Skavlan er prisbelønnet for sin «svorsk» – selv hadde jeg bestemt meg for å holde på mitt norske morsmål da jeg kom til Sverige, forteller artikkelforfatteren.
Foto:Tv 2
Jeg ønsket å tviholde på mitt norske morsmål da jeg kom til Sverige i 1962, forteller Finn-Erik Vinje i dette innlegget.
16Shares

Språksøndag
Spalten for alle som synes språk – muntlig eller skriftlig – er spennende, forvirrende eller morsomt. Vil du bidra med en god historie om ditt eget eller andres møte med det norske språket? En ny teori? Et favorittuttrykk? Send mail til [email protected] og fortell!
—————————————————————————

Da jeg som nyutdannet filolog i 1962 tiltrådte en stilling som norsk universitetslektor ved Institutionen för nordiska språk ved Stockholms universitet og slo meg ned i byen, var jeg  full av idealistisk språklig besluttsomhet: Ikke noe svorsk her i gården! (Dette var lenge før medieyndlingen Fredrik Skavlan ble belønnet med en nordisk språkpris for sitt blandingsspråk og gjorde svorsk salonfähig.)

Ikke noe svorsk her i gården!

Jeg skulle sannelig tviholde på mitt norske morsmål i omgang med svensker – bekjente, venner og kolleger. Jeg var fast besluttet på å holde fast på mine norske gloser og fortsette å snakke om edderkoppboksfløte, fortau, frosk,  huske, jakke,  knuse, koffert, like, skjønne, plumpe, putevar, skitten, skøyter, sukkertøy, torden  osv. – og jeg skulle med åpent ansikt i samvær med svensker bruke subjunksjonen hvis. Inte något blågult fjäsk här, inte!

Så møtte jeg den Stockholmske virkelighet. Jeg gav meg ut på byens gater og torg, handlet, bestilte reisebilletter over telefon, førte forhandlinger med drosjesjåfører og håndverkere – kort sagt utfoldet meg i verbal interaksjon med svensker av alle de arter.

Les tidligere tekster i Språksøndag, her:

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.