikke SV slagord eller egne programmer mot rasisme. Lederne i partiet uttaler seg heller ikke slik at de blir hentet inn til debatter mot Amundsen eller andre Frp-ere som frir til den lille velgergruppen som mener at det er majoritetsbefolkningen som blir utsatt for rasisme. SVs strateger vil bli assosiert med kamp mot ulikhet og klimaendringer, og da er det om å gjøre å holde fast i de to hovedsakene og å ikke forstyrre bildet av partiet med å legge spesielt stor vekt på andre saker.

I tillegg vet SV-ledelsen utmerket godt at man kan være antirasist på mange ulike måter. Selv om hovedanalysen ikke splitter tilhengerne deres, kan diskusjonen om virkemidler være sterkt splittende. Hvor langt skal man gå i diskusjonene om scenenekt, krenkelser, kvoteringer, statue-rivinger, og navnepolitikk – bare for å nevne noe. I slike diskusjoner blir spørsmålet veldig fort om man skal være liberal eller ikke, og det er en problemstilling som alltid har splittet den politiske venstresiden.

Finnes ingen mellomposisjoner

SV ble brukt som et eksempel fordi det er tydelig, men alle partier utenom deler av Frp og Rødt har den samme analysen: Rasismedebatten polariserer på en gal måte.

Rasismedebatten polariserer på en gal måte

Polarisering er nemlig ikke noe galt i seg selv. Se for eksempel på Sp-leder Trygve Slagsvold Vedums omtale av elitistene i byen. Hans strategi er overtydelig. Den dreier seg om å polarisere, om å sette vanlige folk i distriktene opp mot den livsfjerne byråkrati- og økonomieliten i byene. Blir han spurt, svarer han at han ikke har noe i mot vanlige folk som bor i Oslo, men det er bare om han blir spurt. Når han i så stor grad fremstiller distriktsbeboerne som en egen gruppe med egne verdier, er han ikke langt fra å være en klassisk identitetspolitiker. 

Slik kan vi fortsette med en samlet venstreside som forsøker å polarisere forskjellsdebatten så sterkt at det å være «riking» er en slags ny identitet. For ikke å snakke om de som driver privat virksomhet innenfor offentlig sektor. Selv de fleste Arbeiderpartifolk snakker nå om «velferdsprofitører» som en enhetlig gruppe med klare og negative kjennetegn.

I deler av Høyre tegnes det tydelige og høyst unyanserte bilder av de skapende arbeiderne i privat sektor og av de som bruker opp pengene i offentlig sektor. Etter at Kristelig Folkeparti gjorde sitt veivalg er partiet blitt mye tydeligere i det de definerer som den store verdikampen: Kampen mot sorteringssamfunnet. Motstanderne er alle de som er for en liberal bioteknologilov og fri abort. Det finnes ingen mellomposisjoner.

Tøff retorikk og vage virkemidler – ikke så dumt

Kanskje er det nettopp denne visitten til Kristelig Folkeparti som best kaster lys over partienes manglende vilje til å fronte kampen mot rasisme. De er redd for at det også på det området vil være for få mellomposisjoner. Selve saken er så viktig at det ikke bare kan bli snakk om et «enten eller», men at det like godt kan bli slik at «om du ikke er med oss, så er du mot oss».

I diskusjonene om rikinger og velferdsprofitører ender man som oftest med å diskutere skattenivå, avgifter, trygder og offentlig anbudspolitikk. Da er det mulig å være tøff og uforsonlig i retorikken, men relativt svak og utydelig i virkemidlene.

Dette er av spesielt stor verdi i vårt politiske system der alle partier både må og vil samarbeide med hverandre. Ikke bare har vi et flerpartisystem med ganske små styringspartier, vi har også en kultur for samarbeid på tvers av alle skillelinjer. Det forutsetter kompromisser om alle typer saker, også de som er aller viktigst for partiene.

Det er rett og slett enkelt å forstå at de fleste partier holder litt avstand til de antirasistiske aktivistene.