Ytringer

Klientelisme på norsk

Systemet med bevilgninger til «ressursmiljøer på integreringsfeltet» er problematisk, mener Mahmoud Farahmand.
Foto : Expert Forum
Klientelisme beskrives enklest som avhengighetsforholdet der staten gir velferdsgoder til folket, mot at folket støtter de styrende. Dette var vanlig praksis i romertiden, men hva gjør fenomenet i Norge i 2019?
0Shares

Man skulle ikke tro at klientelisme ville gjøre seg gjeldende og synlig i Norge i 2019. Systemet med bevilgninger til organisasjoner som omtales som «ressursmiljøer på integreringsfeltet» minner dog nokså sterkt om nettopp klientelisme, altså en uskreven sosial kontrakt der staten gir velferdsgoder til folket, mot at folket støtter de styrende.

Tildelingsprosessen
La oss starte med å si litt mer om klientelismen. Gyldendal beskriver klientelisme som et måte å bygge opp klientralsjoner mellom en velger og en beskytter. Klientelismen foregår uformelt og er institusjonssentrert. Det vil si at en offentlig ansatt og/eller en valgt politiker utnytter sin posisjon til privat eller til partiets vinning.

Dette begrepet er det mest beskrivende for bevilgningene i statsbudsjettet, som årlig tildeles «ressursmiljøer på integreringsfeltet». Nettopp på grunn av måten tildelingsprosessen foregår på. Men la oss først se på beløpene.

Ikke bare er kriteriene for å få bevilgninger fraværende, også resultatmålingene mangler.

Romslige bevilgninger, til hva?
Rundt 50 millioner kroner av våre skattepenger gis til organisasjoner som skal jobbe for å øke innvandreres samfunnsdeltakelse. Hva som er det reelle utbyttet er det ingen som har kontroll på.

I statsbudsjettet for 2019 ble det tildelt 49.845.000 kroner til frivillige organisasjoner som omtales som nasjonale ressursmiljøer på integreringsfeltet. Disse organisasjonene skal blant annet bidra til å bedre kunnskapen om integreringen i befolkningen, øke innvandrers tillit til det norske samfunnet og øke deltakelse og representasjon blant innvandrere på ulike samfunnsarenaer. Det er også verdt å merke seg at denne budsjettposten var på 27 millioner i 2018.

Alt dette koster i år samfunnet like under 50 millioner skattekroner. Penger øremerkes den enkelte organisasjon av Stortinget, men det er IMDi som skal følge opp tildelingen og resultatoppnåelsen. Nøkkelen ligger i å forstå at det er politikerne som øremerker disse pengene til den enkelte organisasjon, hva som er motivet for å gi pengene vites ikke, ei heller finnes det noen form for fastsatte krav for å bli et såkalt ressursmiljø. Men millioner gis til organisasjoner som bruker disse pengene for å reise land og strand rundt for å sitte i debattpaneler og å være aktivister på sosiale medier.

Ikke bare er kriteriene for å få pengene fraværende, også resultatmålingene mangler. For å måle resultater må man i utgangspunktet ha fastsatte mål, men hvilke måleparametre som brukes er ukjent. Organisasjonene leverer en eller annen form for aktivitetsbeskrivelse i starten av året og én i etterkant. IMDI skal på sett og vis være en kontrollør for at våre skattepenger ikke brukes på feil måte, men om verktøyene de anvender er gangbare vites ikke.

Du får penger, og så støtter jeg deg…
Selve tildelingen er en spennende prosess, og minner kanskje mer om tider og steder man helst ikke ønsker å sammenlignes med. Disse organisasjonene har sine favorittpolitikere, enkelte har FrPs Sylvi Listhaug som dominerende beskytter, andre, Venstres Abid Raja. Disse beskytterne går ikke av veien for å skaffe sine favorittorganisasjoner millioner av kroner.

Og her snakker vi ikke om uslipte tilnærminger, slik som man ser i Nigeria og Kongo, men tilnærminger av det mer subtile slaget. Slik kan enkelte politikere bruke organisasjonen som en slags støttespiller i de pågående politiske kampene. Det er lite som er så fantastisk som en frivillig organisasjon som står på barrikadene for én enkelt politiker. Effekten skal ikke undervurderes.

Skulle vært offentlige instansers jobb
Disse ressursmiljøenes reelle aktivitetsnivå er relativt ukjent. Flere av dem er flinke til å bruke sosiale medier til å fortelle omverdenen om den siste debatten de deltok på eller fronte enkelt individer i organisasjonen, men hvilke aktiviteter de egentlig gjennomfører, som gjør dem kvalifisert for å motta millionene de får, er i det blå. Enkelte ønsker å fremstille det som om disse organisasjonene gjør en hederlig innsats for å informere etniske nordmenn om sosial kontroll, tvangsekteskap og lignende forhold. Men skal vi virkelig overlate slikt til frivillige organisasjoner som  lever av bevilgninger gitt via politikere? Hvorfor brukes ikke heller offentlige instanser til dette arbeidet. Hvor er politiet, barnevernet og NAV i dette arbeidet? Det er disse organisasjonene som sitter med det reelle innblikket i problemstillingene. 

Samtidig som millionene kastes etter disse organisasjonene uten at det settes spesifikke mål, snakkes det til stadighet om å styrke integreringen, og om å styrke skolene og gi barn og unge med innvandrerbakgrunn et bedre liv. Disse 50 millionene kunne ha gått til rådgivere og veiledere ved norske skoler. Det ville bidratt til en troverdig og systematisk innsats for å bedre integreringen. Kanskje til og med bidratt til at flere jenter og gutter ikke endte i kriminelle miljøer, og unnslapp negativ sosial kontroll. Kanskje man kunne fått på plass leksehjelp for dem som trenger det aller mest.

Deltakelse i debatter, TV-intervjuer og hyperaktivitet på Facebook og Instagram hjelper ingen av de unge som trenger det. Ingen voksne innvandrere lærer  noe mer om det norske samfunnet ved disse aktivitetene. De eneste som vinner på dette er de som lønnes av disse organisasjonene og de politikere som fronter dem og skaffer dem bevilgninger.