Foto: Screengrab, The Guardian
NRK brakte nylig en sak om en irakisk-kurdisk familie som for seks år side flyktet til Norge med tre multihandikappede barn. Selv om alle nå er voksne, vil de alltid være barn i den forstand at de trenger pleie og tilsyn døgnet rundt.
Vi er like mye mennesker som dere
Faren forteller i Folkebladet om desperasjonen han og kona følte: «Jeg solgte huset og alt jeg hadde for å reise til Europa. Pengene gikk til menneskesmuglere fordi jeg så at barna ville dø om jeg ikke gjorde det».
Familien fikk etter hvert vedtak om utsendelse fra Norge, først fordi UDI mente barna ville få nok hjelp i Irak. Familien engasjerte da advokat og klaget saken inn til Utlendingsnemnda (UNE), som omgjorde vedtaket. Det etter blant annet å ha fått en uttalelse fra en overlege innen genetikk som sa at barna ville dø i Irak fordi landet mangler støtteordninger.
Det er imidlertid ingen kommuner som har penger til å bosette barna, og staten klarer ikke å bidra med nok midler. Ei heller Senja kommune, der foreldrene har bodd i flere år.
Dette betyr at familien må fortsatte å leve i usikkerhet og at de må utsette boligdrømmen. Nå har faren sagt til kommunen: «Dere bryr dere ikke om familie og følelser. Greit jeg har utenlandsk bakgrunn, men vil bare minne dere på at vi er like mye mennesker som dere».
«Jeg sitter gjerne i fengsel»
Blant andre som har fått sine håp knust, er småbarnsfamilien fra Irak som i fjor ble truet med deportering. De tilhører en religiøs minoritet, jesidiene, som har vært utsatt for forfølgelse. Alle de tre små barna i denne familien er født i Norge.
De fikk vedtak om tvangsutsendelse fordi moren løy i asylsøknaden og sa hun var gravid før hun kom til Norge. Hun sier det var fordi hun trodde det ville forhindre at barna ble sendt hjem til et IS-herjet Irak. Mens utlendingsmyndighetene mener hun med vitende og vilje ga uriktige opplysninger.
Faren øynet for ett år siden et håp om å få sone i straffen i Norge. Dette var etter at SV fremmet et representantforslag om alternative reaksjoner til utvisning som følge av å lyve i asylsaker. Som bot, fengsel eller samfunnsstraff. Og dette var for å styrke hensynet til barnets beste.
«Jeg sitter gjerne i fengsel eller betaler en bot for unngå utvisning. Vi har ingenting å komme tilbake til i Irak. Dette vil være det beste for barna våre», sa faren før forslaget ble nedstemt av AP, Høyre, Frp og Sp. Familiens sak gikk til lagmannsretten der de tapte, men går nå videre til høyesterett.
Utvises med innreiseforbud
Det mangler heller ikke lignende historier der barnas interesser ikke vektlegges, så som seksbarnsfamilien fra Etiopia, der moren har oppholdstillatelse, mens faren fikk avslag på asylsøknad i 2008. Han søkte asyl fordi han fryktet for sitt liv som følge av sin fars politiske tilknytning. Utlendingsmyndighetene mente imidlertid at det ikke var sannsynlig nok at mannen ville bli utsatt for forfølgelse. UNE skal også ha vurdert barnas interesser, men bestemte at det alvorlige bruddet på utlendingsloven ved å oppholde seg ulovlig i Norge i mange år, måtte veie tyngst.
«Jeg er redd for at pappa blir kastet ut av landet mens jeg er på skolen. Uten at jeg får sagt ha det»
Fordi pappaen ikke kan jobbe, har han vært hovedomsorgsperson i mange år. Det yngste barnet er åtte måneder gammelt. Vedtaket stadfester at han utvises med to års innreiseforbud til Norge.
Mannens 13-årige sønn sier: «Jeg er redd for at pappa blir kastet ut av landet mens jeg er på skolen. Uten at jeg får sagt ha det».
Barna kan dø
Det er lett å forestille seg at en selv ville brukt menneskesmuglere om det var eneste mulighet for å redde sine egne barn og komme til et sted der de kanskje kunne få kjenne på et snev av trygghet. Jeg hadde antakelig også selv solgt alt jeg eide og reist til et land der, hvis det jeg hadde hørt stemte, samfunnet verner om de svakeste. Om jeg var overbevist at å lyve i asylsøknaden ville gi barna større trygghet, ville det vært et etisk spørsmål som egentlig ikke hadde vært spesielt vanskelig.
For selv hadde jeg også gått i fengsel om det hadde vært mulig. Og oppholdt meg ulovlig i et land hvis det betydde at jeg fikk være sammen med barna mine. De som er redde nok tar ofte desperate valg, men bryter sjelden loven med sikte på å utnytte et system fordi de synes dette er etisk riktig.
Og norske myndigheter demonstrerer gang på gang at de ikke evner å forstå denne ligningen. Slik bommer de også gang på gang i det som skal være arbeidet med å sikre barns beste – og sender funksjonshemmede barn til land der der det er en helt reell mulighet for at de kan miste livet.
Norge, ikke trygt for alle barn
Og like ille: De som er så heldige å få opphold får likevel ofte ikke oppleve stabilitet og trygghet. For familier der alle eller enkelte av familiens medlemmer har fått opphold lever i kronisk frykt for at avgjørelsen kan reverseres. At familien skal splittes fordi en eller flere familiemedlemmer ikke lenger oppfyller kravene for å få bli i Norge. Barn i småskolen lever i frykt for at politiet skal komme på døra og hente foreldre eller søsken mens de er på skolen.
Norske myndigheter river barn bort fra venner og lar klassekameratene oppleve sorgen det er å miste en venn til et et land de aldri kommer til å besøke. Vi tar fra barn fra omsorgspersonene sine. Tenåringer må på vei hjem fra skolen daglig være livredd for at far ikke er der lenger når de kommer hjem. Små babyer mister det uvurderlige båndet med pappaen som skapes i de første leveårene. Foreldre får ikke sone straff sin i Norge, men utsettes heller for alle foreldres verste mareritt: at barna i foreldrenes fravær påføres smerte.
Disse familiene utsettes for brudd på helt grunnleggende menneskerettigheter. Slik brister illusjonen om at Norge som trygt land for alle barn. Det som imidlertid er positivt er at lokalsamfunn ser hvilke påkjenninger disse menneskene opplever. De stiller opp og mobiliserer, som motvekt til den inhumane asylpolitikken.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
