Å opprettholde kontakten med opprinnelseslandet er lettere nå enn i tidligere tider på grunn av internett, massemedier og relativt billige reiser, skriver Sylo Taraku.
Foto: Pakistan International Airlines, Oslo Airport Gardermoen
Det er ikke noe galt med assimilering, men politikken må ha integreringen som mål, skriver Sylo Taraku.
170Shares
Sylo Taraku

For en del år siden hjalp jeg en forfulgt enslig mor fra Midtøsten med asylsaken sin i Norge. Etter at hun fikk opphold byttet hun navn, konvertere til kristendommen og farget til og med håret sitt blondt. Hun sa til meg at hun definitivt er ferdig med sin muslimske identitet og vil være helt norsk og vestlig. Barna skulle også få norsk oppdragelse. 

Naturlig for ferske innvandrere å ivareta sin identitet

Dette er et eksempel på frivillig assimilering. De som gjør det på denne måten kan ha sine grunner, men hvordan bør vi andre forholde oss til assimilering? Her må vi skille mellom forventninger til innvandrere og hva vi mener bør gjøres politisk. 

Eksempelet med kvinnen fra Midtøsten er langt fra typisk. Det mest typiske i alle kulturer er at folk bevarer sin identitet og tradisjoner og prøver å overføre dem videre til barna sine. Dette gjelder også for folk som emigrerer til nye kulturer. Kanskje i enda større grad dem. Eksilmiljøer blir ofte mer opptatte av å ivareta tradisjonene sine fordi de plutselig befinner seg i en minoritetssituasjon. Slik var det også med nordmenn som utvandret til Amerika. De etablerte sine egne kirker og foreninger, giftet seg med hverandre og var stolte nordmenn. Men etter hvert assimilerte de seg inn i den amerikanske smeltedigelen.

Det skjedde på en naturlig måte, uten at det ble drevet fram av offentlig politikk som hadde som formål å assimilere innvandrere som tok seg til det lovende landet. I USA bruker de ordet assimilering når de snakker om integrering, men uten å mene at man skal forlate sin opprinnelige kultur. 

Kulturmøter skaper bevegelse

I Europa har vi et mer anstrengt forhold til assimileringsbegrepet fordi det minner oss på forsøk på tvangsassimilering av minoriteter tilbake i historien. Men å mene at assimileringen er feil selv når det skjer frivillig er illiberalt. Ingen må forventes å være «lojal» mot religionen eller kulturen de tilfeldigvis er født og oppdratt inn i. Å være imot frivillig assimilering er ikke så forskjellig fra å være for tvungen assimilering siden logikken er den samme: Du ses på som en «avviker» som skal presses inn i en kultur mot din egen vilje. 

Nå som våre samfunn blir stadig mer mangfoldige, blir det enda viktigere at folk har frihet til å bevege seg fra en kultur til en annen eller å blande flere identiteter. Det finnes også eksempler på nordmenn som «assimilerer seg» inn i muslimsk kultur her i Norge. For eksempel norske kvinner som går motsatt vei enn den tidligere nevnte kvinnen fra Midtøsten. Som bytter navn, konverterer til islam og velger å bruke hijab. Kulturmøter skaper slike bevegelser og blandinger. 

Oppslutning om en håndfull grunnleggende verdier

Spørsmålet er om det er rimelig å forvente at innvandrere blir mest mulig norske? Nordmenn flest har heldigvis et ganske nyansert syn på assimilering. 

Holdningsundersøkelser viser at de fleste mener at innvandrere må tilpasse seg i (svært) stor grad, men uten at de samtidig må gi opp sin egen kultur. Bare én av fire svarte bekreftende på denne påstanden i Integreringsbarometeret for 2020: «Innvandrere må fullt og helt gi opp sin kultur og tilpasse seg det norske samfunnets kultur og verdier.» Det er langt mer enighet i spørsmålet om innvandrere bør «dele grunnleggende verdier i det norske samfunnet». Hele 90 prosent er ganske eller helt enig at dette er en viktig indikator for integrasjon. 

Eksilmiljøer blir ofte mer opptatte av å ivareta tradisjonene sine fordi de plutselig befinner seg i en minoritetssituasjon

Jeg er også blant de 90 prosentene. Nå kan man mene at det er vanskelig å definere «grunnleggende verdier» og at verdiene er dynamiske, men poenget her er at vi må ha noe felles i et ellers kulturelt mangfoldig samfunn. Hvis ikke blir det vanskeligere å holde samfunnet sammen. Oppslutningen om noen grunnleggende verdier som ytringsfrihet, religions- og livssynsfrihet, likestilling og rettsstatsprinsippene er ikke det samme som kulturassimilering. Det innebærer likevel en forventning om en viss kulturtilpasning for de som kommer fra mer tradisjonelle og konservative samfunn. 

Verdiassimiliering kontra kulturassimilering

Hovedfokuset i integreringspolitikken er fortsatt å hjelpe innvandrere til å lære norsk og skaffe seg jobb slik at de ikke ender opp som en permanent underklasse. De siste årene har imidlertid kultur og verdier kommet høyere opp på agendaen. Dette reflekteres både i offentlige dokumenter og politiske tiltak, i forskningsrapporter, men også i innleggene om assimilering i Utrop den siste tiden. 

Mitt problem med assimilering som politisk mål er at den signaliserer lite toleranse for kulturelle forskjeller. I motsetning til det mer konkrete og godt innarbeidede integreringsbegrepet, er det mer uklarhet i hva folk legger i assimilering. Det koker ofte ned til oppslutning om noen grunnleggende verdier. Da er det kanskje bedre å presisere at det er snakk om verdiassimilering i stedet for å skape et inntrykk av at man forventer at alle innvandrere skal gi opp sin opprinnelige kultur. 

Med sosial mobilitet og høy tillit er mye gjort

I rapporten «Assimilering på norsk» bruker Fafo assimilering som et analytisk begrep. De viser at det skjer en betydelig sosial mobilitet og en viss kulturell tilpasning blant ungdom med innvandrerbakgrunn. En naturlig assimilering i en kultur pleier å ta flere generasjoner, men er vanskeligere i dag siden minoritetsgruppene kan være ganske transnasjonale. 

Å opprettholde kontakten med opprinnelseslandet er lettere nå enn i tidligere tider på grunn av internett, massemedier og relativt billige reiser. Dessuten kan store og selvbevisste minoritetsmiljøer som bor ganske konsentrert i visse områder, med egne religiøse og etniske institusjoner være ganske immune mot kulturell påvirkning fra storsamfunnet. Ikke minst når de stadig fornyes med ferske innvandrere som starter fra scratch i Norge. Det er for eksempel ikke så mange ekteskap på tvers av religiøs tilhørighet i Norge. Det trenger ikke å være negativt så lenge det viktigste fungerer: At sosial mobilitet skjer og at vi opprettholder den høye tilliten i samfunnet. 

Målet for integreringspolitikken bør ikke være å viske kulturelle forskjeller, men å tilrettelegge for at vi skal klare å leve godt sammen. For at dette skal være mulig, må vi fortsette å jobbe for tillit, for å minske sosiale ulikhet og fremme oppslutningen om noen grunnleggende felles verdier. 

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.