Litt over ti år etter at en båt med migranter fra Libya til Italia forliste utenfor Lampedusa, og 368 migranter mistet livet, har en annen båt kantret i samme farvann, rundt 50 km utenfor kysten.
Ni personer omkom, deriblant et spedbarn, etter at bølger på opptil 2,5 meter skyllet over det skrøpelige fartøyet deres den 10. april. Samme dag godkjente EU-parlamentet en banebrytende lovpakke om migrasjon og asyl, noe som satte punktum for nesten ti år med forhandlinger og motstand fra både høyre- og venstresiden.
EUs vidtrekkende migrasjonspakt
Tiltakene, hvorav mange vil tre i kraft i 2026, markerer EUs hittil største forsøk på å harmonisere innvandringspolitikken.
Blant de viktigste endringene i pakten er at det opprettes grensesentre som skal holde på folk mens asylsøknadene behandles. Gjennom en screeningprosedyre, som omfatter identifisering og fingeravtrykk, helse- og sikkerhetssjekker, skal migrantene få svar innen fem dager på om de kan få bli eller må deporteres.
Hovedtyngden av innsatsen faller på landene som står i migrasjonens frontlinje, som Italia, Hellas og Malta, og pakten har som mål å skape større solidaritet mellom EUs medlemsland. Men i stedet for en obligatorisk kvotefordeling av asylsøkere mellom medlemslandene, blir det nå frivillig. Landene vil derfor ha flere alternativer: å omplassere flyktninger, økonomiske bidrag eller andre solidaritetstiltak, som utplassering av personell eller logistisk assistanse til andre land.
Da Middelhavet ble en kirkegård
Gjennom karrieren har jeg hatt flere hatter. Jeg underviser for tiden i folkehelse ved universitetet i Grenoble Alpes, men jeg har også jobbet mye med humanitære spørsmål, blant annet som leder for de franske humanitære NGO-ene Action contre la faim (Aksjon mot sult) og Médecins du monde (Doctors of the World). Jeg er et aktivt medlem av søk- og redningsorganisasjonen SOS Méditerranée, som fra september 2019 er ansvarlig for Ocean Viking.
Jeg og andre eksperter frykter at de nye lovene vil forverre situasjonen for migranter som forsøker å krysse Middelhavet, slik som de som omkom utenfor kysten av Lampedusa 10. april.
Avtalen kommer etter flere år med forverring av vilkårene for redningsmannskapenes arbeid. På papiret er plikten til å lete etter og redde skipbrudne udiskutabel, både i internasjonal humanitær rett og i havretten. I henhold til artikkel 98 i FNs havrettskonvensjon:
skal hver stat pålegge føreren av et skip som fører dens flagg […] å gi bistand til enhver person som blir funnet i livsfare på havet [i den utstrekning det kan skje uten at skip, mannskap eller passasjerer utsettes for alvorlig fare]
Ikke desto mindre er det anslått at 29.000 mennesker omkom i Middelhavet fra januar 2014 til 2024. Slike tall har fått pave Frans til å beskrive Middelhavet som “Europas største kirkegård”.
Det er anslått at 29.000 mennesker omkom i Middelhavet fra januar 2014 til 2024
Til tross for noen velmente forsøk, som Italias kortvarige humanitære initiativ “Mare Nostrum” i 2013, har søk- og redningsteam drevet av frivillige organisasjoner måttet kjempe mot stadig mer fiendtlig innstilte EU-medlemsstater de siste årene. Det florerer av historier om redningsskip som frakter migranter, og som blir tvunget til å legge til kai tusenvis av kilometer unna der de befinner seg. Dette var tilfellet med Ocean Viking, som ble chartret av SOS Méditerranée i desember 2023. Skipet hadde 26 personer om bord, men ble av italienske myndigheter sendt til havnen i Livorno, mer enn 1000 km unna, selv om det var et stort behov for skipets tjenester i denne perioden. Slike omdirigeringer fører til betydelige kostnader for frivillige organisasjoner, og SOS Mediterranean anslår at regningen for de å måtte benytte seg av de fjerntliggende havnene vil beløpe seg til rundt 500.000 euro i 2023.
I tillegg blir humanitære redningsskip jevnlig tatt i arrest av italienske myndigheter med den begrunnelsen at de har avveket fra oppsatt kurs. Dette er nok en gang tilfellet med Ocean Viking, som har blitt tatt i arrest tre ganger siden november i fjor.
Hvordan pakten kan forverre migrantenes situasjon
Samtalene jeg har hatt med andre erfarne eksperter på internasjonal migrasjon, peker i retning av felles bekymringer.
Sylvie Guillaume, EU-parlamentariker for SD-gruppen, uttalte for eksempel:
“Selv om det på dette stadiet fortsatt er vanskelig å fastslå nøyaktig hva asyl- og migrasjonspakten faktisk vil oppnå, er det allerede klart at den ikke vil løse problemene som EUs medlemsland fordømmer, og heller ikke de fleste av vanskelighetene og volden som migrantene møter på reisen sin. Den sier ingenting om det tvingende behovet for å sette i gang en søk- og redningsoperasjon under europeisk ledelse, noe som vil forhindre at Middelhavet fortsetter å være en enorm kirkegård.”
Guillaume beskriver pakten som en “forferdelig forspilt mulighet”. Også Harlem Désir, senior visepresident for den europeiske avdelingen av Den internasjonale redningskomiteen (IRC), er enig.
“Pakten klargjør ikke statenes ansvar når det gjelder redning til sjøs, og den gir heller ikke støtte til organisasjonene som gjennomfører den og kommer skipbrudne til unnsetning. Det ser ut til at havretten glemmes. Vi kan med rette frykte at statene vil fortsette å hindre redningsaksjoner, forlenge ruten til båtene, stenge dem ute fra havner og kriminalisere frivillige organisasjoner, noe som vil gjøre deres arbeid vanskeligere.”
Blant tiltakene Désir lister opp, er det noen som med stor sannsynlighet vil påvirke livene til dem som forsøker å krysse Middelhavet. For det første etablerer pakten et system for internering av mennesker som ankommer EUs grenser på irregulær måte – og muligens for alle som senere blir identifisert på medlemsstatenes territorium.
For det andre er det fortsatt uklart hvordan stater som ikke ønsker å ta imot flyktninger, skal kompensere økonomisk for det. Det er også uklart hvilket ansvar statene har når det gjelder redning til sjøs, eller støtte til organisasjonene som gjennomfører dette og kommer skipbrudne til unnsetning.
Nye søk- og redningssoner, nye kirkegårder?
Pakten ble vedtatt i kjølvannet av at EU har inngått migrasjonsavtaler med ytterligere to land på Middelhavets sørkyst. Disse to landene har dermed fått avgjørende roller i arbeidet med å kontrollere og stanse migrasjonen. I 2024 sluttet Egypt og Mauritania seg til Tyrkia (2016), Libya (2017) og Tunisia (2023) i organiseringen av Europas festning mot migranter. Til tross for dette opplevde EU mer migrasjon i 2023, med 1,1 millioner asylsøkere og mer enn 350 000 irregulære innreiser.
Det oppsto umiddelbart spørsmål og tvil om hvilken praksis de to landene som nylig har sluttet seg til det geografisk forskjøvete europeiske systemet, skal innføre. Det er godt dokumentert at de verste former for vold mot migranter i Libya og Tunisia forekommer, fra mishandling og tortur til menneskehandel. Den libyske marinens gjentatte voldsomme framferd mot migrantbåter som blir fanget opp på havet, og mot NGO-redningsskip, blir også jevnlig fordømt.
I 2018 fikk Libya ansvaret for en søk- og redningssone (SAR), noe som umiddelbart skapte problemer for operasjoner og koordinering av redningsaksjoner til sjøs. Når Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen (IMO) snart tildeler Tunisia, Egypt og Mauritania identiske ansvarsområder, kan det føre til en salig forvirring i den overordnede organiseringen av redningsoperasjoner i Middelhavet.
Mange immigranter vil ønske å omgå de forsterkede filtrerings- og interneringssystemene. Dette vil skyve dem lenger ut i skyggene. Som Sophie Watt har rapportert i forbindelse med migranter som krysset Den engelske kanalen, vil dette utsette dem for enda mer vold fra alle kanter i transittlandene, og for økt utpressing og manipulasjon fra smuglernettverkene.
I de fem partnerlandene i EU kan vi forvente at smuglerne vil bli utsatt for større press og strengere kontroll fra myndighetenes side i fremtiden. Dette vil i sin tur bare oppmuntre dem til å drive økonomisk utpressing av migranter og forverre vilkårene de forhandler med dem som er villige til å ta sjansen på en overfart til tross for alle farene.
Teksten er falt i det fri og ble først publisert på The Conversation.
Teksten er oversatt ved hjelp av kunstig intelligens og kvalitetssikret av Utrops redaksjon.
