Utfordringer knyttet til sosiale forhold, mellommenneskelige forhold, synes aldri å bli løst. Igjen og igjen dukker utfordringene opp. Igjen og igjen må man finne løsninger. Men det kan virke som om vi hver gang også må finne opp hjulet på nytt.
Gruppene som lettere faller utenfor
Den enkle forklaringen er at sosiale forhold ikke er mekaniske og forutsigbare. Våre relasjoner, det sosiale samspillet i både små og store samfunn, i små og store grupper, er komplekse og sammensatte, med mange faktorer som vi ikke alltid kan kontrollere. Jeg kan ha en struktur, la oss si en bru som er bygget etter noen spesifikasjoner, og som jeg kan regne ut hvor mye vil kunne tåle. Men jeg kan ikke på samme måte regne ut hvor mye et menneske vil tåle, selv om alle mennesker er bygget opp av de samme bestanddeler. Mennesket er skjørt og ekstremt sterk samtidig. Mennesket kan falle om og dø på et blunk, eller overleve de utroligste ting.
Så mennesket er komplekst, biologisk, men også sosialt. Samfunnsforskerne, om det er sosiologer, antropologer, kriminologer eller andre, har derfor også en vanskelig jobb når de skal forske på mennesker som sosiale vesener, på samfunn og grupper. Det er vanskelig å forske, og det er minst like vanskelig å formidle, på en god måte, det man har funnet ut. Forskningsformidling er så å si et eget fag, men jeg skal ikke bruke tid på det i denne omgang.
En slik utfordring er utenforskap i samfunnet. Integrering og sosialisering er en prosess samfunnet aldri blir ferdige med. Alle nye medlemmer i et samfunn, enten de blir født inn i samfunnet eller flytter inn i samfunnet, må sosialiseres inn i samfunnets normer og verdier, og må inkluderes inn i det sosiale livet, og i arbeidslivet.
Men i alle samfunn er det noen som faller utenfor. Gjennom forskning innen samfunnsvitenskapene vet vi at det er noen grupper som står i større risiko for å falle utenfor for eksempel arbeidslivet – så som eldre og innvandrere. Andre grupper kan være personer med lav eller ingen utdanning.
– Hvordan kunne det gå så langt?
Dette er utfordringer som har vært kjente lenge, og som samfunnet og politikerne har prøvd å møte med ulike tiltak. For eksempel tiltak retta mot ungdom som havner utenfor. Tiltak kommer som regel etter at utfordringene har oppstått, og varer til utfordringene avtar, eller det ikke er så mye oppmerksomhet retta mot utfordringen. Da nedskaleres tiltakene, eller kuttes helt ut. Så øker utfordringene igjen, noen ganger til det uhåndterlige, og da må vi finne fram tiltakene igjen.
Alt dette begynte jeg å tenke på mens jeg leste boka Brødre av Guri Larsen. Den har undertittelen Æreskamp og hjemløshet blant innvandringens ungdom. Boka er utgitt i 1992 på Pax forlag. Larsen er kriminolog og i boken har hun fulgt en gruppe ungdommer som til å begynne med var venner, men på grunn av noen konflikter delte seg i to grupper, to vennegjenger. Konfliktene fikk vokse, og det ble flere sammenstøt hvor de to vennegjengene sloss mot hverandre. Det endte med at en ble drept.
Ungdommene er flerkulturelle, de er hjemløse i sine foreldres kultur, og de er hjemløse i den norske kulturen.
Larsen har, som forsker, fulgt ungdommene over flere år. Hun har også fulgt rettssakene i etterkant av drapet. Det kommer ikke fram i boka når drapet skjedde, hun skriver heller ikke noe om landbakgrunn. Store deler av boka er samtaler med de unge guttene på begge sider av konflikten. Slik jeg leser boka, er det et forsøk på å forstå hvordan det kunne gå så langt, og hva som kunne ha vært gjort for å forhindre utenforskapet de unge guttene opplevde.
Hjemløse i foreldrenes kultur – hjemløse i norsk kultur
I boka kommer stemmene til ungdommene fram, de får selv slippe til med lange passasjer hvor de forteller hva de føler og tenker om sin oppvekst, sin plass i samfunnet, om vennskap, verdier og håp for framtiden. De forteller også om hvordan de blir møtt i storsamfunnet, om at de ikke blir sett, ikke anerkjent. De havner utenfor, og finner heller fellesskapet i vennegjengen.
Det jeg synes er interessant med Brødre av Guri Larsen, er at hun viser veldig tydelig hvilke grunnverdier og holdninger ungdommene har, noe de har fra sine foreldre, men også hvordan de er sosialisert inn i verdier og holdninger i det norske storsamfunnet. Resultatet av dette blir hjemløshet, slik det står i undertittelen at boka handler om: «Æreskamp og hjemløshet». Ungdommene er flerkulturelle, de er hjemløse i sine foreldres kultur, og de er hjemløse i den norske kulturen.
Forebygging lønner seg
Det blir tydelig i boka når foreldrene prøver å megle mellom vennegjengene, men gjør det uten å inkludere guttene i avgjørelsene som tas. Guttene føler seg ikke sett og hørt, og konfliktene løses ikke når ungdommene ikke er blitt inkludert og forpliktet til en løsning. På samme måte blir de (i følge ungdommene selv) av politiet møtt med at de kan ordne opp i det selv. Ungdommene blir ikke sett og anerkjent av fedrene, og heller ikke av storsamfunnet.
Underveis i lesingen ble jeg mer og mer bevisst på at mye av det som kommer fram i Brødre, har likheter med det som kommer fram i boka Gudfaren: Om B-gjengen, integrering og livet i den kriminelle underverdenen. Den handler om Ghulam Abbas, tidligere leder i B-gjengen, som var på høyden på 2000-tallet. Også her handler det om utenforskap, og hva som fører unge gutter ut på ville veier.
Det er mye å lære i boka til Larsen, men selv kjente jeg ikke til den før inntil nylig, selv om jeg er godt inne i tematikken via både egen og andres forskning og litteratur på emnet. Vi trenger ikke å finne opp hjulet på nytt hvert tiende år, og vi må holde på tiltakene for å inkludere barn og unge i samfunnet, også når utfordringene ikke er store. Forebygging lønner seg alltid, både for den enkelte og for samfunnet.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
