Novemberpogromene skjedde i fredstid, og 7000 jødiske hjem og forretninger ble vandalisert.
Foto: Wikimedia Commons
Hver gang vi sier «aldri igjen», bør det forplikte, skriver Ervin Kohn i dette innlegget.
396Shares

Natten til den 10. november 1938 (Martin Luthers fødselsdag) gikk hovedsakelig nazistpartiets paramilitære styrke, Sturmabteilung (SA) og Hitlerjugend løs på jødene over hele Tyskland og Østerrike. De tyske myndighetene ga aksjonene navnet Reichschristallnacht, derav Krystallnatten. 

Novemberpogromene skjedde i fredstid

Historikere og forskere kaller helst aksjonene Novemberpogromene, blant annet fordi forfølgelsen og overgrepene på de tyske jødene ikke stoppet ved daggry. 1400 synagoger ble brent. 7000 jødiske hjem og forretninger ble vandalisert. 100 jødiske mennesker ble drept. 30 000 jødiske tyskere ble internert i blant annet Dachau og Buchenwald.

Markeringen av Novemberpogromene er viktig for vårt samfunn i dag, og viktig for alle åpne samfunn, for å lære av det som skjedde, slik at vi skal klare å beskytte våre liberale demokratier. Dersom vi skal lære må vi være sannferdige og etterrettelige. Vi må være ærlige med hva pogromene var, og ikke late som om de var noe de ikke var. 

Enkelte tenker på markeringen av Novemberpogromene som en Holocaust-markering. Det må man ikke gjøre. Det ødelegger læringen. Novemberpogromene hadde ingenting med Holocaust å gjøre. Novemberpogromene skjedde i fredstid. Det var fred i Europa i 1938. De tyske lederne hadde ennå ikke bestemt seg for Den Endelige løsningen – det industrielle folkemordet på Europas jøder. Det skjedde først 20. januar 1942. 

Nazistenes mange offergrupper

I 1938 ville tyske myndigheter fortsatt at jødene skulle rømme landet, og de fantaserte om å deportere dem til Madagaskar. Mange hadde flyktet i 1938 og ytterligere ca 80 000 flyktet i 1939. Alle land hadde stengt sine grenser for jødiske flyktninger etter Evian-konferansen i juli 1938, inkludert Norge. Etter Novemberpogromene myket noen land opp, men ikke Norge. Norge tok imot politiske flyktninger fra Tyskland, men jødene ble ikke regnet som politiske flyktninger. 

Nazistenes inhumane menneskesyn hadde flere offergrupper i tillegg til jødene. Ihvertfall en kvart million Romer døde i konsentrasjonsleire. Offisielt er tallet på homofile menn som ble drept under krigen 15 000, men antallet er nok mye større. Nazistenes holdninger til mentalt syke og andre funksjonshemmede, sælig barn, er barbariske. Under det kryptiske navnet Aktion T4 tok man livet av 70 000 syke og funksjonshemmede, hovedsakelig barn. Drapsprogrammet kom i gang i april 1940, ikke i 1938. Etter mange negative reaksjoner og opposisjon, især fra den katolske kirken, ble programmet stoppet 24. august 1941. På den årlige markeringen 27. januar – Den internasjonale Holocaustdagen – i Oslo, inkluderes alle offergruppene. Det skulle bare mangle.

Hat blir til vold og terror

Novemberpogromene derimot hadde kun én offergruppe, jødene. Vi er forpliktet til å studere det historiske forløpet for å kunne lære, for å kunne besvare spørsmålet om hvordan Novemberpogromene kunne skje i Europa i fredstid, i verdens fremste kulturnasjon, i det land som lå lengst fremme i vitenskap og kunst. 

Vold og terror kommer ikke som lyn fra klar himmel. Vold oppstår ikke i et vakuum. Det finnes et forløp som kommer før volden. Det begynner med fordommer. Fordommer mot jøder har man hatt, ikke bare i Tyskland, i over to tusen år. Judensau-myten har eksistert i Tyskland siden 1200-tallet. I 1543 publiserte Martin Luther oppskriften på Novemberpogromene i sitt famøse verk Von den Juden und ihren Lügen. (om jødene og deres løgner) 

Novemberpogromene hadde ingenting med Holocaust å gjøre. Novemberpogromene skjedde i fredstid.

Da journalisten Wilhelm Marr i 1879 preget ordet antisemittisme for å gjøre jødehaet vitenskapelig og stuerent, la han i virkeligheten grunnlaget for det biologiske/rasistiske jødehatet – antisemittismen. Da Julius Streicher startet sin antisemittiske publikasjon Der Stürmer i 1923, og Adolf Hitler publiserte Mein Kampf i 1925 og 26, la de sine frø i et meget fertilt jordsmonn av fordommer mot jøder. De behøvde bare å tilsette frykt i fordommene for å fremme hatet. Og når først hatet har festet seg er veien ikke lang til vold og terror. 

Norske medier ga antisemittismen næring

Dersom man tilsetter en viss mengde frykt til fordommene får man en potent kombo som legger grunnlaget for hatet. Julius Streicher og Adolf Hitler fortalte det tyske folk hva de hadde å frykte fra jødene. Konspirasjonsteoriene er gode å ha til dette giftige brygget. Falsumet Zions Vises protokoller (Protokollene) var gode å ha til dette formålet. Løgnen om jødiske ledere som konspirerer om hvordan man planlegger å overta verdensherredømme gjennom å overta verdens finanser, media og starte kriger. 

Protokollene ble integrert i de tyske skolenes læreplaner straks Hitler kom til makten i 1933. Forøvrig ikke ulikt Norge. Protokollene ble utgitt på norsk i 1920. Marta Steinsvik reiste land og strand rundt og holdt foredrag om Protokollene og alt nordmenn hadde å frykte fra jødene. At det bare var drøye tusen jøder i landet var uvesentlig. Det var nok med forestillingen om «jøden». 

Et godt jordsmonn av fordommer mot jøder fantes både i Tyskland og Norge da Hitler kom til makten i slutten av januar 1933. Allerede i begynnelsen av april 1933 innførte Tyskland en nasjonal boykott av alle «jødiske» virksomheter. Dette fikk oppmerksomhet også i norsk presse. Dette skrev Aftenposten på lederplass 4.4.1933: «Det kan ikke være tvil om at tyskernes aksjon mot jødene i disse dager skaper en forsterket jødesympati ute i verden, som disse Israels sønner neppe fortjener. Imidlertid mangler vi her i landet forutsetninger for å kunne dømme rettferdig om aksjonen mot jødene. Vi vet ikke noget om i hvilken utstrekning det tyske folks lidelser skyldes jødenes metoder og mentalitet.» Lederartikkelen fortsetter i samme fordomsfulle holdning. 

Aftenposten og andre aviser brakte naturligvis ikke antisemittismen til landet. Men det gjorde heller ikke tyskerne den 9. april 1940. Fordommene mot jøder hadde vært her i landet lenge før vi hadde noen jøder her. Men norske medier bidro med vanning og gjødsling av det fertile jordsmonnet av antisemittisme.

Vi har forfulgt så mange minoriteter

Antisemittismen er en fleksibel fordom. På 1930-tallet drev Bondepartiet valgkamp og kalte Arbeiderpartiet «jødebolsjeviker» og Høire for «jødekapitalister». Når folk først har fordommer og de har fått vite at de har dem med god grunn, og at de faktisk har grunn til frykt, enten det er bolsjevismen, kapitalismen, moderniteten eller at det er jødene som er skyld i de dårlige tidene, er veien kort til hatet. 

Det begynte med Der Stürmers antisemittiske propaganda i 1923 og endte med Holocaust, det industrielle folkemord på Europas jøder. Det var mange steg og omdreininger på denne veien. Novemberpogromene var ett av stegene og en kraftig omdreining, men ikke en del av folkemordet. Det begynte med retorikken til Julius Streicher i 1923 og Adolf Hitler i 1925/26. Streicher var en av i alt 12 som ble dømt til døden, for sin retorikk, av Nürnbergdomstolen 1. oktober 1946. 

Vi har så lett for å deklamere «aldri igjen». Men når vi gjør det bør det forplikte. Vi har jo gjort det så mange ganger. Forfulgt våre minoriteter. Ikke bare jødene våre, men samene og kvenene våre og taterne våre kanskje lengst. Muslimene våre kan i lange perioder ikke åpne en avis uten å få vondt i magen. Vi må røkte retorikken slik at den ikke forer fordommer og frykt. For da er hatet like om hjørnet. Vi må legge oss HMKs ord til stortingsrepresentantene på hjertet; -Et demokratis adelsmerke er hvordan det behandler sine minoriteter. Flertallet har ikke alltid rett.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.