Finnes det interreligiøse kanaler mellom ulike kirkesamfunn som kan benyttes for å skape fred? spør artikkelforfatteren. Her fra Ukrainas ortodokse kirkesamfunn i USA.
Foto: Ukrainian Orthodox Church of the USA
Dersom prekestoler i Russland kollektivt ble brukt til å gå ut med et budskap om å trekke styrkene ut av Ukraina, kunne russisk opinion endres, skriver Ervin Kohn i dette innlegget. 
166Shares

Norge har i mange år hatt som mål å få et godt omdømme som en fredsmegler-nasjon. Samtidig har man levd med devisen om at vi må skille religion og politikk. Jeg tror det er en av grunnene til at vi ikke har hatt større suksess enn vi har hatt. 

Forventninger og krav til religiøse ledere

Vi kunne nok ha lykkes bedre dersom vi hadde erkjent at religion er en viktig del av livene til svært mange. Våre egne politikere og diplomater har naturligvis våre norske referanserammer. Disse er i stor grad sekulære og lutherske referanserammer. Det betyr at gud ikke er involvert i samfunnsspørsmål, at religion har med spiritualitet å gjøre og at religion er en privatsak. I og med at vi (norsk UD) ikke har hatt nødvendig kompetanse på religion(er), har man kanskje i møter og konferanser ikke i stor nok grad involvert religiøse ledere. Vi har nok latt sjanser gå fra oss i å ansvarliggjøre dem i ulike konfliktområder.

Hvilke krav skal vi stille til våre religiøse ledere i spørsmål omkring krig og fred? Vi må ansvarliggjøre dem på samme måte som vi ansvarliggjør våre politiske ledere. I demokratier har vi mulighet til å avsette/erstatte politiske ledere vi er misfornøyd med, i valg. I autoritære samfunn gjennom populær oppstand, revolt. Sistnevnte er vanskeligere, men det er blitt gjort. 

Vi er moralsk forpliktet til også å avsette religiøse ledere som gjør noe kriminelt. Vi har gjennom flere år observert hvordan ulike deler av Den katolske kirken har dekket over presters overgrep mot barn. Beskyttelsen av disse prestene er det heldigvis, i stor grad, slutt på. Ansvarliggjøring dreier seg også om hvilke krav vi stiller til våre religiøse ledere. Krav og forventninger vet vi styrer atferd. Dersom vi har forventninger, stiller krav, til våre religiøse ledere om at de skal være tydelige og vokale rundt spørsmål om krig og fred, etikk og moral, og menneskerettigheter, da tror jeg vi vil se modigere ledere.

Til russeres hjerter via Den russisk-ortodokse kirken

Under okkupasjonen av Norge 1940-1945 var kirkens ledere modige i å motsette seg nazifiseringen av Norge. Så nær som på ett område; de jødiske landsmenn. Kirken reagere etter arrestasjonene av de jødiske mennene 26. oktober 1942. Hebreerbrevet ble lest opp fra alle landets prekestoler 22. november samme år. Litt sent kanskje. Det ble for liten tid til å mobilisere noe som helst. Donau forlot Akershuskaia 26. november med 532 norske jøder, i det som skulle bli landets største enkeltdeportasjonen av jøder.

Krig og fred er naturligvis alle religioner opptatt av. Alle religioner har naturligvis også et potensiale til å bli brukt og misbrukt. Alle religioner har også et forhold til filosofiske spørsmål som sannhet og ondskap, for ikke å snakke om nestekjærlighet. 

Vi er midt i en pågående aggresjonskrig etter at Russland har invadert Ukraina. Det gjør vondt å se på, vi engasjerer oss for å hjelpe mennesker på flukt, men vi føler oss maktesløse overfor aggressoren. Hvem kan stoppe Putin? spør vi litt fortvilet. Svaret er nok det russiske folk. Men det er ikke så lett. 

Kreml styrer med jernhånd. Sannheten har ikke noe godt jordsmonn i det russiske diktaturet anno 2022. Når du kan få 15 års fengsel bare for å si eller skrive ordet krig for å beskrive Russlands angrep på-, og invasjon av Ukraina, skal det mye sivilt mot til for menigmann å agere. Det er urimelig å stille krav om sivilt mot til en offentlig ansatt lærer om å løfte sin stemme når vi vet at hun kan miste både jobb og leilighet. 

Den russisk-ortodokse kirken i Amsterdam har brutt forbindelsen til Moskva. Den russisk-ortodokse kirken i Oslo vil ikke gjøre det. 

Med Den russisk-ortodokse kirke stiller det seg, etter min mening, annerledes. Den russisk-ortodokse patriarken Kirill, og kirken med ham, har offentlig og aktivt støttet Putins angrepskrig. Har de vestlige land sanksjonert ham? Er hans eiendeler i vesten båndlagt? 

Hva med den russisk-ortodokse kirkens eiendeler? Den har omfattende virksomhet utenfor Russland. Vesten føler seg maktesløs. Jeg tror en vei inn til det russiske folk er gjennom Den russisk-ortodokse kirken. 

Legitimt å stille krav til Den russisk-ortodokse kirke utenfor Russland

Finnes det kanskje interreligiøse kanaler mellom ulike kirkesamfunn som kan benyttes? Kirill var Moskvapatriarkatets representant i Kirkenes Verdensråd på 1970-tallet. Kanskje noen av de kontaktene og bekjentskapene kan brukes? Dersom alle prestene og biskopene i Russland hadde brukt sine «prekestoler» til, på samme tid, å gå ut med et fredsbudskap til Kreml, et budskap om å trekke styrkene tilbake fra Ukraina, er det faktisk mulig vi vil kunne se et skifte i den russiske opinionen. 

Det vil være en modig handling som vil kunne inspirere større deler av folket til tilsvarende modige handlinger. Putin kunne nok ha sanksjonert mot Kirill, biskopene og prestene, men det ville ikke vært mulig med et cover up. 

Den russisk-ortodokse kirken i Amsterdam har brutt forbindelsen til Moskva. Den russisk-ortodokse kirken i Oslo vil ikke gjøre det. Den vil ikke engang ta offisielt avstand til Kirills støtte til Putins angrepskrig. Å bryte bånd er nok det mest drastiske tiltaket, men man kan gjøre mye annet som kan påvirke før man bryter båndene helt. 

Det er legitimt å stille krav til Den russisk-ortodokse kirke utenfor Russland som har tilgang på nyheter som ikke er kontrollert og produsert i Moskva. Det er legitimt å stille krav om at de går sammen om en felles uttalelse. Et krav til Kirill om at han skal trekke sin støtte til angrepet på Ukraina. Et krav til Kirill om å bidra til å skape fred. Om å trekke de russiske styrker ut av Ukraina. 

De monoteistiske religioner har alle forestillinger om krig og fred. De har regler om krig, og hvordan man skal oppføre seg i krig. FN-avstemningen den 2. mars viste at hele verden mener at Russlands angrep ikke var iht. jus ad bellum, ingen rett til krig – ingen rettferdig krig. Derfor kan heller ikke Den russisk-ortodokse kirke forsvare angrepet. Det alle religioner derimot kan enes om, er at en som blir angrepet har all rett til å forsvare seg.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.