førsteamanuensis ved UMass Boston.
Disse to byene har mye til felles. Begge har en stor andel av personer med innvandrerbakgrunn – eller ‘people of color’ som er det betegnende begrepet på engelsk for gruppa vi snakker om. Og Boston ligger i Massachusetts – en stat som skiller seg ut på en positiv måte sammenligna med andre stater i USA, f.eks. høy beskatning og dermed gode velferdsordninger og statlige tilbud til innbyggerne. På mange områder har Massachusetts mer til felles med Canada og nordiske land enn resten av USA. Derfor er ikke kontekstene mellom Drammen og Boston så ulike som man skulle tro ved første øyekast.
Så la oss starte med et par undersøkelser fra i år som føyer seg i rekken av kunnskapen vi har om rasisme i Norge.
En uavhengig ekspertgruppe fra FNs kommisjon for menneskerettigheter slo nylig fast at nordmenn med afrikansk opphav opplever diskriminering og forskjellsbehandling i skole og arbeidsliv. De blir møtt med raseprofilering, hatefulle ytringer, barrierer og rasisme i skole og arbeidsliv. På Dagsnytt 18 den 19. mars 2023 kunne vi høre Erlend Hanstveit (Ap), statssekretær i Kultur- og likestillingsdepartementet, si at dette er kritikk regjeringa skal se nærmere på. Samtidig kunne vi høre kommentator i Dagsavisen, Jo Moen Bredeveien, bagatellisere ekspertgruppas uttalelser ved å så tvil om hvor godt de kjenner til konteksten de er i når de bare har vært i Norge i en kort periode. Han kunne sågar påstå at han ikke forstår at ekspertgruppa har grunnlag for å uttale seg om de tingene de gjør. Heldigvis var også Linda Noor, leder av Minotenk, til stede og kunne tilføre litt kunnskap og nyanser i debatten.
En for stor del opplever rasisme og diskriminering og mener de lærer for lite om temaet på skolen
Samme tid kom en rapport fra Bufdir om barn og unges erfaringer med rasisme. En for stor del opplever rasisme og diskriminering og mener de lærer for lite om temaet på skolen og om hvordan de skal varsle når de utsettes for det. De som varsla opplevde betydelige barrierer.
Forskjellene forsvinner ikke bare vi later som om de ikke finnes
Regjeringa skal ha ros for handlingsplan med 50 tiltak mot rasisme. Det er likevel ikke planer det er mangel på i Norge.
Det skal nemlig sies at Norge fikk ros for at rammeverk er på plass. Det er også noe vi kjenner igjen både fra erfaringer som forskere og i ulike verv i utvalg og styrer. Rammeverk i form av lovverk og retningslinjer er gode i Norge. Det skorter derimot på de mykere sidene – de hverdagslige praktiseringene av alle de gode ordene vi ofte hører i «festtaler» og som rammeverket forteller oss bør skje. Og det skorter virkelig på anerkjennelsen av problemene for de det gjelder. Ofte hører vi folk fra majoriteten ha en idyllisk, nærmest nasjonalromantisk forståelse av forholdene i Norge. Forskjeller skal helst nedtones, lik behandling forstås som rette metoden for like muligheter og det anses som positivt å være «fargeblind».
Nylig utgitte boka Er jeg norsk, hvis jeg har mørk hud tar opp tematikken norskhet og hudfarge.
For faktum er at vi er forskjellige og merkbare forskjeller utgjør for noen store barrierer i skole og arbeidsliv. Den sunne reaksjonen er å anerkjenne forskjellene, våre egne fordommer og mekanismene som oppstår når diskriminering og urimelig forskjellsbehandling oppstår. Den usunne reaksjonen er å overse forskjellene, forsøke å underminere dem med den «gode intensjonen» om «å behandle alle likt».
Hvorfor unngår vi nyttig statistikk?
Vi har lenge lurt på hvorfor det er så ulik inndeling av befolkningsgrupper i ulike land. Helt klart spiller historie og kultur en rolle, men vi mener at måten Norge velger å kategorisere befolkninga si gir lite mening med tanke på debattene vi har om inkludering, integrering og innvandring.
Måten Norge velger å kategorisere befolkninga si gir lite mening med tanke på debattene vi har om inkludering, integrering og innvandring
SSB har gjennom tidene endra statistikken og måten de rapporterer om befolkningssammensetninger på. Tidligere ble vi f.eks. gruppert som «vestlige» og «ikke-vestlige». Begreper som «andregenerasjonsinnvandrer» og «tredjegenerasjonsinnvandrer» ble også brukt. I nyere tid er det «innvandrere» og «norskfødte med innvandrerforeldre» som gjelder. Men er disse grupperingene til hjelp eller til hinder når vi debatterer rasisme og diskriminering? Blir folk utsatt for rasisme og diskriminering på grunnlag av «innvandrer»/ «norskfødt med innvandrerforeldre» eller på grunnlag av utseende (asiatisk, afrikansk), «utenlandsklingende» navn o.l. parametere?
Derfor var det både befriende og utfordrende at første spørsmål fra instituttleder i Boston, som tok imot Tony fra Drammen, var «How many black women do you have in your leadership?» Hun er svart og som folk flest i USA er bevisstheten høy rundt hvordan hudfarge er en grunnleggende faktor for rasisme og diskriminering.
På den andre siden blir Bostonianere overraska over de gode regelverkene og systemene mot rasisme og diskriminering vi har i Norge.
Og den korte konklusjonen vår, basert på både forskning, erfaring og helt konkret utveksling og forskningsopphold hos hverandre, er at Bostonianere – som amerikanere flest – er svært oppmerksomme på nettopp de faktorene som ofte er grunnlag for rasisme og diskriminering (eller de er ‘woke’ om du vil, som paradoksalt nok har fått en negativ klang i Norge). Studentene snakker om det, forskerne snakker om det, skriver om det og forsker på det. Det er enkelt å bruke folks etnisitet som grunnlag for forskning, mens i Norge blir det fort problematisert som «privatsak». Selv om regelverk og systemene (på et teoretisk nivå) er på plass i Norge, er det generelt lav bevissthet, oppmerksomhet og åpenhet om faktorer som utseende i debatter om rasisme og diskriminering.
I Norge går det stort sett i SSBs nyere kategorisering av folk: «innvandrere» og «norskfødte med innvandrerforeldre». Det virker som om rasisme og diskriminering plutselig forsvinner når man går over i det som het «tredjegenerasjonsinnvandrer» før. Eller hva med de adopterte? Hvor er de i statistikkene vi ofte bruker i debatter om rasisme og diskriminering?
Vi har undersøkt hvordan andre OECD-land kategoriserer befolkninga si. Det er en trend at øst-europeiske land og Storbritannia kategoriserer i tråd med den amerikanske tradisjonen («etnisitet», ikke «innvandrer»). Mens i resten av Europa er det som i Norge at etnisitet er fraværende i grupperinger av folk.
Gode intensjoner, men ofte leiter vi i blinde
Det er jo noen som tror at jo mer statistikk på folks etnisitet, jo mer rasisme og diskriminering. Det er slettes ikke noe grunnlag for dette. Derimot vet vi hvor vanskelig det er å både debattere og sette inn tiltak mot rasisme og diskriminering når de gruppene og individene det gjelder blir «usynlige» i statistikken vi i dag har tilgjengelig hos SSB.
For ikke å snakke om hvordan ståa er på universitetene våre. Med svært få «persons of color», og så å si fraværende på ledernivåene, så kan man lure på hvordan man skal rekruttere (og beholde) flere? «Det er ikke lov å spørre om folks etnisitet», er en gjenganger i Norge. Hva er feil med at folk kan rapportere om sin etnisitet på linje med andre parametere som alder, kjønn, statsborgerskap? Vi mener at jo mer reelle data vi har på parametere som faktisk spiller inn på rasisme og diskriminering, jo bedre. Norge bør endre praksis og registrere folks etnisitet.
Vi foreslår kategorier som «hvit» (som i dagligtalen omtales som «etnisk norsk») og «farga» eller «melaninrik» som et par helt grunnleggende kategorier som kan gi nyttig kunnskap om rasisme og diskriminering – og i neste omgang gjøre det enklere å håndheve alt det gode lov- og regelverket Norge har.
Fram til da vil vi fortsette å leite i blinde, med gode intensjoner, festtaler og masse bra lov- og regelverk – og samtidig se undersøkelse etter undersøkelse som viser oppsiktsvekkende rasisme og diskriminering i Norge.
