1-årsmarkering: 10. august var det ett år siden Johanne Zhangjia Ihle-Hansen (2002-2019) ble drept. På ettårsdagen fikk Muhammad Rafiq Medaljen for edel dåd, i gull. Nye målinger viser at hvite velgere i USA støtter Trump. Hvit identitetspolitikk vinner frem. Foto: Privat/Regjeringen/Wikicommons
Dag Herbjørnsrud
Latest posts by Dag Herbjørnsrud (see all)

Det var historisk da Demokratenes presidentkandidat Joe Biden (77) onsdag 12. august gikk ut på scenen i Delaware sammen med sin utvalgte visepresidentkandidat: California-senator og jurist Kamala Harris (55). 

Harris blir med dette den første melaninrike kvinnen til å stille i et presidentvalg for et av de to store nordamerikanske partiene. Hun er datter av to forskere som innvandret til USA: Moren forsket på brystkreft og har tamilsk bakgrunn fra Sør-India. Faren er Stanford-professor i økonomi og er afrikansk-ættet fra Jamaica. Begge foreldrene var engasjert i borgerrettighetskampen på 1960-tallet. Og i sin tale onsdag koblet Harris sammen foreldrenes kamp for rettferdighet med den vi har sett siden George Floyd og Breonna Taylor ble drept av hvite politimenn våren 2020: økt likeverd for alle.

For Black Lives Matter (BLM) – fargedes liv betyr noe. Faktisk mye. De siste ukene har vi sett BLM-støtte for eksempel fra øverste hold i fotballindustrien, der spillere, også i Europa, nå med selvfølge går ned på kne i protest mot rasismen mot fargede. Samtidig viser det seg at hele 54 prosent av amerikanerne ser positivt på Black Lives Matter-bevegelsen, en økning på atten prosentpoeng på drøyt tre år. Til sammenligning: Da Martin Luther Kings Jr. ledet borgerrettighetsmarsjen til Washington DC i august 1963, var kun 23 prosent i USA positive.

Hvite velgere stemmer Trump

Men samtidig kan vi også legge merke til at kun 34 prosent av hvite amerikanere i en måling, The Hill i begynnelsen av august, sa at de vil stemme på Biden. Mens hele 50 prosent av hvite i USA opplyste at de støtter Trump. Og i Midtvesten – med viktige vippestater – ledet den sittende presidenten med 42 mot 39 prosent. En måling fra CNN 17. august viser at Trumps popularitet nå øker, og at hvite velgere tydelig støtter Republikanerne Trump/Pence (53 prosent) over Demokratene Biden/Harris (43 prosent).

En gallup fra 9.-12. august viser at hele 47 prosent av hvite kvinner i USA foretrekker Trump, mens kun 44 prosent av dem vil stemme på Biden (Fox News Poll). Altså omtrent det samme som i 2016, da hvite kvinner valgte Trump fremfor Hillary Clinton. Det blir slik utfordrende for Biden og Harris frem til valgdagen 3. november, spesielt sett opp mot valgmannsstemmer, falske nyheter om Harris og forsøkene på å undertrykke minoritetsvelgere.

Ikke desto mindre var det en historisk tale Biden kom med siste uke: For han understreket at på den dagen, 12. august, var det nøyaktig tre år siden en høyreekstremist kjørte inn i en folkemengde i Charlottesville, Virginia, og drepte Heather Heyer (32). Hun hadde møtt opp for å protestere mot den nynazistiske og høyreekstreme samlingen «Unite the Right», der det ble marsjert med både fakler og hakekorsflagg. 

Biden sa at det var denne samlingen av nynazister, Hitler-sympatisører og jødehatere – i tillegg til Trumps uttalelse om at det også hos dem var «noen veldig fine folk» – som gjorde at han ville ta opp kampen for presidentvervet i 2020. 

Terror i Norge 10. august

Sist uke var det også i Norge minnesmarkering for at en høyreekstremist drepte en ung kvinne. Mandag 10. august var det nemlig ett år siden Johanne Zhangjia Ihle-Hansen (2002–2019) ble skutt og drept i sin egen seng, på Eiksmarka i Bærum. 17 år gamle Johanne Zhangjia var adoptert fra Kina. Hennes hudfarge gjorde henne til et mål for brorens hvit makt-ideologi. Etter å ha skutt og drept 17-åringen i hennes egen seng, kjørte den høyreekstreme terroristen til Al-Noor-moskeen på Skui, Bærum. Der skjøt han seg inn gjennom en glassdør, for målet var å drepe så mange muslimer som mulig. Den norske terroristen var inspirert av Christchurch-terroristen fem måneder tidligere – da 51 muslimer ble skutt og drept. Denne terroren i New Zealand ble utført av en australsk mann, som igjen var inspirert av Oslo vest-terroristen som drepte 77 mennesker 22. juli 2011.

Muhammad Rafiq (t.v.) og Mohammad Iqbal mottok Medaljen for edel dåd i henholdsvis gull og sølv 10. august 2020. Til stede i Børum Rådhus var også Bærum-ordføreren, fylkesmannen og handels- og næringsministeren. Foto: Nærings- og fiskeridepartementet, regjeringen.no

Heldigvis ble Bærum-terroristen stanset i Bærum-moskeen. Dette kan vi takke Muhammad Rafiq (65) og Mohammad Iqbal (75) for, siden de overmannet terroristen på dramatisk vis. På ettårsdagen 10. august ble de tildelt Medaljen for edel dåd, i henholdsvis gull og sølv. Kong Oscar II innstiftet denne medaljen i 1885, og etter 1937 har kun én annen heltedåd gjort at noen har fått medaljen i gull, noe som skjedde etter redningsaksjonene ved Utøya for ni år siden – da fem ble tildelt den fornemste valøren. Det er altså en svært sjelden utmerkelse Rafiq fikk mandag med sin Medalje for edel dåd i gull. 

Likevel er det til nå ingen av de større avisene som har omtalt overrekkelsen i Bærum Rådhus. I beste fall har deres nettsider publisert en kort NTB-tekst, men bortsett fra en NRK-artikkel, god dekning fra TV 2s Kadafi Zaman og en Dagsavisen-rapportering – har dekningen ikke vært noe mer enn hva Aftonbladet i Sverige og internasjonal presse har publisert. Riktignok var det forhåndsomtale av ettårsmarkeringen 10.08. hos de mindre avisene Vårt Land, Klassekampen og Utrop. Men generelt synes norsk presse å ha glemt eller nedprioritert årsdagen for det første moskéangrepet med skytevåpen på norsk jord (i 1985 ble Frognermoskeen bombet). Den beste, og vel eneste, analysen fra mediekommentatorer ved ettårsmarkeringen for terroren, blir slik den gode kommentaren fra Budstikkas politiske redaktør, Dag Otter Johansen.

Drapet på utenlandsadopterte Johanne Zhangjia og terroren mot norske muslimer synes slik ikke å bli en del av Norges felles narrativ. 10. august-terroren er slik blitt mer en “lokal fortelling” for spesielt interesserte, i kontrast til 22. juli-terroren. Terroren mot muslimer og utenlandsadopterte synes ubevisst å bli gjort til et angrep på «de andre». Ikke på “oss alle”. Ikke på “folk flest”. Ikke på «det store vi». 

Lite oppmøte ved Stortinget

Noe av forklaringen på begrenset mediedekning av utdelingen av Medaljen for edel dåd, kan være at Regjeringen valgte å legge utdelingen til Bærum Rådhus – som er et stykke unna hovedstadens avis- og medieredaksjoner. Og mens kong Harald og statsministeren var til stede under den høytidelige utdelingen til redningsheltene fra Utøya i Oslo Rådhus i 2012, var næringsministeren den mest prominente embetspersonen da prisen til Rafiq og Iqbal ble delt ut 10. august. Vedtaket ble da heller ikke fattet i statsråd før 23. juni i år – etter at Sjøfartsdirektoratet hadde mottatt nominasjon og kommet med sin innstilling under noen hastige junidager. «Alle» syntes også før sommeren å ha glemt de to heltene fra moskeen, som heller ikke ble nevnt i kong Haralds eller Erna Solbergs nyttårstaler. 

Arrangementsinfo om demo foran Stortinget 10. august 2020, på ettårsdagen. Foto: Facebook, skjermdump

Mangelen på forhåndsomtale i større aviser som Aftenposten, Dagbladet og VG gjorde sitt til at det var få som møtte opp på minnearrangementet foran Stortinget på ettårsdagen for terroren. Bak arrangementet «Antirasistisk markering i Johanne Zhangjias minne» 10. august sto Utenlandsadoptertes politiske utvalg (UAPU). Mottoet var «Lillesøster – en usynlig minoritet?». Men bortsett fra Utrop, var det ingen norske medier som omtalte arrangementet. 

Medienes narrative nedprioritering i 2020 blir slik et symptom på det siste årets offentlige diskusjoner. Moskéterroren og det høyreekstreme drapet på Johanne Zhangjia medførte heller ikke i 2019 noen offentlige debatt om hvordan vi skal bekjempe rasismen overfor muslimer og adopterte med mørk hudfarge. Isteden fulgte norske medier igjen Document- og Resett-narrativet: Etter at førstnevnte nettsted skapte en sak 22. august i fjor om at en muslimsk kvinne hilste med hånden til hjertet da hun møtte kronprins Haakon inne i bønnerommet, produserte norske aviser over 150 artikler med en slik problemstilling i august og september (Kilde: Mediearkivet.no). 

Avsporende «hva med»-debatter

Det enorme håndhilsningskjøret gjorde at det ikke ble mulig med en allmenn debatt om tiltak mot rasisme og dødelig høyreekstremisme. Dette ligner hva som skjedde etter terroren i 2011: Da gikk store deler av diskusjonen mest på terroristens barndom og tilregnelighet – ikke på faren for at terroristens manifest og PR-kampanje skulle påvirke eller skape nye terroraksjoner.

Sommeren 2020 har vi sett den samme avsporende «hva med»-/«whataboutism»-debatten. Nå kommer den i kjølvannet av den vellykkede Black Lives Matter-demonstrasjonen foran Stortinget 5. juli. Istedenfor å prioritere dette temaet, har for eksempel Aftenposten kjørt en egen kampanje på «identitetspolitikk» – med spalte opp og spalte ned. Tilfeldigvis er dette i samsvar med avsporingsstrategien til høyreradikale og neokonservative amerikanske ideologer: Ved å finne opp et eller annet problem i en uttalelse fra minoriteter som diskrimineres, kan man fjerne fokus fra omfattende systemsvikt og få debatten til å handle om de undertryktes ordvalg isteden.

Det enorme håndhilsningskjøret gjorde at det ikke ble mulig med en allmenn debatt om tiltak mot rasisme og dødelig høyreekstremisme

Men hva er så denne “identitetspolitikken”? Reell identitetspolitikk er for eksempel når en politiker, før koronaen, skriver på Facebook: «Her [i Norge] spiser vi svin, drikker alkohol og viser ansiktet vårt.»

Mens det å kjempe for menneskerettigheter, er først og fremst dét. For Gandhi, Mandela og Martin Luther King Jr. drev ikke identitetspolitikk, men borgerrettighetskamp.

I juli skrev Torkel Brekke, professor i kulturelt mangfold og tilknyttet den høyreorienterte tenketanken Civita, at et antirasistisk opprop fra over 350 ansatte på Princeton University var et eksempel på en «totalitær strømning». Han satte det i sammenheng med identitetspolitikk: «Brevet kunne passet i en dystopisk roman om et samfunn i fritt fall…» 

Men som Mohamed Abdi påpekte i sin faktakorrigerende artikkel i Morgenbladet, er forslagene snarere et direkte svar på Princeton-president Christopher L. Eisgrubers åpne brev til Princeton-fellesskapet 22. juni. Eisgruber etterspør der flere «antirasistiske initiativer»: «We must reflect on our place in the world and challenge ourselves to identify additional steps we can take to fight racism.»

Tiltak mot rasisme i USA og UK

En oversikt fra Business Insider viser da også at alle USAs fremste universiteter nå har iverksatt tiltak mot den pandemiske rasismen: Harvard, Columbia og MIT gjør 19. juni («Juneteenth»), dagen for slaveriets opphevelse, til helligdag. Andre starter med kursing mot diskriminering og for økt bevisstgjøring om fordommene mot fargede. I Storbritannia har selv Oxford University College vedtatt at de ønsker å fjerne statuen av Cecil Rhodes, denne mannen som koloniserte det sørlige Afrika, men selv aldri tok noe høyere utdanning.

«We must reflect on our place in the world and challenge ourselves to identify additional steps we can take to fight racism» (Princeton-president Christopher Eisgruber)

Igjen blir Norge en kontrast: Her er det kun Høgskolen i Innlandet (HINN) som har en markering mot rasisme ved studiestart høsten 2020. Dette skjer etter BLM-demonstrasjonene og etter at den somaliskættede familien Bulhan før sommeren måtte flytte fra Elverum. De måtte flytte, eventuelt “flykte”, som en følge av år med nazihilsener, hvit makt-retorikk og fysiske angrep.

Ingen av de andre norske studiestedene har tenkt tanken på å gjøre som HINN eller de ledende universitetene i USA og UK: Ledelsen ved Universitetet i Oslo svarte mest avvisende av alle da Khrono nylig spurte utdanningsinstitusjonene om de skal ha noen markeringer mot rasisme høsten 2020: «UiO-rektor Svein Stølen skriver i en tekstmelding at han ikke har noen kommentar til saken.»

Et slik nedlatende svar er ekstra paradoksalt med tanke på at Universitetet i Oslo er blitt beryktet etter at Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) i 2017 fastslo at driftsleder Nyojah Rogers Ali Adam er blitt utsatt for rasisme på UiO. Han ble kalt “jævla apekatt” på jobb på UiO. Flere andre fargede ved Eiendomsavdelingen har fortalt om lignende opplevelser.

Dagbladet belærer Kunsthøgskolen

En ny omdreining i den norske offentlighetens mer eller mindre misvisende dekning av de antirasistiske studentprotestene kom for et par helger siden, i Dagbladet. Dette skal være en liberal avis, i partiet Venstres ånd. Men tittelen på lederen til Dagbladet 7. august var «Knefall på KhiO» (papir) og «Ikke gi etter for studentene» (nett). Avisen uttrykte med dette bekymring over at 137 studenter på Kunsthøgskolen i Oslo (KhiO) undertegnet et opprop for å få antirasistiske tiltak og et mer balansert akademisk tilbud. Altså omtrent slik Princeton og USAs fremste universiteter nå også drøfter. Rektor Måns Anders Wrange uttalte da også at brevet inneholder «konstruktive ideer og forslag, hvorav de fleste (…) er fullt gjennomførbare». 

Men dette liker ikke Dagbladets lederavdeling: «Det er også verd å minne Wrange om det ikke er uvanlig at en gruppe ildsjeler forveksler seg selv med folket.»

Ironisk nok viser lederteksten så til et innlegg fra fem (5) studenter som var uenige i det antirasistiske oppropet, der disse ildsjelene forveksles med den folkelige fornuft. Dagbladets leder avsluttes nærmest med en “trussel”, ikke ulikt den Prosa-redaktør Merete Røsvik er blitt utsatt fra ymse hold etter at hun refuserte en anmeldelse av en Halvor Fosli-bok: «Det er uvisst om Wrange er genuint enig med studentene bak oppropet eller om han er uvillig til å utfordre dem. Hva enn svaret er, må han konfronteres med det.»

Dagbladets leder 7. august 2020. Ill.: Skjermdump

Paradoksalt nok minner Dagbladet-retorikken om hva vi har også sett fra russiske nett-troll, som provoserer frem identitære bevegelser i USA, og Ungarns statsminister Victor Orban – som nå har forbudt kjønnsstudier i landet. Advarslene går alltid på at det er kritiske og likestilte studenter som er problemet, ikke maktinstitusjonene og deres eventuelt kolonialistiske og reaksjonære pensumlister.

Liberal alarmisme

Dagen etter, 8. august, fulgte Dagbladets kommentator John Olav Egeland opp med lignende retorikk. Egeland er en strålende skribent, en av norsk presses fremste de siste siste tiårene. Men i fjor syntes han å støtte de som nå vil fjerne paragrafen mot hatprat, også kjent som rasismeparagrafen (185). Og nå skriver Egeland: “Demokratiet har ingen mangel på fiender, verken ytre eller indre. Blant disse er identitetspolitikken i dag blant de farligste.” 

Ifølge Dagbladet-kommentatoren er faren er stor. Tydeligvis også for Norge: Identitetspolitikken fra venstre «griper inn i ytringsfriheten, kulturelle markeringer og akademisk frihet og metoder».

Mens Trump sa at det var «veldig gode folk på begge sider», skriver Egeland på sin side at det er veldig farlige folk på «begge sider». Altså både «på ytre høyre» og på «venstresiden». Egeland setter faktisk også radikale studenter inn i en kontekst der han først har nevnt diktaturenes inntog med Hitler, Mussolini og Putin. I Egelands fremstilling er motsatsen til radikale studenter på høyresiden kun de som har “forakt for demokratiske institusjoner og prosesser”, underforstått nynazister. Men en slik fremstilling er både dypt uriktig og problematisk.

«Det er ikke lenger tid til å vente på alarmen,» lyder første setning i Egelands ingress. Intet mindre. Så siteres noen generaliserende og urimelige påstander fra Alex Iversen, som vel å merke gjaldt USA i fjor. Det som ikke nevnes, er at Iversen er høyreideologen som i fjor var med på å arrangere et ukritisk intervju med den illiberale Trump-medhjelperen Steve Bannon under Mediedagene i Bergen.

Egeland påstår at likheten mellom dagens antirasisme («identitetspolitikk») og tidligere tiders kamp mot urettferdighet er falsk: «Likheten er et bedrag.» Fordi: «Troen på universelle rettigheter og menneskelige egenskaper er forlatt.»

Dette er feilaktige og grunnløse anklager, spesielt i norsk sammenheng. Vi trenger ikke se flere spøkelser ved høylys dag. En liberal alarmisme basert på anekdoter passer ikke overens med tradisjonen til den frisinnede avisen Dagbladet, der Venstre-mannen Hagbard Berner var første redaktør fra 1869. Berner kjempet for kvinners rett til universitetsutdanning – ikke så ulikt det minoritetskvinner kjemper for på KhiO nå.

Vi bør her ikke henfalle til tilsvarende dystopier som Brekke og Egeland, men det er ikke et sunnhetstegn for norsk samfunnsdebatt hvis den urbanliberale prateklassens retorikk og fiendebilder blir til forveksling lik de reaksjonæres. Vi trenger flere liberale og frisinnede perspektiver, ikke økt flokkmentalitet.

Begrepet «identitetspolitikk» fra 1977

Audre Lorde: “Kvinner er mektige og farlige”

Og for ordens skyld: Identitetspolitikk er ikke noe nytt. Begrepet er over førti år gammelt og stammer fra den afrikansk-amerikanske, feministiske og lesbiske organisasjonen Combahee River Collective (CRC). De tok sitt navn etter slaveribekjemperen Harriet Tubmans vellykkede operasjon med frigjøring av over 700 slaver i 1863. Selv var CRC aktive fra 1974 til 1980, og blant medlemmene var Audre Lorde, Barbara Smith og Demita Frazier. En felles plattform for dem var antirasisme og antisexisme. Bakgrunnen for CRC-organisasjonen var den konsekvente utestengingen av svarte kvinner også fra hvite feministgrupper, som ikke tok et oppgjør med egen rasisme. 

Manifest: I april 1977 ble “The Combahee River Collective Statement” publisert. Her en bokutgave med forord av den sentrale Barbara Smith.

I april 1977 skrev de svarte feministene sitt radikale manifest, «Combahee River Collective Statement». Der ble «identitetspolitikk» lansert som begrep. Manifestet påpeker at identitetspolitikk er en terminologi som er grunnlagt i undertrykkelsen av afrikansk-amerikanske kvinner This focusing upon our own oppression is embodied in the concept of identity politics. We believe that the most profound and potentially most radical politics come directly out of our own identity, as opposed to working to end somebody else’s oppression»).

Formuleringen om at den mest radikale politikken “kommer direkte fra vår egen identitet” kan misforstås. Utgangspunktet er nemlig at de afrikansk-amerikanske kvinnene erkjenner at de er på bunnen av alle makthierarkier. Og at de derfor trenger å bruke denne posisjonen i sin frigjøringskamp, siden ingen andre – ei heller svarte menn – vil gjøre det for dem. (“We might use our position at the bottom, however, to make a clear leap into revolutionary action. If Black women were free, it would mean that everyone else would have to be free since our freedom would necessitate the destruction of all the systems of oppression.”)

Her kan vi se formuleringen om at “hvis svarte kvinner var fri, ville det bety at alle andre ville bli nødt til å bli fri”. Slik går det en direkte linje fra 1977-uttalelsen og til BLM-demonstrasjonene i 2020, da et av slagordene var “ingen er fri før alle er fri“.

«Hvit identitetspolitikk» på 2010-tallet

Det som ikke kommer frem i Dagbladets såkalte liberale retorikk, er at identitetspolitikken på 2010-tallet snarere har vist seg og økt mest hos hvite i både USA og Europa. Valgforskning har vist at en slik hvit identitetspolitikk var avgjørende for Trumps nominasjon og delvis også hans seier i 2016, samt Brexit-valget samme år. Og en lignende retorikk til forsvar for “de hvite menn” ser vi også i Skandinavia. Men nå er kampen snudd på hodet:

Mens de afrikansk-amerikanske kvinnene i Combahee River Collective tok utgangspunkt i sin egen posisjon nederst på rangstigen, både som kvinner og som svarte, for å løfte alle – er det nå den mest mektige gruppen som misbruker begrepet for å trekke stigen opp etter seg selv og nekte andre samme (hvite) privilegier som dem selv.   

Mye av denne hvite identitetssøken – koblet med utbredt krenkelse og sårhet – er knyttet nettopp til «den hvite frykten»: en kombinasjon av en usikkerhet knyttet til utviklingen i det 21. århundre når det gjelder både demografi, økonomi og kulturell definisjonsmakt. Opptil 40 prosent av hvite amerikanere føler slik at likestilling for fargede, altså at svarte får økende makt, er en «trussel» for dem selv. Utviklingen er analysert i Duke University-amanuensis Ashley Jardinas bok White Identity Politics (Cambridge University Press, 2019).

Nyere forskning viser da også at rasisme er noe som spesielt hvite menn tjener på. Det er slik ikke overraskende at eksempelvis Facebook-aktivisten Kjetil Rolness og hans følgesvenner er manisk opptatt av å avspore alle maktkritiske studier ved isteden å peke på minoriteters påståtte «identitetspolitikk». Samtidig som egen identitetsretorikk og det evige forsvar for «hvite menn» er et ikke-tema. Den konstante benektelsen av den strukturelle rasismen er ironisk nok nettopp et symptom på den.

De siste måneders borgerrettighetsprotester i kjølvannet av Floyd-drapet – med bred støtte også fra hvite – kan slik best forstås som en reaksjon på hvit identitetspolitikk. 

Dag Herbjørnsrud er grunnlegger av Senter for global og komparativ idéhistorie (SGOKI): www.sgoki.org. Nyeste bok: Gå inn i din tid. Thomas Hylland Eriksen i samtale med Dag Herbjørnsrud (Res Publica, pocketutgave juni 2020).

åre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.