For mange blir ikke livet eller ankomsten i Europa like trygt som de hadde ønsket seg.
Foto: Unicef
Verden må vite hva som skjer med mennesker som kommer hit, og bare trenger litt hjelp til å kunne føle seg som frie mennesker, skriver Aiisha Nordfolk i dette innlegget.
911Shares

Det er mange skjebner som fører mennesker på flukt fra hjemlandet. I Norge er det ofte ukjent hvor lite hjelp som faktisk ytes til de som kommer hit, i full tillit, som flyktninger, som asylsøkere, med håp om å skape en framtid for sine familier.

Hørte om varig hjelp i Skandinavia

Ibrahim, en bekjent av meg, er en mann som har reist langt, fra et ødelagt hjem i Syria, med sin kone og to små barn på to og tre år. Det gjorde han for nærmere åtte år siden. Som foreldre var de begge ferske, og det var mange utfordringer, fra bombene begynte å regne, til de kom seg i midlertidig trygghet i Tyrkia. 

Da Ibrahim forlot familien i Tyrkia og reiste videre for å forberede en sikrere framtid i et europeisk land, var ikke Norge et åpenbart førstevalg. I Hellas trivdes han godt, og han ble der i ett år og fire måneder, men fortsatt fikk han ikke varig opphold. 

Reisen gikk videre gjennom Italia og Frankrike, ikke uten komplikasjoner der heller, men han hadde hørt at det skulle være varig hjelp å få i Skandinavia.

Signerte for at Ibrahim er «mottatt»

Her i Norge er det jo kaldt, og vi nordmenn er ikke kjent for å være de mest gjestfrie i verden. Det Ibrahim ikke visste, var at det norske systemet er enda mye kaldere enn han kunne forestilt seg. Men etter en lang reise gjennom flere europeiske land, ble det til slutt Norge som ga han asyl.

Velkommen til Sunndalsøra asylmottak! Ikke akkurat en drøm å komme dit og bli sittende fast i to år og fire måneder. Mange blir deprimerte og frustrerte allerede tidlig i slike opphold.

På asylsøkerbeviset står det «MOTTATT 18.08.2015, signatur gyldig til 09.09.2016.» Til dags dato er dette det eneste beviset Ibrahim har for at han eksisterer i Norge. Samt midlertidig arbeidstillatelse. Hvordan er det mulig?

Framtidshåpet som visner

Ibrahim holdt ikke ut den trykkende stemningen i asylmottaket. Førerkortet fra Syria, for både buss og bil, var jo verdiløst her i Norge. 

Heldigvis fikk han hjelp til å komme seg videre fra asylmottaket. I desember 2017 fikk han skyss i bil til Oslo, da han hadde fått kontakt med noen som skulle skaffe han jobb i hovedstaden. Noe norskkurs har han ikke blitt tilbudt etter å ha tatt et valg og komme seg ut av asylmottaket. 

Bort fra den fengselsaktige tilværelsen et asylmottak oppleves som. Livet snegler seg fremover. Hvor ble det av håpet om en bedre framtid? 

Retten til livsgrunnlag

Nå er det snart åtte år siden han sist holdt rundt sine barn. Nå er de 10 og 11 år, og ser pappaen sin kun på en liten skjerm. Og de samme spørsmålene gjentar seg fra barn til far: «Når kan vi komme til deg? Kan du komme til oss, Baba?»

Bærum kommune ønsket Ibrahim varmt velkommen. Leilighet var også ordnet. Men da papirene skulle sendes fra UDI, kunne de fortelle at de allerede hadde «overført han til en annen kommune» Så: Velkommen til Kvinesdal! 

Skulle de ikke ta hensyn til hans ønsker? Eller ta hensyn til at han er en sosial fyr, at han kunne ordne seg jobb selv og ønsket å leve normalt og jobbe for å skape et liv her? 

Hva slags hjelpende hender blir rukket fram til de som trenger det mest? 

Dette er den tilliten og forventningen mange kommer til Norge med, men denne tilliten blir så til de grader knust av kalde skuldre, hensynsløse regler og arrogante holdninger til hva mennesker på flukt kunne trenge, ikke bare for å overleve, men for faktisk å kunne starte på nytt, og forberede det nye livet i påvente av familiens sene ankomst. Er det ikke også en menneskerett å kunne ha et grunnlag for å tilrettelegge livet, med psyken i behold? 

Intet nytt om norskopplæring

Men mange i slike situasjoner føler seg som kasteballer uten at noen lytter til dem. Det er umenneskelig, sammenlagt med årevis av adskillelse fra egen familie.

Ibrahim kom seg etterhvert et stykke nærmere hovedstaden. Som en ball kastes han igjen videre til Nittedal kommune. Etter to år har har han enda ikke fått svar på søknad om norskopplæring her heller.

Trynefaktor?

Ved to anledninger er han også, uten varsel og uten kjent grunn, blitt hentet av politiet, med håndjern, og plassert på glattcelle. Ingen begrunnelse eller unnskyldning har han fått på disse uforståelige handlingene, som selvfølgelig også gjør at hverdagen føles usikker, og gir næring til følelsen av at systemet her ikke er til å stole på.

Fri rettshjelp har måttet bistå han i flere anledninger nå. Men de ser heller ikke ut til å få fremskyndet prosessen, og saken til min venn Ibrahim sitter fast hos Utlendingsnemnda (UNE) 

Hvordan oppstår forskjellsbehandling i UNE og UDI? Er det sortering etter nasjonalitet? Er det fordi noen mennesker har tillit så de våger å ytre ønsker og fremme en holdning? Er det rett og slett trynefaktor?

Fastlåst venting

Slik behandling går hardt utover folk sin psykiske helse, det gjelder også i Ibrahim sitt tilfelle. Han oppsøkte etter hvert psykolog. Nå tilbudt sterke antidepressiva. Og en kontaktperson som snakker arabisk og kan hjelpe han med å informere om hans rettigheter og følge opp på disse.

Ibrahim er en oppegående mann, intelligent, aktiv med trening og fotball, og i alt dette klarer han å beholde en god porsjon pågangsmot og humor. Men enhver som går den veien han har gått ville bli syk av det. Han legger ikke skjul på det. «Staten Norge har gjort meg syk av å vente». 

Denne høyrevridde, fremmedfiendtlige regjeringen vi sitter med, blåser i menneskerettigheter. Hvordan kan dette godtas, her i ett av verdens rikeste land? Hvem skal si ifra? 

Verden må vite hva som skjer med mennesker som kommer hit, vanlige mennesker som bare trenger hjelp til å kunne føle seg som frie mennesker, og som ikke skal bli en fange i et nytt land.

Etter å ha fått et uforståelig og kontant avslag på familiegjenforening, har han nå ventet lengre enn de aller fleste for å få svar på anken. Og etter at det blå passet hans gikk ut på dato i mai i fjor, venter han også på å få det fornyet, og han venter på reisetillatelse for å besøke familien. I det minste skulle man tro at det var mulig, men nei. Han sitter altså fast her. 

Ufattelige overgrep

Og familiegjenforeningen?  Fortsatt ingen svar på anken, godt på vei inn i det femte året som asylsøker her i Norge.

UDI sitter fortsatt på Ibrahim sine originale papirer, og vil ikke gi dem tilbake. Han får ikke gyldig ID, og kan derfor heller ikke sende hjelp i form av å dele noe av inntekten sin med familien sin, som jo er veldig vanlig. Han må iblant spørre tilfeldige mennesker om hjelp, venner han har funnet her.

Hva slags velferdsstat er det egentlig vi lever i ? Hva slags hjelpende hender blir rukket fram til de som trenger det mest? Skal man leve her som i ingenmannsland hvor man ikke kommer seg verken frem eller tilbake? Uten gyldig ID, uten bankkort å ordne sin egen økonomi med? Kun NAV-kort og asylsøkerbevis. 

Dette er uten tvil psykisk ødeleggende, og et grovt tillitsbrudd fra regjeringens side. Dette er staten Norges direkte overgrep på mennesker som allerede har opplevd mer enn vi kan fatte.

Ibrahim tituleres i denne teksten kun med fornavn, grunnet sårbar livssituasjon. Utrop er kjent med Ibrahims fulle navn og identitet. 

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.