Mangfold og tilhørighet i Norge er emner som opptar meg privat, men også profesjonelt som styremedlem i kulturinstitusjoner og som forskningsbibliotekar, forteller Michelle A. Tisdel.
Foto: Michelle A. Tisdel
I hvilken grad skal språkferdigheter være diskvalifiserende for deltakelse og inkludering ved et universitet?, spør Michelle A. Tisdel i dette innlegget.

Språksøndag
Spalten for alle som synes språk – muntlig eller skriftlig – er spennende, forvirrende eller morsomt. Vil du bidra med en god historie om ditt eget eller andres møte med det norske språket? En ny teori? Et favorittuttrykk? Send mail til [email protected] og fortell!
—————————————————————————

Saken om styrevalg ved NTNU har kommet under min hud. «Vant valget overlegent. Så kom beskjed om at hun ikke var god nok i norsk» heter overskriften i Khrono 7. mai 2021. «Tenk at du blir fortalt at alt er bra, du prøver ditt beste og legger alt du har i den ene tingen. Så får du beskjed om at ‘beklager, du vinner ikke’ … Det er kanskje en av de verste følelsene jeg har opplevd», sa Mahgol Afshari til Khrono. 

Demokrati – hvis du er god nok i norsk

Jeg skjønner godt at 25-åringen var nedstemt, og kanskje til og med følte seg ydmyket og avvist. Hun fikk 1216.67 vektede stemmer, mens to andre kandidater fikk henholdsvis 886.91 og 693.18 stemmer. Ikke bare er avgjørelsen et nederlag for Afshari, men også for de internasjonale og norske studenter som stemte på henne. 

Valgresultatet er ikke bare skammelig fordi det er udemokratisk, men også fordi Afshari tydeligvis er et kompetent og reflektert individ. Hun sier til Khrono: «NTNU er såpass store internasjonalt, at det ville vært veldig rart å ikke gi internasjonale studenter en stemme der det teller».

I stedet for å utvikle seg og tilrettelegge for Afshari, blir hun fratatt anledningen til å ha styreverv og delta i en viktig demokratisk prosess som skal ivareta interessene til samfunnet, og i dette tilfellet, studenter. Og dette ved et universitet som har fremstått som internasjonalt relevant.

Det er fristende men vanskelig å spekulere. Hva om Afshari var en hvit engelskmann som ikke var god nok i norsk? Hva om hun var hvit, amerikansk statsborger? Stiller man slike spørsmål kan man anklages for å spille de famøse «rase-kortet». Stiller man spørsmål om språkets makt i samspillet med urettferdighet og strukturell diskriminering i det hele tatt, kan man bli stemplet som «woke» – et begrep som svært få faktisk har peiling på. Adjektivet «woke» betyr det å være årvåken om urettferdighet og spesielt rasisme,  og bruken oppstod i enkelte afroamerikanske miljøer i USA. Senere ble ordet brukt for å kritisere slike holdninger til urettferdighet som selvgode og politisk korrekte. 

Kunne sendt positivt signal om mangfold og innovasjon

Utdanningsinstitusjoner har en instrumentell, symbolsk og produktiv samfunnsrolle. Det er strategisk uklokt og uansvarlig at NTNUs styre ikke ønsker å fremstå som løsningsorientert i denne saken. 

Deres første prioritering bør være å ivareta valgets demokratiske integritet. Et annet viktig mål burde være å fremstå som et fyrtårn for livslang læring og utvikling, hvilket institusjonen heller ikke gjør i denne saken. Videre bør styret interessere seg for universitetets omdømme som en relevant institusjon for internasjonale studenter og forskere. 

Det å anerkjenne en kandidats relevans som representant for velgerne handler om mye enn kandidatens språkferdigheter. Det vil si at individer er mer enn sine språkferdigheter eller manglende språkferdigheter. Å ikke anerkjenne Afsharis verdi som en kandidat med sammensatt kompetanse strider mot prinsipper som forener likestilling, mangfold og inkludering. At et universitetsstyre ikke forstår dette er svært oppsiktsvekkende, men ikke overraskende, dessverre.

Signaleffekten er alvorlig, og for de som satser på Norge kan det også oppleves som frustrerende og trist. I stedet for å tilrettelegge for Afshari og virkelig bli en internasjonal institusjon, har styret valgt den letteste løsningen for seg selv: Drit i demokrati, valgets integritet, mangfold og representasjon for internasjonale studenter. 

Men, les og lær, folkens: For her sover de virkelig i timen og spiller bort en viktig anledning til å fremstå som et forbilde for andre prestisjetunge institusjoner. Styret kunne ha sett situasjonen som en positiv og utviklende utfordring, en anledning til å bli «best i test» og få terningkast 6. Styrevalget var den perfekte anledning til å vise hele Norge hvordan mangfold, endring og innovasjon ser ut og gjøres.

NTNU trenger Afshari for å være relevant i 2021

Jeg er enig med Afshari, det føles ikke bra ut å bli dømt som «ikke god nok», og dette er tilfellet for mange som Afshari og jeg, som flytter til Norge av ulike årsaker. Uansett hvor lenge man bor i Norge og hvor mye man har studert norsk, kan man oppleve at man ikke blir god nok i norsk for å bli tatt på alvor, respektert og få like muligheter som den øvrige befolkningen. 

I hvilken grad skal språkferdigheter være diskvalifiserende for deltagelse og inkludering på et universitet og i et samfunn med så mange internasjonale ambisjoner og fjær i hatten?

Her bruker jeg norske metaforer og mine språkferdigheter for å belyse en dobbeltmoral som jeg har tenkt over ganske lenge. Det å forstå og gjøre seg forstått krever innsats fra den som taler og de som lytter. Innsatsen er instrumentell, symbolsk og produktiv. Innsatsen er et barometer som viser aktørenes holdninger om likestilling og likeverd. 

Det er lite imponerende at NTNU-styret ikke applauderer Afsharis innsats og viser like mye mot og velvilje som 25-åringen gjorde ved å stille til styrevalg. Det styret ikke forstår er at de trenger Afshari for å være relevant i 2021. 

Det er snart et halvt århundre siden det ble klart at innvandrere i Norge og deres etterkommere utgjorde viktige ressurser for samfunnet. NTNUs holdning i dag virker noe historieløs. Her fra Kaleidoskopet (1983), utgitt av Pakistansk studentersamfunn.
Foto : Nasjonalbiblioteket

Viktig kompetanse går tapt

Hva avslører dette om styrets interesse for og om institusjonens evne til å møte fremtiden og de kompliserte endringene som står samfunnet og verden i vente? Pandemier, klimakrisen og sosiale forskjeller er kollektive utfordringer som krever kollektive løsninger. 

Evne til å handle kollektivt involverer også forståelse for hva som utgjør fellesskapets interesse. Hva avslører styrets vurdering og behandling av situasjonen om deres holdninger til «vi som (angivelig) ikke behersker norsk god nok»? Blir vi alle redusert til våre manglende språkferdigheter i stedet for å bli verdsatt for kompetansen vi faktisk kan bidra med samfunnet? 

Universitetenes samfunnsrolle

Saken belyser en dobbeltmoral som rammer Afshari og andre i tilsvarende situasjoner der deres kulturelle kompetanse blir bedømt som utilstrekkelig. Dette er overhodet ikke nytt i Norge. Fornorskingsprosesser, integreringskrav og nå diskvalifisering på grunn av manglende språkferdigheter henger sammen på en rød tråd. Her roter jeg til med metaforer med vilje. 

Blir vi alle redusert til våre manglende språkferdigheter i stedet for å bli verdsatt for kompetansen vi faktisk kan bidra med samfunnet?

I stedet for å bygge en bro, velger styret å konstruere en høyere vegg som holder Afshari ut. I stedet for å anstrenge seg og tilrettelegge for demokratiets skyld og for å fremstå som inkluderende, avfeier styret Afshari med pene ord som i praksis er verdiløse. Handling er mer overbevisende.

Det å være arbeidsom og slutte seg til «norske verdier» – likestilling, ytringsfrihet og demokrati – fremstilles som gullbilletter til «integrering» og inkludering i samfunnet. At styret ikke engang forsøker å legge til rette for kandidaten som vant valget er skammelig nok, men også undergraver avgjørelsen universitetets samfunnsrolle og omdømme som utdanningsinstitusjon og demokratiserende institusjon. 

Denne type blindhet for egen maktposisjon, medvirkning i samfunnet og manglende kunnskap om normkritiske perspektiver hører til tidligere epoker. Saken belyser at slike utdanningsinstitusjoner, i likhet med kulturinstitusjoner og andre offentlige institusjoner som bidrar til samfunnets informasjonsinfrastruktur og kunnskapsproduksjon mangler viktig kompetanse om etikk og diskriminering.

«Jeg har og hadde tro på egne evner og ferdigheter, og at jeg ville klare gjøre de oppgavene som ansvaret jeg hadde påtatt meg tilsa,» sa Afshari til Khrono. Det tror jeg sterkt på, og jeg kjenner meg igjen i hennes engasjement og entusiasme for å bidra til felleskapet. 

Michelle A. Tisdel, fotografert i Chichén Itzá i Mexico. Året er 1995, samme år som ankomsten til Norge.
Foto : Jon Østby

«Learn Norwegian in just 10 minutes a day!»

Etter at jeg flyttet til Norge i 1995, ønsket jeg å bygge videre på min BA i internasjonal statsvitenskap og spansk ved å ta en MA i etnologi eller sosialantropologi. Det var ikke mulig i Norge den gang. Min BA fra Mount Holyoke College (etablert i 1837 og USAs første universitet for kvinner) var nesten ubrukelig med mindre jeg ville ta en MA i internasjonal statsvitenskap. Kjedelig. Så jeg vurderte å starte på nytt med en ny BA i etnologi. Som internasjonal student fikk jeg rett på språkundervisning på Blindern – intensiv norsk med ekteparet Åse-Berit og Rolf Strandskogen. 

Det var språkundervisning flere timer og fire ganger i uken. Jeg har alltid elsket å studere språk. I Texas begynte vi spanskundervisning i 6. klasse og jeg sluttet aldri. På videregående eksperimenterte jeg med litt fransk, og på universitetet førte min nysgjerrighet til et semester intensiv tysk. Så tilbudet om å studere intensiv norsk i et år i forkant av å begynne på etnologi hørtes ut som en drømmesituasjon.

Jeg var ivrig og kunne knapt nok vente til skolestart hvor jeg skulle lære meg norsk. I USA kjøpte jeg boken Learn Norwegian in 10 minutes a Day for å kunne kommunisere enklere i hverdagen. Alle ville prate engelsk med meg hele tiden. Selv om jeg anstrengte meg for å prate norsk, svarte veldig mange på engelsk. Mange ville øve på sin egen engelsk – eller kanskje de ville tilrettelegge for meg. Det var frustrerende å ikke få øve på min dårlig norsk og få høre andre rundt meg prate, slik at jeg kunne observere og forsøke å imitere dem. 

Hegdehaugsveien 23 var min første adresse i Norge. Over gaten lå det en Kiwi-butikk der jeg handlet ofte. En dag sa jeg til damen i kassen at jeg skulle ha en pølse. Hun så meg i øynene og stirret. Jeg stirret tilbake og snakket sakte «en pølse, vær så snill». Jeg var hjemme i sikkert 10 minutter før jeg skjønte hva som hadde hendt i butikken. Heldigvis, hadde damen i kasse forstått min intensjon – uten å latterliggjøre meg eller uttrykke frustrasjon eller forakt for min dårlige norsk. Pose – jeg skulle ha en pose i butikken, ikke en pølse. For hvordan skulle jeg bære varene hjem i en «pølse»? Jeg lo til tårene rant, og jeg ler fortsatt når jeg husker hvor sta og nådeløs jeg var den dagen. 

Styrets tap – din fortjeneste

Men da jeg leste saken om Mahgol Afshari i Khrono, lo jeg ikke. Men tårene rant. Det å studere intensiv norskkurs på UiO var et privilegium som mange ikke får. Afshari hadde studert norsk i flere måneder. Hun var ivrig etter å ta eksamen for trinn 3 for å bevise sin kompetanse. Hun er overbevist om at hun ville kunne klare sine oppgaver som styremedlem. Styret har sviktet henne og sviktet meg. Derfor vil jeg bruke mine språkferdigheter til å oppmuntre Afshari: Bruke denne situasjonen til din fordel og gjør styrets tap til din fortjeneste. Mahgol, du står ikke alene.

Universitetsavisa rapporterte den 12. mai at valget blir en styresak og at rektor Anne Borg vil kontakte Kunnskapsdepartementet for å få en juridisk oppklaring om hvorvidt NTNU kan sette et krav til språk for styremedlemmer. Her mener jeg det er behov å skille mellom juss og etikk. 

«To fluer i smekken»

Min språkreise fortsetter. Mine kollegaer, i likhet med familie og venner, har vært vitne til mange spennende samtaler og ufrivillige ordspill. Jeg slakter, vrir og vender på norsk nesten daglig. To fluer i smekken, humler og kanari, potteslikke og brødsmuldrer er noen av mine berømte oppfinnelser. Bak hvert ord og uttrykk ligger en samtale, et minne og en opplevelse som har beriket meg og vært en del av en meningsutveksling mellom meg og andre medmennesker i samfunnet.  

Mangfoldsbløffen

Så la meg slå to fluer i en smekk: Denne saken avslører hvordan strukturell urettferdighet i samfunnet og i verden fungerer. Noen har alltid definisjonsmakt og bestemmer premissene for »de andres» deltagelse og inkludering. 

Hvor skal endringer i samfunnet skje? Hvem bestemmer hvor skoen trykker?  Hvem har behov for å endre seg, og hvordan? 

Afsharis holdning og mot er overlegen sammenlignet med styrets håndtering av saken så langt. Hun er en vinner uansett hvordan styret handler framover. Det er ikke for sent for NTNUs styre og valgkomite. De må gjøre mer enn å beklage utfallet av valget. Ferdig snakket.  

Mange institusjoner sier at de vil fremme inkludering og er interessert i «mangfold», men for mange er det en bløff. De vil gjøre det som er lett og som ikke krever reell endring. 

Stillheten rundt denne saken er sjokkerende og avslørende. Denne saken handler om reelt demokrati og likestilling, og derfor er det faktisk verdt å skape litt «krenkelseshysteri» og vifte litt med mitt «woke»-flagg. Ytringsfrihet, rettferdighet og likeverd gjelder også for vi som «ikke er gode nok i norsk». 

Les tidligere tekster i Språksøndag, her:

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.