– Fenomener som handler om undertrykking og diskriminering er tett knyttet til egne opplevelser, skriver sosialantropolog og breddefotballspiller Philip Rynning Coker (nummer to fra venstre).
Foto: Privat
Lite mangfold i redaksjoner og ledergrupper gjør at mennesker som ikke rammes av rasismen er de som legger premissene for debatten om den, skriver Philip Rynning Coker.
141Shares

25. august, drøye to måneder etter Black Lives Matter- demonstrasjonen utenfor stortinget, føles det som om vi er tilbake til normalen. En normal der man, slik det ser ut for meg, heller skriver nettartikler om koronaturisme og bompenger, en normal som forteller meg en vesentlig ting: det er ikke de som rammes av rasismen som legger premissene for debatten.

Et sårt og personlig tema

Min egen Facebook-feed preges nå av alt annen enn fortellingene om opplevelser av rasisme eller svarte profilbilder i solidaritetens navn. Det var et par måneder som for meg var helt surrealistiske på grunn av den norske majoritets fokus på rasisme og strukturell diskriminering. Både sosiale medier og tv-kanaler la ingen demper på engasjementet som boblet i befolkningen. Og dette var både godt og vondt på samme tid. 

Godt fordi det var så tydelig at dette er en tematikk som også engasjerer de som ikke rammes av det, og også godt fordi mange av oss som ikke er hvite fikk spalteplass for å dele egne historier. Jeg fikk altså en følelse av vi ikke stod alene, men skulder til skulder mot en styggedom vi alle ønsker å få bukt med.

Men det var også svært vondt på grunn mengden av fokus på et sårt og personlig tema. Det ble kanskje enda tydeligere at rasisme og diskriminering også blir en del av hvem man er, man internaliserer samfunnet for å overleve. Så det å lese, og se bilder av mennesker som behandles dårlig på grunn av utseende eller bakgrunn skaper også mange vonde følelser. Vonde følelser som minner om hvor urettferdig samfunnet kan være, følelser som minner om hvor du selv er plassert i samfunnet du lever i.

De som ikke rammes av rasisme legger premissene for debatten om den

Jeg sitter igjen med et bilde av at de aller fleste mennesker i Norge, på jorden til og med, ønsker at alle skal ha like muligheter uavhengig av hudfarge, bakgrunn eller økonomi. Og jeg er rimelig trygg på at de aller fleste også reagerer om de er vitne til rasisme eller diskriminering. Jeg sitter også igjen med et bilde av at media, for eksempel i Norge, er en utrolig viktig aktør hva det å sette temaer på dagsorden angår. At media har relativt mye makt trenger ikke være utelukkende negativt, ikke i denne konteksten heller. 

Det som handler om undertrykking og diskriminering er tett knyttet til egne opplevelser

Men det som bekymrer meg og gir meg en følelse av avmakt er når jeg ser hvem som jobber som journalister, medierådgivere, ledere og mellomledere i de store mediehusene i Norge. De aller fleste har majoritetsbakgrunn, med andre ord er de hvite. Og nå, to måneder senere, ser vi igjen en svært mangelfullt dekning av tematikken, både i saker, men også vinkling. Problemet med lite mangfold i den norske mediebransjen er at mennesker som ikke rammes av fenomenet er de som legger premissene. Det er de som skriver sakene, de som befester temaets ramme. Dette er igjen problematisk fordi fenomener som handler om undertrykking og diskriminering er tett knyttet til egne opplevelser, og ikke minst knyttet til det vi ser på som menneskegrupper. 

Ta høyde for perspektivene til dem rasismen berører

Forskeren Jon Rogstad skrev for en del år siden en artikkel med tittelen «Diskriminering, kan en hvit mann fra middelklassen forstå det?». Tittelen illustrerer poenget mitt, teoretisk og faglig kan en hvit man vite like mye om rasisme som alle andre, men fenomenet handler også om opplevelser og følelser, derfor er det også viktig å se på hvem som er med å legge rammene for debatten. Perspektivene mennesker med funksjonsnedsettelser har omkring universell utforming er helt vesentlig for at bygg og infrastruktur ikke skal være til hinder for disse menneskene, samme logikk bør gjelde når vi tenker på rasisme og diskriminering. 

Vi trenger fortsatt kampanjer og demonstrasjoner, men like viktig er fokuset på den strukturelle biten: Hvem ansetter vi og hvilken verdi har mangfoldig sammensatte redaksjoner og ledergrupper for vår forståelse av rasisme? Det er på tide å løfte blikket.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.