Ikke glem menneskene i Iran

Når bomber faller, er det ikke regimer som dør – det er barn.

Jeg ble født under Iran-Irak-krigen. De første sju årene av mitt liv var preget av bomber, alarmer og flukt til tilfluktsrom. Jeg husker hvordan foreldrene mine vekket meg midt på natten for å løpe ned i kjelleren. Jeg husker ødelagte hus i hjembyen min og lukten av støv og frykt. Jeg var bare fem-seks år gammel da jeg så på TV hvordan man skulle bruke gassmaske i tilfelle kjemisk angrep fra fienden og senere hvordan man i ren fortvilelse kunne lage en maske av en plastpose hvis gassmaske ikke var tilgjengelig. Bildene fra den gangen, og følelsen av hjelpeløshet, sitter fortsatt som mareritt i meg den dag i dag.

Dette er minnene jeg bar med meg da jeg, mange år senere, måtte flykte fra Iran – ikke på grunn av krig, men på grunn av mitt arbeid som journalist. Etter åtte år som skribent i et stadig mer undertrykkende regime, ble det for farlig å fortsette. Jeg kom til Norge for femten år siden, og har siden funnet trygghet her.

Når bomber faller, er det ikke regimer som dør – det er barn.

I Norge har jeg i mange år jobbet med mennesker som har flyktet fra krig og søkt tilflukt her. Med barn som i tegningene sine viser fly som slipper bomber, og rom og leker de måtte forlate i all hast – over natten.

Når sivile betaler prisen

Nå, når Israel har angrepet Iran, kommer alle minnene tilbake. Ikke som politiske analyser, men som bilder: mødre som beskytter barna sine med kroppen, ungdommer som sitter redde i mørket, familier som aldri vet om dette blir den siste natten sammen.

Men jeg blir også sint. For dette er ikke en ny krig. Det er Israel som gang på gang har startet angrep mot Iran. Selv om Iran ikke har startet denne konfrontasjonen, er det likevel det iranske folket – ikke deres ledere – som må betale prisen.

La det være klart: Jeg er en flyktning nettopp fordi jeg er kritisk til det iranske regimet. Jeg har levd med truslene deres på kroppen. Jeg har vært borte fra familien min i femten år. Jeg vet hvordan det føles å være både offer for diktatur og glemt av verden. Men det betyr ikke at jeg aksepterer bombing og aggresjon fra andre stater. Tvert imot. Jeg kan ikke være stille når en stat som Israel – som allerede står bak massive ødeleggelser og tusenvis av sivile dødsfall i Gaza – nå retter våpnene sine mot iranske byer.

Dette handler ikke om å velge side mellom to regimer. Det handler om å velge side med folket – med barna, med de sivile, med dem som alltid blir glemt når krig blir sett på som «strategi». I det nylige israelske angrepet mot Iran ble ikke bare militære mål truffet. I løpet av de første tre dagene av krigen mistet 224 sivile liv. Blant dem var idrettsutøvere fra hestesport, sykling og padel, kunstnere med sjel og varme, en 24 år gammel jente som var både poet og lærer, en 10 år gammel gutt full av liv som tilhørte taekwondo-laget, og mange barn, ungdommer og unge som drømte og kjempet for fremtiden.

De var mennesker med drømmer, fremtid og liv – ikke forbindelser til makten. Barn ble drept mens de sov i sengen sin. Disse familiene hadde ingen tilknytning til iranske myndigheter eller militære. Likevel mistet de alt. De hadde ingen skyld – nå har de heller ikke liv.

Norge har et sterkt engasjement for menneskerettigheter og fred. Jeg skriver dette fordi jeg tror det fortsatt finnes rom for medfølelse, for refleksjon, og for stemmer som sier nei – nei til flere bomber, nei til flere barnelik, nei til krigens normalisering. Vi må våge å se menneskene bak overskriftene. Det iranske folket er ikke det iranske regimet. De fortjener ikke å dø i stillhet. Når bomber faller, mister vi menneskelighet – ikke glem folket i Iran.