– Vestlige menn gir, gjennom å drive forretninger, næring til Saudi-Arabias kvinneundertrykkere. Her hovedstaden Riyadh.
Foto: Pixabay
Fremtiden til saudiarabiske kvinner avhenger først og fremst av verdens menn – vestlige menn, skriver Birgitte C. Huitfeldt.
406Shares
Birgitte C. Huitfeldt
Latest posts by Birgitte C. Huitfeldt (see all)

Følgende er en noe justert gjengivelse av Birgitte C. Huitfeldts appell holdt foran den saudiarabiske ambassaden i Oslo den 7. august 2020.

Jeg ønsker å rette oppmerksomheten mot, og hedre og støtte opp om de undertrykte kvinnene i Saudi Arabia generelt, og de 13 kvinneaktivistene som ble arrestert under, og i etterkant av «The Feminist Crackdown» i Riyadh i 2017 og 2018 spesielt. 

Min helt klare holdning her er at disse kvinnene som tør ta sjansen på å arbeide for kvinners åpenbare rettigheter, ytre seg offentlig og la ord bli til handling i et land som Saudi-Arabia i dag, bør hedres og takkes for sitt uselviske mot og fremtidsrettede arbeide, og ingenting annet. 

Men en vegg av mismot og paranoia er alt de ellers møter som aktivister, en svart vegg av patriarkalsk makt, regler som fra et middelaldersk gammelmannsvelde, generell mistro, nasjonal fordømmelse, tortur, vold og utpreget kvinneforakt. Og dette er vi alle med på å la skje i 2020. 

Saudi-Arabia: Løslat de som tør å uttale seg

La meg gå litt tilbake i tid. Mellom 2014 og 2017 arbeidet jeg med boken Usensurert. Midtøstens kvinner. Ti møter (Kolofon 2017) som er en samling intervjuer og samtaler med ressurssterke kvinner i Midtøsten, fra hvert sitt land, inngående om tilstanden for kvinner i deres respektive hjemland. 

I denne tiden hadde jeg i en periode kontakt med den unge saudiske bloggeren, spaltisten og språkprofessoren Eman Al-Nafjan som bor i Riyadh. Hun ville gjerne la seg intervjue til boken og vi forsøkte en periode å få til et møte i Dubai, slik at jeg slapp den vanskelige søkeprosessen for å få visum og opphold i Saudi-Arabia for min reise, og hun slapp å utsette seg for faren for arrestasjon og fengsling ved å la seg intervjue av en vestlig journalist til boken. 

Mitt møte med Nafjan ble dessverre ikke gjennomført. Hun tok ikke sjansen på å møte meg i Riyadh og det ble for vanskelig for henne å få til en reise til Dubai (hun er alenemor til 3 mindreårige barn). Jeg har siden forsøkt å holde kontakt med henne, men den siste tiden er alt stille fra hennes kant. Jeg ser at hennes siste blogg-innlegg er datert mai 2018. 

Vi vet at Nafjan er sluppet ut etter ett år i fengsel i Riyadh i 2019, men uten rettshjelp har hun ikke mottatt noen forklaring på hva hun er straffet og dømt for. Det eneste hun vet er at hun i sitt hjemland er sensurert for livstid. Hun har fått beskjed om at hvis hun uttaler seg kritisk til regimet igjen, vil hun bli fengslet på ubestemt tid. 

Nafjan ville hatt en naturlig plass i min bok om kvinner som ytrer seg og handler som «dissidenter» i en verden av stadig økende undertrykkelse av kvinner. Hun har gjennom artikler i pressen og gjennom sin blogg arbeidet i over 10 år for retten til det frie ord og for kvinner og deres rettigheter i sitt hjemland Saudi-Arabia. Hun har arbeidet hardt for å foreslå og fremme nye reformer og løsninger som gagner menneskerettigheter i landet, særlig dem rettet mot kvinner, og hennes blogg «SaudiWomanWeblog» har etter hvert oppnådd stor anerkjennelse og blitt en verdenskjent digital plattform for, og om virkeligheten for den enkelte arabiske kvinne av vår tid. Hennes blogg er pr i dag sperret av saudiske myndigheter. 

Denne appellen er blant annet dedikert til Nafjan’s viktige og utrettelige arbeid og hennes rolle som sannhetsvitne og talerør for kvinner fra et bakoverskuende og lukket land som det Saudi-Arabia vi kjenner i dag. Jeg appellerer her til hennes, og de 12 andre kvinnene som ble arrestert under feminist-arrestasjonene i Riyadh, til allmenn rettssikkerhet for alle arabiske kvinner, juridisk funderte menneskerettigheter, og jeg maner spesielt til umiddelbar løslatelse av alle samvittighetsfanger, aktivister, skrivende og intellektuelle innenfor ytringsfrihet og menneskerettighetsfeltet som er satt i fengsel i dette landet uten juridiske eller humanitære rettigheter. 

Vestlig business gir næring til Saudi-Arabias grusomheter

For verst av alt, politisk sett, er at dette landet taler med «to ansikter». Saudi-Arabia i dag er i et demokratisk perspektiv et svært mørkt kapittel i vår nære historie om kvinners rettigheter, generelle menneskerettigheter, likeverd og ytringsfrihet. Og man må konstatere at tiden og pendelen går i feil retning. Innad i, og utad mot verden, vil gjerne Saudi-Arabias myndigheter, med kongen og hans menn, høste applaus og stå som store reformatorer og med nye reformer for kvinners rettigheter, mer demokrati og mer ytringsfrihet, mens de som i over 30 år har arbeidet utrettelig for nettopp dette er kneblet til taushet og kastet i fengsel på ubestemt tid! 

De som i over 30 år har arbeidet utrettelig for saudiarabiske kvinner er kneblet til taushet og kastet i fengsel på ubestemt tid

Vi vet så altfor godt at det som formidles globalt fra dette landets myndigheter stort sett er forbasket løgn. Bak den glattbarberte fasaden drives det med lynsjing, pisking, bestialske drap, tortur, trusler, arrestasjoner og vold. Vi må aldri slutte å snakke om hva som virkelig skjer i Saudi-Arabia, og med dette mener jeg også alle dem som nyter godt av å opprettholde et kommersielt forhold til landets myndigheter. For det er kvinnene som lider mest i patriarkalske diktaturer, slik det også er kvinner som lider mest i dårlige tider.    

Det 21. århundre er utpekt som «kvinnenes århundre» av den fransk-bulgarske filosofen, psykoanalytikeren, feministen, språkforskeren og forfatteren Julia Kristeva, men virkeligheten er langt fra oppløftende for den jevne kvinne utenfor det europeiske intellektuelle senter Frankrike og de europeiske områdene rundt. 

Mantraet er at vi aldri må slutte å tro på at samfunn kan forandre seg, eller oppnå et minstekrav av likestilling, likeverd og menneskerettigheter i praksis. Kristeva hevder også at vi lever i «mørk tid». Det stemmer spesielt for kvinnene i Saudi-Arabia. De lever innesperret i et patriarkalsk diktatur, der mørket har lagt seg over deres liv, identitet, ytringer, frihet og gjerninger. Språket deres er bastet og bundet. Og, de er i praksis fortiet, truet eller sensurert på livstid om de uttaler seg i negative ordelag om regimet og dets ledere i det hjemlandet som engang fostret dem opp. De blir stemplet som «forrædere» mot regimet», eller å inneha «mistenkelig kontakt med utenlandske aktører (partier)» samt å være «en trussel mot sikkerhet og stabilitet i regimet» om de forteller offentlig den sanne og uhildede historien om å leve som kvinne i Saudi-Arabia i 2020. 

Det er om mulig den mørkeste av alle «mørke tider» det her er snakk om, og fortellingene om dem som stadig sensureres foran øynene våre. Kvinneaktivistene risikerer alle å bli dømt til 20 år i fengsel eller mer for sin aktivisme, men de lever også i uvisshet; ingen kan si dem når deres saker blir tatt opp i retten og når de får vite hva som vil skje dem. Det gjenstår ennå å se om de blir benådet eller oppnår juridisk hjelp med sine benådningssaker. 

For oss ser denne behandlingen av kvinner og mennesker utenfra kan dette ikke forståes som annet enn psykologisk og sosial tortur. Det er her vi som vestlige intellektuelle, samfunnsbevisste medmennesker, menneskerettighetsforkjempere, aktivister og feminister bør slipe våre våpen. For av alle viktige menneskerettigheter i dag er retten til å ytre seg om sin situasjon den aller viktigste; det er her det begynner, her endringer kan finne sitt utspring. Retten til å ytre seg må vi ikke la patriarkater, islam eller andre maktinstanser få kneble; den egne stemmen må få leve! 

Hvis vi skal kunne se en fremtid for den jevne kvinne i Saudi-Arabia i dag, vil jeg si at det avhenger ikke først og fremst av kvinner som slåss for rettigheter, men av menn globalt sett. Ikke bare av den arabiske mannen, men av den vestlige mannen. Menn rundt omkring i verden som har forretningsforhold og fordeler av å opprettholde et «godt forhold» til sine saudiarabiske kontakter innenfor næringsliv og politikk, og som stadig underkaster seg korrupsjon ved å motta gaver, inngå forbedrede forretningsavtaler og andre goder, bør stilles til ansvar. 

Halshuggingssverdene man bruker til å avlive dissidenter og andre med i landet for eksempel, som vestens menn stolt bærer med seg hjem i sine kofferter og henger opp på sine stuevegger. At status quo opprettholdes i Saudi Arabia, er også vestens næringslivs skyld. 

Kvinnekamp for harde livet

Den dagen en av disse samfunnsaktørene eller næringslivsmennene sier nei til nye lukrative avtaler eller gaver som drapssverdet og dermed sier nei til å la seg forføre av den arabiske mystikken som ennå henger over og beskytter landet og kulturen, og i stedet krever rettferdighet for en samvittighetsfange, kan vi begynne å tro på reell forandring. Den dagen ikke penger er verdt mer enn menneskeverd og liv kan vi begynne å se den virkelige forandringen i et land som Saudi Arabia. 

Så lenge vesten trenger, og er avhengig av den arabiske oljen, og har behov for en alliert i området, og land som Norge fortsetter å gjøre seg avhengige av å tjene penger på, og å selge våpen til landet, tror jeg ikke reformer for menneskerettigheter med internasjonal hjelp kan oppnås i Saudi-Arabia. Dette fordi saudiaraberne utnytter til fulle sin posisjon i verden som uangripelig; de stiller seg i sin selvdefinerte suverenitet immune for vestlig påvirkning, der de kontrollerer den store globale pengesekken med påklistrede smil. De kan gjøre det fordi så mange land er økonomisk avhengige av dem.          

Kvinnene må ta makten i dette landet, det er den eneste muligheten. De må arbeide nådeløst slik den unge fengslede aktivisten Loujain Alhathloul gjør, hun lar seg ikke true eller lure til å fremstå på internasjonale medier og si at hun ikke blir torturert i det arabiske fengslet i Riyadh, slik hun faktisk blir, for å bli løslatt. Hun ofrer sin egen frihet (og helse) på fremtidens kvinnesak og menneskesak i sitt land; der sannheten først må på bordet til hele verdens skue. Den groteske sannheten om tortur for samvittighetsfangene i Saudi-Arabia kjemper hun for at landets myndigheter ikke skal slippe unna med i et globalt perspektiv. I hennes modige og ærefulle gjerning finnes det i det minste et håp. Et håp for rettferdighet og for samvittigheten for menneskeheten.  

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.