Hvorfor er det så vanskelig å innrømme at vi mennesker ikke er «perfekte»? 

Et humant samfunn der flest mulig mennesker får gode livsvilkår, og ikke mennesker som tilpasser seg en fast samfunnsstruktur må være målet.
Elin Olsen-Nalum

Vi mennesker kan få til de mest utrolige ting! Det finnes mennesker som får til mer enn det jeg tenker skal være mulig. Nelson Mandela, Malala Yousafzai, Dalai Lama er alle mennesker som er anerkjent for sine bidrag til menneskeheten. Det ligger med andre ord et vanvittig potensial i mennesket, under rette forhold, til å påvirke sine omgivelser. Vi har makt til å påvirke eget liv, mennesker og miljøet rundt oss, og noen evner til og med å påvirke en hel verden. Mens det er lett å snakke om tingene som fremhever våre «sterke» sider, blir gjerne våre «svake» eller sårbare sider hysjet ned og skambelagt. Det er å gjøre oss selv en bjørnetjeneste. For sårbarhet vil eksistere uavhengig av om vi anerkjenner det eller ikke. Det får vi ikke til i dag, og resultatet er at mange av oss sliter med følelsen av å ikke strekke til. Stress, ensomhet, depresjon og psykiske plager får herje. Vi kan snu trenden og samtidig minske vår sårbarhet.

Humane livsvilkår minimerer sårbarhet

Som humanist er jeg overbevist om at alle mennesker har et iboende potensiale til å utvikle fornuft og medmenneskelighet. At vi med under de rette forhold kan vi utvikle oss til den beste versjonen av oss selv som menneske og medmenneske. For å skape gode livsvilkår må vi for øvrig kjenne oss selv. Vi må akseptere at vi ikke er perfekte og skape et miljø som har plass til styrker og svakheter. Risikoen ved å ignorere svakhetene er at det kan skape permanente sår og skadelige ringvirkninger. Mennesker som ikke har fått mulighet til å utvikle sitt potensiale, som har vokst opp med dårlige livsvilkår, har like stor makt til å påvirke sine omgivelser. Sårede mennesker sårer mennesker. Dette gir et videre samfunnsperspektiv på viktigheten av å skape gode humane livsvilkår og ivareta hverandre, så vi ikke avler flere sår.

Kaptein på en lekk båt

Å ikke anerkjenne våre sårbare sider er som å være kaptein på en båt som vi vet er lekk, men late som at båter ikke kan lekke, og at vannet ikke fyller skroget så båten begynner å helle. Du har ikke riktig verktøy for å lense båten, eller ord for å beskrive det som skjer. Det føles ubehagelig, du går alene med bekymringen og håper at ingen gjester merker noe. Båten vil gå ned på et tidspunkt. Hadde det ikke da vært bedre å ha verktøy for å vite hva som skjer og kunne tette hullet?

Umenneskelig ideal og kode rød

Samfunnet vårt, industrien, privat næringsliv, sosiale medier og medier generelt har skapt et urealistisk ideal for oss mennesker å leve opp til. Vi skal være alltid produktive, alltid positive og glade, alle skal være utadvendte, slanke, sunne, pene og stadig utvikle oss til en bedre versjon av oss selv. Man skal hele tiden produsere, maksimere, skape og effektivisere. For å ha verdi og leve et verdifullt liv må man skape noe av verdi. Det er tilsynelatende ikke nok å bare eksistere.

Det er relevant å stille seg spørsmålet hvordan vi har kommet hit. Mange peker på profitører som skal selge produkter eller tjenester. Det evige jaget etter effektivitet. Verdens fokus på utvikling som en evig vekst – det er tilsynelatende alltid bra med «mer» og det er visst ikke noen grense fra hva som er «tilstrekkelig». Men vi vet jo at det ikke er sant. Vi vet at menneskearten øker i en forrykende fart – og vår evne til påvirkning øker tilsvarende. Vi ser klimarapporter med kode rød og en økende grad av krig, konflikt og mennesker på flukt. Det er ikke lenger snakk om det blir konsekvenser, men hvor store konsekvensene blir. Vi har ikke bare et umenneskelige ideal for oss selv, men det globale systemet vi har skapt forringer samtidig økosystemet vi er totalt avhengig av for å eksistere – og som igjen øker presset på de mest sårbare iblant oss.

Alle våre følelser er til for å rettlede oss, for å vite hvor våre grenser er, for å beskytte oss.

Følelsenes funksjon

Man kan spørre seg hvorfor det er så ille å innrømme at vi ikke er «perfekte». Jeg tror det handler om en misforståelse av det menneskelige følelsesliv. Som 80-tallsbarn vokste jeg opp med at glade positive følelser var bra og akseptert – mens sinte og triste følelser var noe jeg skulle gå på rommet for å håndtere for meg selv og kommer tilbake når jeg var blitt «snill». Sannheten er at alle våre følelser er til for å rettlede oss, for å vite hvor våre grenser er, for å beskytte oss. Men for at de skal kunne oppfylle sin funksjon må vi lære hele vårt følelsesliv å kjenne. 

Vi må vite at vi er følelsesstyrte med et bredt spekter av både glade og triste følelser som eksisterer for å veilede oss. Vi må vite at vi alle har de samme følelsene, men at våre erfaringer og perspektiv former våre tankemåter og handlingsmønstre på ulike måter. Vi er mangfoldige og passer ikke alle inn i en boks. Arbeidslivet for eksempel er for designet for utadvendte A-mennesker, men i realiteten er halvparten av oss mer innadvendte og kanskje mest produktive på kveldstid fra hjemmekontor. Vi må ta innover oss at det idealet vi har satt ikke passer for alle og kan gjøre mange ulykkelige. Men det snakkes fortsatt lite om. Vi vil ikke «klage». «Alle andre» har det tilsynelatende så bra, så da er det kanskje bare meg det er noe galt med. Hvem vil vel da gjøre det verre ved å annonsere at man er den som ikke får det til. Det gjør oss bare enda mer sårbare.

Sårbarhetens verdi

Alternativet til måten vi gjør det på i dag – er at vi skaper et samfunn der det også er plass til våre sårbarheter og der flest mulig mennesker kan få gode livsvilkår. Der det er rom for følelsesliv og menneskelige mangfold og der vi holder vårt endelige mål i syne: et humant samfunn der flest mulig mennesker får gode livsvilkår, og ikke mennesker som tilpasser seg en fast samfunnsstruktur. Det vil helt klart kreve mye av nåværende strukturer, som omstrukturering av skole, arbeidsliv, med et fokus på individuell tilpasning og fleksibilitet. Men tenk hva vi vil få igjen! Tenk hvilken forskjell vi kan gjøre om vi kan unngå at alle de menneskene som i dag faller utenfor av ulike grunner. Tenk om de kan få utviklet sitt fulle potensiale. For en forskjell det vil gjøre i deres liv først og fremst, men også for deres nærmeste, hvilken utappet verdi samfunnet vårt i dag går glipp av. Det er en svimlende tanke. Men alt begynner med å anerkjenne at vi ikke er «perfekte». Vi må lære oss selv å kjenne og akseptere våre positive og negative egenskaper. Samfunnet vårt må åpne opp for disse samtalene og gi rom for at vi kan utfolde hele den menneskelige natur.