Den 24. november markeres 80-årsminnet etter det norske Holocaust. Det markeres den 24. november siden selve datoen 26.11. faller på shabbat.
Foto: PIxabay
Det er viktig å huske på hvor galt det kan gå, hvor langt mennesker og samfunn kan være villige til å gå. Igjen og igjen, skriver Ervin Kohn i dette innlegget. 
213Shares

FN har fastsatt 27. januar som Den internasjonale holocaustdagen. Den jødiske minoriteten i Norge har en vel så nær tilknytning til datoen 26. november, som i år markeres den 24. november fordi den 26. faller på den ukentlige hviledagen sabbat. Den 26. november var datoen da DS Donau la fra kai med 532 jødiske mennesker ombord. 

Tilbud fra Sverige

Når man snakker om deportasjonen av jødene fra Norge er det som regel DS Donau man tenker på. I alt var det imidlertid fire transporter; To med MS Monte Rosa, hhv. 19. november og 26. november. Og en med MS Gotenland 24. februar 1943. De som hadde «kommet for sent» til Donau ble internert på Bredtvet. 

Nyere forskning har vist at alle disse 158 jødiske menneskene kunne blitt reddet. Altså dersom tyskerne og de norske antisemittene, i uniform og sivil, bare hadde hatt som mål å tømme Norge for jøder. Sverige tilbød seg nemlig å ta imot alle disse menneskene. I alt ble over 770 jødiske mennesker deportert fra Norge. 

Norges tradisjon for forfølgelse av minoriteter

Det er viktig å huske på hvor galt det kan gå. Hvor langt mennesker og samfunn kan være villige til å gå. Igjen og igjen. Det er viktig at vi minst en gang i året tar inn over oss at vi ikke bare må hegne om vårt demokrati, men at vi også må hegne om vår sivilisasjon. 

Vi ble usiviliserte. Det er det man mener med at Holocaust var det totale sivilisatoriske sammenbrudd. Det motsatte av sivilisert er barbarisk. Mennesket har det i seg, disposisjonen til å være barbarisk, til å hengi seg til sine drifter. Til å bli usiviliserte. Det begynte i Tyskland, men det stoppet ikke der. 

Vi har fire folkemord i historien; Armenerne i 1915, Holocaust i 1941-45, Rwanda i 1994 og Srebrenica i 1995. Holocaust var det eneste globale folkemord av ubegripelige proporsjoner. Europas jødiske minoritet skulle utryddes. Det kalles et industrielt folkemord fordi man benyttet sin kreativitet og industrielle- og logistiske kapasitet for å gjennomføre en slik enorm oppgave. 

Vi har lett for å renvaske oss selv. Vi har like lett for å dømme andre. Etter Atle Antonsens tirade mot en ung svart, muslimsk bodøværing i forrige uke var det flere som fikk seg til å hevde at Norge ikke er et rasistisk land. 

For ikke å snakke om alle som hevdet at Antonsen ikke er en rasist. Jeg tror det er få ideologiske rasister i Norge. Men Norge er slett ikke fri for rasisme, og heller ikke fri for fordomsfulle mennesker. Det er slett ikke bare USA som har og har hatt et rasismeproblem. Norge har sin egen historie med forfølgelse av minoriteter, som mange ikke kjenner. 

Norge på rasehygienefronten

I 1643 ble det innført skuddpremie på tatere (fanter, reisende, romanifolk). Dette skjedde gjennom et påbud fra kongen i København, og en årlig jakt på tatere kom inn i organiserte former. Dette varte i over hundre år. Også etter dette fortsatte jakt og drap på tatere. Fra 1907 er en storstilt fantejakt med mer enn tusen menn dokumentert fra Flå i Gauldal. I løpet av en slik fantejakt kunne man ta livet av over hundre mennesker. På den tiden var folkemordsbegrepet ennå ikke oppfunnet. 

Mennesket har det i seg, disposisjonen til å være barbarisk, til å hengi seg til sine drifter. Til å bli usiviliserte.

Begrepet folkemord (‘genocide’) tilskrives den polsk-jødiske advokaten og menneskerettsforkjemperen Raphael Lemkin. Han laget ordet ved å sette sammen det greske genos (folk) og det latinske caedo (drap/mord). Lemkin kom opp med ordet i 1944 etter å ha lest om folkemordet på armenerne i 1915. 

I «gamle dager», før Nürnbergprosessen etter annen verdenskrig, mente det internasjonale samfunn at et regime kunne gjøre hva men ville innenfor ens eget territorium. Under Nürnberg ble man dømt for «forbrytelser mot menneskeheten». Internasjonal lov som forbød folkemord ble vedtatt av FNs aller første generalforsamling den 11. desember 1946.

Fra slutten av 1800-tallet til 1945 var eugenikk, rasehygiene, en anerkjent vitenskap. Norge og norske forskere var verdensledende i denne «vitenskapen». Den fremste på dette feltet i Norge var Jon Alfred Mjøen. Han skrev boken Racehygiene i 1914 der han argumenterte for at et moderne samfunn måtte beskytte seg mot «dårlige arveanlegg».

Vi må revaksineres mot rasismens og antisemittismen

Norge og nordmenn var både ivrige, passive og aktive deltagere i Holocaust, det industrielle folkemordet på Europas jødiske mennesker. Det var slett ikke de tyske okkupantene som brakte antisemittismen til Norge i 1940. Fordommene mot jøder hadde vi i landet lenge før det var en eneste jøde her. Og vi har dem ennå. 

Enkelte har flere fordommer enn andre. Undersøkelser viser at den muslimske minoriteten i Norge har kognitive fordommer mot jøder helt på nivå med majoritetsbefolkningens fordommer mot muslimer. Omkring 30 %. 

Det er viktig å markere den største forbrytelsen i Norge under annen verdenskrig for å lære. Vi må undervise hver ny generasjon. Når én 10. klasse slutter, så begynner en ny 10. klasse. Den må også få formidlet den samme kunnskapen. Når vi hører om elever i norsk skole i dag som motsetter seg undervisning om Holocaust og antisemittisme bør det være et faresignal. 

Etter 2. verdenskrig trodde enkelte at vi hadde fått bukt med antisemittismen en gang for alle. Det viser seg i dag at det var en naiv tanke, og ganske tankevekkende. Det forteller oss at vi aldri vil bli kvitt antisemittismen, eller annen rasisme, en gang for alle. 

Vi kan ikke få en evigvarende vaksine. Holocaust er beviset på det. Derfor må vi stadig revaksineres mot rasismens og antisemittismens virus. Kunnskap er ett av de to virkestoffene i denne vaksinen. (Holdninger er det andre virkestoffet) Markering av 80-årsminnet av at Norge ble ‘Judenrein’, «jødefritt», er en slik anledning til å undervise og lære.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.