– Jeg er så lei av å måtte forklare at romer ikke har reising i blodet, at de på samme måte som alle andre ville foretrekke jobb fremfor å tigge, ville foretrekke å sove i et hus heller enn under en bro, skriver artikkelforfatteren.
Foto: Amnesty International
Guri Riksaasens bok om sitt vennskap med en tiggende kvinne er modig og hjertevarm, skriver Solvor Mjøberg Lauritzen.
462Shares
Latest posts by Solvor Mjøberg Lauritzen (see all)

Guri Riksaasen har skrevet en bok, Kjærlighet i tiggernes tid, om sitt vennskap med den tiggende kvinnen Elena Gheorghe. De to ble kjent fordi Elena satt og tagg utenfor kontoret der Guri jobbet. I de årene de har kjent hverandre har de besøkt hverandres hjem og i perioder bodd sammen. En styrke ved boken er at den kombinerer en personlig og varm fortelling med faktakunnskap og historie. Det er en lettlest bok som forteller det viktigste om hvorfor «tiggerne» har kommet til Norge, hvordan dette forandrer livene deres, men også om hva det kan gjøre med oss som går forbi dem. 

«hvem er hun egentlig?»

Siden 2014 har jeg jobbet med romske spørsmål gjennom mine jobber i høyskolen. Å gå inn i dette feltet har vært en voldsom opplevelse. Jeg har sett en fattigdom jeg ikke visste fantes i Europa, og jeg har sett konsekvensene av dypt rotet rasisme både i Romania og Norge. Kontrasten mellom de romske menneskene jeg har blitt kjent med og fordommene i samfunnet er enorm. Jeg er så lei av å måtte forklare at romer ikke har reising i blodet, at de på samme måte som alle andre ville foretrekke jobb fremfor å tigge, ville foretrekke å sove i et hus heller enn under en bro. Det var derfor jeg elsket denne boken. 

Hvorfor? Først og fremst fordi boken er så varm og nær, så menneskelig. Guri skriver frem Elena og sitt møte med henne på en måte som gjør at vi (i alle fall tror) vi blir litt kjent med henne. Hvor mange av oss har ikke gått forbi en tigger? Og hvor mange har ikke spurt seg «hvem er hun egentlig?». Gjennom at vi får innsyn i livet til denne ene personen, Elena, slås det en sprekk i den generaliserende tankegangen. Vi forstår at det her er snakk om individer og at alle bærer sin egen fortelling. 

Bryter veggen mellom «oss» og «dem»

Samtidig settes Elenas liv og vennskapet med Guri inn i en større kontekst, slik at vi også lærer noe som gjør at vi forstår mer om forutsetningene de fleste romske gatearbeidere kommer fra. Guri skjuler ikke hvor sjokkert hun ble da hun lærte at romene ble holdt som slaver i territorier som i dag utgjør Romania i over 500 år. «Plutselig blir det viktig for meg å forstå slaveriet. Jeg leser på bussen, i lunsjen og mens jeg vasker opp. Jeg ser Elena for meg i alt jeg leser».

Ikke bare gir boken en lettfattet innføring i romsk historie, men den presenterer noen skarpe refleksjoner av hvilke konsekvenser denne historien har for romer i dag. I år markerer vi at det er 165 år siden slaveriet opphørte og at slavene ble satt fri. Det er ikke lenge. Og i mellomtiden har romene blitt utsatt for folkemord (Porajmos/ det romske Holocaust). Guri skriver også forståelig om hva livet under kommunismen betydde for romene, og hva som skjedde når kommunismen opphørte. 

Likevel er ikke dette en fagbok, og skal heller ikke leses som det. Det er et par (mindre viktige) faktafeil i historiefremstillingen, og noen manglende perspektiv som kanskje en fagfellevurdert faktabok ville gitt bedre. Men det er ikke viktig. For denne boken gir noe som er så enormt mye viktigere: Den humaniserer. Den bryter gjennom det som er som en vegg mellom «oss» og «dem». Og viser oss betydningen av historien for nåtiden. 

Det finnes ingen «uforanderlig sigøyner-kultur»

På mange måter er dessuten boken skarpere og mer presis i sine analyser enn mye av den etablerte forskningslitteraturen. Guri henviser til både Isabel Fonsecas bestselgende bok Begrav meg stående fra 1995 og Ada Engebrigtsens avhandling Exploring Gypsiness fra 2007. Det kunne hun spart seg for. Begge bøkene serverer eksotifiserende, essensialiserende og «gypsyloristiske» fremstillinger av romer, et tankegods som nettopp har bidratt til å forsvare praksiser som segregering og assimilering, bagatellisering av lidelse blant romer, og forklaringsmodeller som gir romene skylden for diskrminierngen og forfølgelsen de utsettes for. Innholdet i bøkene har av den grunn blitt sterkt kritisert av romske forskere og andre som arbeider med en kritisk inngang til romske studier. 

Jeg er så lei av å måtte forklare at romer ikke har reising i blodet

Riksaasens bok er i motsetning til disse forfriskende fri for slike eksotifiseringer. Hun faller ikke i den gypsyloristiske fella, å forsøke å forklare fenomener som fattigdom, diskriminering og migrasjon ut fra en uforanderlig «sigøyner»-kultur. I stedet retter hun oppmerksomheten mot hvilke forutsetninger den historiske forfølgelsen har skapt, og hvordan antisiganismen lever videre og begrenser mulighetsrommet til romer i Romania. 

«Om ikke jeg forteller denne historien, hvem skal gjøre det da?»

Boken handler om et vennskap mellom Guri Riksaasen og Elena Gheorghe. Men vi lærer langt mer om Elena enn vi gjør om Guri. Kanskje er det mer interessant å lære om Elena i denne sammenhengen, men jeg sitter likevel igjen med spørsmålet: Hvem er Guri? Vi lærer om Elenas barn, mennene hun har vært gift med, huset hun bor i, hvem naboene hennes er og alt mulig annet. Det er jo dette som er bokens styrke – at vi kommer nært innpå en av de fattige tilreisende. Men det skaper også en ubalanse: Jeg skulle gjerne visst mer om Guri, hvem hun er som gjorde det mulig at hun bokstavelig talt kunne ramle ned i fanget på kvinnen som satt og tagg utenfor kontoret hennes, og bli der. Jeg tror det også hadde vært viktig, fordi vi som leser denne boken har minst like mye å lære av Guri som vi har av Elena. Fordi i møte med fattige tilreisende kan Guri bli et forbilde, og jo mer vi vet om henne, jo mer har vi å speile oss i. 

I et etterord reflekterer Guri over maktforholdet mellom henne og Elena, og etikken knyttet til at hun som «priviligert akademiker skriver om livet til en fattig analfabet». Hun kommer med viktige refleksjoner uten enkle svar, og sier at det største etiske dilemmaet for henne ble «Skal jeg som priviligert akademiker la mine etiske forbehold hindre viktige historier i å bli fortalt? Om ikke jeg forteller denne historien, hvem skal gjøre det da?». Jeg for min del er veldig glad for at hun skrev denne historien, og jeg håper den vil bli lest av mange, og bidra til endring.

Over 500 års mistillit ligger mellom oss og rom

Boken slutter også midt oppe i dilemmaet. På en av de siste sidene spør Guri «Har Elena det bedre nå, seks år etter at hun kom til Oslo første gang?» Svaret er på den ene siden at det ikke er mulig for Guri alene å hjelpe Elena ut av den fattigdommen som opprettholdes av strukturer som har blitt skapt av århundrer med slaveri, forfølgelse og diskriminering. Når ett behov har blitt dekket oppstår et nytt. På den andre siden er ikke hjelpen nytteløs: Selv om en ny sykdom melder seg, betyr jo ikke det at det ikke var viktig at man fikk medisiner for den første. 

Man får altså ikke svaret i boken. Men den åpner en verden og gir kunnskap. Som gir ansvar:

«Hvor mange ganger har jeg hørt at man ikke kan stole på rom? Hvor mange ganger har jeg hørt at rom er late? Etter å ha satt meg inn i historien snur jeg spørsmålet på hodet: Hvis jeg var rom, hvorfor skulle jeg ha tillit til gadji (ikke-romer)? Over 500 års mistillit ligger mellom oss og rom. Hvem har ansvaret for å gjenopprette tilliten?». 

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.