Ytringer

«Islamske lån»: Det er ikke statens oppgave å finne løsninger for folks overtro

Manglende tilgjengelighet på islamske låneordninger i Norge er et et forsvinnende lite problem for muslimer, mener Mahmoud Farahmand.
Foto: RateCity
Nok en gang blusser diskusjonen opp om muslimers manglende muligheter til å komme seg innpå det norske boligmarkedet.

Denne teksten ble først publisert i Nettavisen den 23.05.2019 

Statistikken som fremlegges i kombinasjon med den skremmende overskriften her etterlater et inntrykk av at muslimer ikke kan kjøpe seg boliger på grunn av manglende mulighet til å ta opp «islamske lån».

La meg først avklare hva som menes med «islamske lån».

Det er et personlig valg om man vil følge utdaterte prinsipper og føringer.

En form for leasing
Islamske lån er enklest forklart som en form for leasing-avtale. Enkelte har valgt å beskrive det som såkalt rentefrie lån, men det er en nokså kreativ tilnærming.

Banken kan ikke ta betalt i form av renter, og er avhengig av å investere penger i reelle verdier og eiendeler for å skape verdiøkning. I tilfellet boligkjøp vil banken bli en slags medeier i boligen, og får tilbakebetalt summen på samme måte som vanlige lån – men tar seg i tillegg betalt i form av leie. Leien kan da også reguleres gjennom hele eiendommens leasing-periode.

Hva er forskjellen?
Så kan man spørre hvor den store forskjellen ligger. Forskjellen ligger i at islamske banker ikke kan investere i såkalt umoralske investeringer. Så en rekke investeringer vil utgå. Dette inkluderer våpenproduksjon, produksjon av svinekjøtt, tobakk, narkotika, alkohol og pornografi. Litt som den puritanske tilnærmingen MDG og SV ønsker for innretningen av oljefondet.

Uenighet om prinsippene
Disse kravene om moralitet kommer i selveste Koranen. Dette er den samme boka som gir retningslinjer for hvordan kvinner skal dekke seg til, samt dødsstraff for homofile og vantro. Ikke minst omtales både trær og jøder. De islamske lærde klarer heller ikke å enes om hvorvidt det islamske banksystemet er tro mot prinsippene som er skissert i Koranen.

Så kommer vi til vårt dilemma. Er dette et reelt problem for muslimer som bor i Norge, og skal staten ta ansvar for dette problemet?

Et ubetydelig problem
Det har bodd muslimer i Norge siden 1970-tallet. De aller fleste eier en bolig, som de har lånt penger til. Mange muslimer har lån i banker – til og med i sine opprinnelsesland har de lån i diverse banker. Utrolig nok finnes det helt vanlige banker i muslimske land med millioner av kunder og låntakere. Altså er det ikke et betydelig problem.

Det å blåse opp et minimalt problem for noen ytterst få muslimer i det norske samfunnet, til noe som det overhodet ikke er – er en underlig tilnærming. Det er et personlig valg om man vil følge utdaterte prinsipper og føringer. Dersom man ønsker dette er det ikke statens oppgave å tilrettelegge. 

Gruppepress
I undersøkelsen som brukes som grunnlag for å fronte denne saken, viser det seg at rundt 50 prosent av respondentene føler press fra sin «gruppe» for å overholde disse føringene. Altså er det ikke kun individet, men også gruppen som bidrar til at mennesker ikke kan ta opp lån for å kjøpe bolig.

De som ønsker å belyse dette problemet, som i og for seg omhandler noen ytterst få muslimer med spesifikk landbakgrunn, ender opp med å lage en sak som fremstiller muslimer generelt på en nokså uheldig måte. Slike oppslag løser ikke problemet for noen, men skaper ytterligere hoderysting og fordommer.

Overtro og eget ansvar
Til slutt, dersom banker mener at denne løsningen er kommersielt bærekraftig, kan de selv vurdere om de vil gå for en slik løsning. Enkeltindivider er ansvarlige for egne valg. Det er ikke statens oppgave å finne løsninger på folks overtro, selv i et land hvor en sjaman går inn og ut av slottet.