Ytringer

Jeg fortsetter kampen mot negativ sosial kontroll – snakk med meg.

Vi står i et krysspress hvor vi kjemper mot urett begått i våre familiers kultur, samtidig som vi ikke blir godtatt av storsamfunnet, skriver Nancy Herz i dette innlegget
Foto: Scanstockphoto
Gjennom åtte punkter tydeliggjør Nancy Herz her sitt ståsted hva det offentlige ordskiftet angår. «Jeg håper at de som har sterke holdninger til meg kan svare i offentligheten, fremfor i lukkede Facebook-grupper», forklarer hun. 

Denne teksten ble opprinnelig publisert som statusoppdatering på Facebook.

I 2016 skrev jeg kronikken Vi er de skamløse arabiske jentene, og vår tid begynner nå som ble publisert i Aftenposten og fikk mye oppmerksomhet i norske medier og i samfunnsdebatten. Jeg fikk muligheten til å engasjere meg i temaet negativ sosial kontroll, skam og- æreskultur, og i 2017 skrev jeg boka Skamløssammen med Sofia Srour og Amina Bile. 

Etterlyste nyanser i debatten
I januar 2019 har jeg skrevet to kronikker hvor jeg setter antirasisme og negativ sosial kontroll i sammenheng, og hvor jeg oppfordrer til flere nyanser i samfunnsdebatten og diskusjonen om negativ sosial kontroll. Jeg har observert at det ikke er alle som er like fornøyde med dette, og i kommentarfelt blant annet på FB og i Aftenposten har jeg lest kommentarer som «skuffende utvikling», «skjønnmaling» og at jeg «ikke tar varslere på alvor» ved å oppfordre til nyanser. 

Jeg kommer til å fortsette å kjempe mot negativ sosial kontroll. Jeg kommer til å fortsette å kjempe mot menneskerettighetsbrudd.

Jeg vil oppklare følgende: 

1)
Jeg støtter alle som sier fra om urett. Enten den er selvopplevd eller observert, så er det viktig å kjempe mot urett som finner sted. Det er ikke nødvendigvis enkeltvarslere sitt ansvar å nyansere (særlig hvis man står i en vanskelig situasjon selv), men samfunnet sitt ansvar å ikke misbruke deres historier for å bygge opp under et narrativ om at «alle innvandrere er sånn», eller at man bryte med sin familie eller sin kultur for å bekjempe negativ sosial kontroll. 

Dessverre er det noen som må bryte, og dette er ikke et enkelt valg, men det finnes også et spekter av løsninger og reaksjoner. Det samme gjelder negativ sosial kontroll: Noe kommer til uttrykk gjennom grove rettighetsbrudd som tvangsekteskap, æresdrap og gjenoppdragelse. Men det finnes et spekter av negativ sosial kontroll og for eksempel baksnakking og korrigerende kommentarer kan oppleves som veldig belastende for enkeltindivider. Skylden er aldri hos den som har opplevd urett, men hos de som har utøvd den – enten det er familien, miljøet eller storsamfunnet.

2)
Når jeg får kritikk for at det er trist at en «så sentral stemme bruker tid på dette», så er det nettopp fordi jeg er privilegert og blir hørt at jeg har et ansvar for å nyansere.

3)
Hvis man klarer å ha et interseksjonelt blikk så skjønner man kanskje noe så grunnleggende som at for eksempel jeg som har opplevd negativ sosial kontroll, også har opplevd rasisme og diskriminering. Dette er fordi jeg er kvinne, har innvandrerbakgrunn, var mørkere enn de andre barna på skolen, ytrer meg i samfunnsdebatten, osv. Ulike individer rammes ulikt. Det er altså ikke så hjelpsomt å si «jamenn du er jo så norsk» eller «du har jo kommet lenger fordi du ikke er muslim». Det man da implisitt sier er at de som er «mindre integrert» enn meg, eller som har beholdt troen sin, ikke er gode nok og ikke kan bli frigjorte nok. For noen kan det være riktig å bryte helt med alt, både kultur, tro og opplevelser, mens for andre er det viktig å kunne være både-og, i stedet for enten-eller. Desom ser på dette som noe svart-hvitt fratar da de som varsler (og kjemper) muligheten til å selv legge premissene.

4)
I Fafo-rapporten Migrasjon, foreldreskap og sosial kontroll (2019) blir blant annet rasisme trukket frem som «den andre siden» av de unge. Når jeg har reist rundt i landet og snakket om negativ sosial kontroll og Skamløshar jeg blitt møtt av unge som sier det er bra at jeg trekker frem antirasisme og interseksjonalitet som et viktig poeng. Vi er summen av våre identiteter: de er ikke motsetninger, men supplerer hverandre.

5)
Vi kan være beinharde mot negativ sosial kontroll, uten å ty til kortslutninger og enkle løsninger på problemet. 

6)
Jeg kommer til å fortsette å kjempe mot negativ sosial kontroll. Jeg kommer til å fortsette å kjempe mot menneskerettighetsbrudd. Jeg kommer til å fortsette å kjempe for retten til å ytre seg fritt. Jeg kommer til å fortsette å kreve at enkeltmennesker, uansett hvem de er og hvor de kommer fra, får leve et fritt liv og bestemme over seg selv. Men jeg kommer ikke til å kjøpe argumentet om at man bare kan fokusere på én sak. Eller at dialog ikke nytter. Eller at det å nyansere en sak gjør at man blir mindre slagkraftig.

Det er ikke feigt, skuffende eller svakt å være åpen for å forstå (som ikke er det samme som å akseptere). Men det er noe av det aller tøffeste å gjøre.

7)
Jeg, mine medforfattere bak Skamløs og mange flere bruker mer tid på å snakke om hva vi ikke mener enn vi bruker på å snakke om det vi faktisk mener. De som kupper stemmene våre og historiene våre gjør at vi blir satt i en situasjon der vi alltid må forklare oss, og aldri kommer videre. Vi står i et krysspress hvor vi kjemper mot urett begått i våre familiers kultur, samtidig som vi ikke blir godtatt av storsamfunnet.

8)
Jeg håper at de som mener så sterkt om dette kan svare meg i form av kronikker eller i offentligheten, i stedet for å skrive om meg under lukka statuser på Facebook eller i kommentarfelt.