Et bryllup er en begivenhet som ofte er planlagt flere år i forveien og bringer store forventninger – både i Europa og Sør-Asia. Her fra filmen Bend it like Beckham, av Gruinder Chadha, om en indisk familie i London.
Foto: Faksimile, Bend it like Beckham (2002)
Vi begynner fort å se etter syndebukker, men dette er ikke en konkurranse om hvem som er best i koronaklassen, skriver Noman Mubashir i dette innlegget.
309Shares

Hvorfor må dere feire bryllup midt i en pandemi? Det er jo galskap! Folk dør overalt.»

Hun virker sint. Den ellers så hyggelige damen i nabolaget jeg møter når vi er ute og lufter hundene våre samtidig. Jeg blir stille. Litt flau. Vet ikke hva jeg skal svare, men som mange andre som presses inn i et hjørne går jeg litt i forsvarsposisjon.

Jeg svarer: «Men de fleste har jo utsatt bryllupene sine eller kansellert. Det er veldig få som tar risikoen.» Hun gir seg ikke: «Myndighetene må forby alle bryllup. Dessuten inviterer pakistanere så mange gjester. Jeg var på et bryllup med 300 gjester en gang. Brudeparet satt jo bare på et podium hele kvelden og smilte til kameraene.»

Jeg kaster meg i skyttergraven: «Joda denne gangen er det pakistanerne som dummet seg ut. Men hva med vestkantsfester, grottefester, studentfester og harryhandel? Og hva med alle som måtte på hytta i påsken? Neppe pakistanere.»

Noen må få skylda

Nettet koker for tiden. Folk er sinna. Rasistiske  kommentarer florerer. Innvandrerne får skylda for fase to. Halvparten av de innlagte på sykehusene den siste måneden med koronasmitte er født i et annet land. Smittetallene på Stovner og Søndre Nordstrand har skutt i været. Bydel Ullern (hvor jeg bor) har færrest koronasmittede. Her ser du sjeldent melaninrike nordmenn foruten filippinske au pairer.

Min nabo må gå videre. Vi skilles som venner. Smiler til hverandre og håper at alt skal bli bra igjen. At vi slipper en-meteren  og munnbind snart.

Jeg går hjemover. Er litt sur. Sur fordi hun gikk så hardt ut men sur på meg selv fordi jeg kastet meg i skyttergraven. Å ha minoritetsbakgrunn gjør deg automatisk til en skyteskive i vanskelige tider. Samfunnet trenger en syndebukk. Frustrasjonen må ventileres. Noen må få skylda.

Flerkulturelle brannslukkere

Jeg kommer hjem. Åpner Instagramen hvor  norskpakistanske venner uttrykker frustrasjon over bryllupene den siste helgen. Ryktene svirrer i det norskpakistanske miljøet. Alle kjenner én eller flere som er smittet. Det hevdes at den ene bruden visste at hun var smittet, men insisterte på at bryllupet skulle gjennomføres. Det hviskes om at bryllupsarrangørene ser en annen vei hvis det kommer flere gjester enn hva som er tillatt. «Bare de får nok penger under bordet», skriver en bekjent til meg på Facebook. Men ingen har bevis.

Du kan dø. Jeg også.

Flerkulturelle ressurspersoner jobber iherdig som brannslukkere. Peker på sosioøkonomiske årsaker. At innvandrere er familieorienterte og veldig sosiale. Bor trangt. Har underliggende sykdommer som diabetes. at mange tar kollektivtrafikk. Jobber ofte innen servicenæringen og helsevesenet og kan ikke gjemme seg bak et hjemmekontor på beste vestkant eller på hytta. De er ekstra sårbare. Faren min er 72 år og jobber fortsatt som radiograf. Søsteren min er lærer på barneskolen. Tanten min jobber på SFO. Onkelen min kjører taxi. Svigerinnen min er flyvertinne. De på jobb for å holde hjulene i gang. 

Vi har ikke råd til bortforklaringer

Smitten øker faretruende raskt nå. Det samme gjør dødstallene. Det er på tide at alle går i selg selv og spør: er vi tilstrekkelig flinke til å følge restriksjonene? Se hva som skjedde under et arrangement i en kirke i Lyngdal hvor en stor gruppe rumenere var samlet en helg, samtidig som julekonserter over hele landet avlyses.

Og hvorfor er enkelte FrP-ere så stille når det avsløres at minst 35 mennesker er smittet etter å ha festet på utestedet Gamla i Oslo, kvelden før myndighetene innførte skjenkestopp? De var ikke muslimer i alle fall.

Stakkarsliggjøring er også farlig. Enten du er arbeidsinnvandrer fra Polen eller norskpakistaner med 50 års fartstid i Norge og ikke forstår norsk, savner familien eller ikke stoler på myndighetene. Vi har ikke tid til bortforklaringer. Hele verden er rammet. Du kan dø. Jeg også.

Dette er ikke en konkurranse mellom oss og dem. Mellom gamle nordmenn og nye nordmenn. Om hvem som er flinkest i koronaklassen.

Det viktigste er at vi står sammen i dugnaden i steden for å rette pekefingre. Retter vi pekefinger mot noen, så har vi tre fingre som peker mot oss selv!

PS! Vi nordmenn er verdensmestere i dugnad. La oss vise det.

Denne teksten ble først publisert på Noman Mubashirs Faceboook-side den 20. november, og publiseres i Utrop etter avtale med skribenten.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.