Figur 1: Willem Blaeus kart over Afrika. 1635.
Foto: Nasjonalbiblioteket
Michelle A. Tisdel tar et dypdykk i Nasjonalbibliotekets samling – fra et afrosentrisk perspektiv. 
94Shares

Hjemlengselen og diasporaen

Hvert år siden tidlig 2000-tallet, når februar nærmer seg, opplever jeg hjemlengsel. Det er ikke bare at jeg har bursdag i februar og savner min mormors saftige hjemmelagde bursdagskake med ananasfyll og kokos strødd på toppen. Jeg har lengtet etter de store og små markeringene av afroamerikansk historie som har funnet sted så lenge jeg kan huske. De er blant mine kjæreste barndomsminner. Tradisjonen med markeringen av «black history» i USA begynte i 1926 og observeres fortsatt i dag. Gjennom årene har jeg vurdert å formidle informasjon om begivenheten til et norsk publikum. Hvordan ville jeg forklare BHM-fenomenet (Black History Month) for mine norske kollegaer og venner? 

Hvorfor markeres afroamerikanske historie i USA? Finnes det et tilsvarende behov for selvrefleksjon og historiedyrking blant minoriteter i Norge? Når og hvordan reflekterer du over din historie? I hvilken sammenheng blir det viktig å markere eller bekrefte din kulturarv? 

Black History Month (BHM) ble markert for første gang i 1970 i USA. Markeringen ble inspirert av folkeopplysningsprosjektet Negro History Week, initiert av den afroamerikanske historiker Carter G. Woodson og the Association for the Study of Negro Life and History i 1926. I dag heter organisasjonen the Association for the Study of African American Life and History. 

Willem Blaeus kart over Amerika. 1635.
Foto : Nasjonalbiblioteket

De valgte den andre uken i februar for markeringen av «Negro History Week» i USA som hyllest til president Abraham Lincoln (12.2.1809-15.4.1865) og den afro-amerikanske statsmannen Fredrick Douglass (14.2.1818-20.2.1895). Begge menn var avgjørende for opphevingen av slavesystemet i USA. Formålet var å formidle afro-amerikansk historie i USA og skape et positivt selvbilde og forståelse av befolkningens bidrag til landet. I kjølvannet av slaveriet ble afroamerikanere utsatt for systematisk undertrykking, rasediskriminering og vold. Fra opphevingen av slaveriet i 1865 til 1965 var USA et segregert land, og afroamerikanerne stod uten stemmerett og andre borgerrettigheter. Det var segregering og et reelt, parallelt samfunn. For Woodson og foreningen ble folkeopplysning og historieformidling en strategi for å sikre afroamerikanernes selvutvikling og integrering i samfunnet. Ved å ta ansvar for egen dannelse, kunne afroamerikanere selv validere sitt bidrag og tilhørighet til landet.

BHM på 1970-tallet

Inspirert av «Negro History Week» organiserte studentforeningen Black United Students ved Kent State University Black History Month i 1970. Jeg vokste opp på 1970-tallet i Texas. Som skolebarn var februar den viktigste måned. Det var måneden man var stolt å være afroamerikaner fordi vi fikk lære om vår historie og bidrag til samfunnet. På John F. Kennedy-barneskolen munnet BHM ut i bokutstilling på skolebiblioteket og skriveoppgaver om afroamerikansk historie og forbilder. Det jeg gledet meg alle mest til var det årlige BHM-arrangementet hvor hele skolen samlet seg i auditoriet og klassene fikk bidra med sang, dikt og taler. 

Høydepunktet var allsangen og den såkalte «Black national anthem», Lift Every Voice and Sing, skrevet av James Weldon Johnson (1871–1938) i 1900 og satt til musikk av broren J. Rosamond Johnson (1873–1954) i 1905. Sangen er en validering av afroamerikaneres styrke som folkegruppe – evnen til å overleve, transcendere og lykkes i samfunnet. Hvorfor var det nødvendig med slik validering og dyrking av et positivt selvbilde? – Jo, fordi mange forhold og krefter i samfunnet jobbet mot afroamerikanernes utvikling, inkludering, likestilling og tilhørighet. Den symbolske og reelle volden mot landets urfolk og nasjonal minoritet er godt dokumentert. 

«Black history» og diaspora

Markeringer av «black history» har spredt seg fra USA til land som Storbritannia (1987), Tyskland (1990), Canada (1995), Irland (2010) Nederland (2019) og Norge (2019).  BHM har blitt en nasjonal feiring i Canada i februar og i Storbritannia der det markeres i oktober. Fra Houston til Oslo illustrerer markeringer hvordan grupper og miljøer tar initiativ til selvdokumentasjon og historieformidling. Dette er ikke en ny utvikling. 

Befolkninger som betraktes som flerkulturelle miljøer er selvsagt like komplekse og sammensatte som nasjonen Norge

American Jewish Historical Society (AJHS), USAs eldste minoritetsarkiv, ble etablert i 1892. Formålet var å skape bevissthet og forståelse av amerikansk jødisk historie. Jøder i USA ble utsatt for diskriminering og xenofobi, og for å motvirke slike krefter tok AJHS initiativet til å fremstille et positiv bildet av denne sammensatte gruppen og deres bidrag til samfunnet. På 1970-tallet var opprettingen av «community archives» og såkalte minoritetsarkiver en viktig strategi i kampen for mer inkluderende samfunnsdokumentasjon og historieskriving. Mange grupper som opplever ekskludering og å være «synlig usynlig» – for å låne et uttrykk fra organisasjonen Afrikan History Week – tar initiativ til eget dokumentasjonsarbeid, arkivdanning og historieformidling. 

Afrosentrisk historieformidling i Oslo

I Norge finnes det mange eksempler på historieformidling som synliggjør afrikansk og diaspora-kulturarv. Her i Oslo er Afrikansk kulturinstitutt (CAK) et godt eksempel. På nettsiden omtales CAK som «et miniatyr-Afrika i Oslo». I over 40 år har de formidlet afrikansk kulturarv gjennom sitt tilbud av dans, musikk, mat, eventyr og mer. I flere år arrangerte organisasjonen Afrikan History Week (et. 2005), en årlig kulturfestival i Oslo. Formålet var å belyse og formidle en afrosentrisk historieforståelse, eksemplifisert ved deres slagkraftige budskap «synlig-usynlig». Kulturfestivalen var en strategi for å motvirke at «at afrikanere ofte forblir ‘usynlige’ når det gjelder representasjon og deltakelse i kulturutviklingen selv om de er svært synlige i et hvitt samfunn». Dette ifølge en Wikipedia-artikkel om organisasjonen. CAK og African History Week er kun to av mange eksempler på målgruppestyrt historieformidling i Norge. Begge organisasjoner viser omfanget til den afrikanske diaspora i Norge.

Den afrikanske diaspora og verden

Begrepet ‘den afrikanske diaspora’ beskriver spredningen av befolkninger med afrikansk opphav til Nord Amerika og Karibia som en konsekvens av slavehandelen. Begrepet brukes om prosesser og befolkninger som tilhører eller utgjør diasporaen – faktumet at det finnes etterkommere av afroamerikanere og afrikanere som var slaver i USA. Betegnelsen kan også omfatte moderne migrasjonsprosesser fra afrikanske land og av individer som meg – med en diaspora-bakgrunn – som vandrer videre i verden. Afrikanere, norsk-afrikanere, afroamerikanere, og mange flere, kan betraktes som en del av den afrikanske diaspora i Norge.

En mangfoldig diaspora

Det har vært spennende å observere den offentlige dialogen om flerkulturalitet og dens samspill med demografiske og samfunnsmessige endringer i Norge. Befolkninger som betraktes som flerkulturelle miljøer er, selvsagt, like komplekse og sammensatte som nasjonen Norge. Av denne grunnen var jeg spent å komme i gang med en arbeidsoppgave ved Nasjonalbiblioteket som var tilknyttet en markering av Black History Month i Norge. Oppgaven var å undersøke materialet tilknyttet en norsk «svart historie» i forbindelse med den kommende markeringen av Black History Month 2020 i Oslo. Hvordan kommer diasporaen til uttrykk i samlingen? Hvordan definerer personer med afrikansk opphav emnet? Gir det mening å forestille seg en kollektiv historie når befolkningen med afrikansk opphav utgjør en så sammensatt kilde- og målgruppe?

Jakten på Black History Month Norway 2020

De første jeg snakket med var organisasjonen Black History Month Norway (BHMN), ledet av aktivist Ida Evita de Leon, initiativtakeren til organisasjonen og markeringen. BHMNs initiativ er også et samarbeidsprosjekt med OMOD (Organisasjon mot offentlig diskriminering). Den store variasjonen av historier og perspektiver på en norsk «svart historie» var ikke uventet. Innspillet dannet et spennende utgangspunkt for å utforske Nasjonalbibliotekets samling fra et afrosentrisk perspektiv. 

Mange poengterte at det norske språket ikke har noen brukbare ord for mennesker med afrikansk opphav. «Svarte» mennesker? Det klinger alt for amerikansk, men er desidert bedre enn utdaterte ord som ‘fargede’ og ‘neger’ mente noen. Afrikansk er en relevant beskrivelse for noen, men det er godt kjent at mange norskfødte med afrikansk bakgrunn identifiserer med en «tredje kultur». Deres virkelighet er sammensatt – hverken kun norsk eller nigeriansk, men norsk-nigeriansk eller norsk-afrikansk. Adopterte er jo både afrikanske og norske mens tilknytning og identitetsprosesser er svært individuelle. Jeg er både afroamerikaner og innvandrer, en kombinasjon som illustrerer ytterligere aspekter ved den afrikanske diasporas kompleksitet. Min sønn derimot har både norsk og afroamerikansk bakgrunn. 

Norsk dåpsannonse for Juliana Maria ble publisert 8. september 1777 i Bergens Adressecontoirs Efterretninger. «Denne Negerinde tilhører Mad. Dischingthun som førte hende med sig fra Vest-Indien fer til stedet …».1777.
Foto : Nasjonalbiblioteket

Den afrikanske diaspora og Nasjonalbiblioteket

Mitt dypdykk i samlingen til Nasjonalbiblioteket har vært inspirert av samtaler med African Student Association ved UiO, BHMN og andre perspektiver. Et eksempel er Irene Kinunda Afriyies innlegg «Norge trenger en «Black History Month» publisert i Bergens Tidende 28. februar 2020. Afriyie påpekte at «norsk historie mangler blant annet anerkjennelse av afrikanere som har vært i Norge fra starten av». Det vil si at den afrikanske diaspora i Norge ikke begynte  med moderne innvandring. Afriyie påpeker at slaveri og Norges rolle i kolonisering også er en del av innvandrernes historie i Norge. Dette er utgangspunktet for Cissé og Fahlats (2011) Afrikanere i Norge. Dette er et migrasjonsperspektiv som ofte forsvinner i bakgrunnen i den offentlige dialogen. Dåpsannonsene fra midten av 1700-tallet dokumenterer denne virkeligheten og er tilgjengelige i Nasjonalbibliotekets digitale bibliotek

Når vi snakker om fortiden

Historieskriving inngår i større samfunnsprosesser og reflekterer maktrelasjoner i samfunnet. Historieformidling kan både projisere ideer om nasjonal identitet og reflektere majoritetens interesser og verdier. Historiedyrking er derfor instrumentell, symbolsk og produktiv. Historiefortelling sprer informasjon, kobler ideer til følelser og påvirker ideer og prosesser i samfunnet. Gjennom mine samtaler med diaspora-målgrupper og kildegrupper i Oslo, fikk jeg en forståelse for hvilke spørsmål og perspektiver som kan utgjøre en afrosentrisk tilnærming til Nasjonalbibliotekets samling.

Folk virker like opptatt av historiske kilder som aktuelle nyhetssaker. De vil reflektere over historiske forbilder, hylle kjendiser og anerkjenne hverdagshelter. Sist men ikke minst, de vil anerkjenne kritiske hendelser og begivenheter som har berørt og satt dype spor i den den afrikanske diaspora i Norge. 

Her og nå

Fenomenet «Black history» har sine røtter i USA men det behøver ikke å legge føringer for hvordan den afrikanske diaspora i Norge defineres eller markeres. Det finnes et rikt kildemateriale og mange kildegrupper som kan bidra til å definere sin relevans i fortiden og nåtiden. Resultatet av min oppdagelsesreise i samlingen overrasket og utfordret meg. Bli med meg videre på reisen gjennom Nasjonalbibliotekets samling i september og oktober. Fremtiden er en diaspora.